Universitetenes historie
1.
Gjør rede for etableringen av universitetet som institusjon i seinmiddelalderen, med utgangspunkt i eksemplene Bologna og Paris.
Det var to forskjellige typer universiteter som ble etablert i middelalderen. Det som skilte de ad var måten de var organisert på. I Bologna var det et fellesskap av studenter, men det viktigste var universitetet i Paris, hvor lærerne hadde magistergraden som var nødvendig for å undervise på dette nivået.
Juridiske studier var det som universitet i Bologna i hovedsak underviste i. I pensumboka står det at opprinnelsen av dette universitetet var på 1100-tallet, men universitetet selv regner seg som etablert noe tidligere, i 1088. Måten undervisningen foregikk på var ukonvensjonell og foregikk som oftest på kontorene til advokatene, som sto for leksjonene. Hit kom det unge mannlige studenter fra hele Europa, som ønsket en juridisk utdannelse. Grunnet at studentene ikke var fastboende i Bologna, gjaldt ikke byens lover for dem og de var fritt vilt for alle mindre hyggelige elementer på stedet. Fordi de var så utsatt dannet de en organisasjon, hvor de kunne få vern fra kjeltringer, men også for å sette krav til opplæringen. Deres forbilde var håndverkerlaugene, som var den tids håndverkeres interesseorganisasjon. Med andre ord så var det studenterlauget, bestående av unge menn fra hele Europa, som på en måte, var drivkraften ved universitetet i Bologna, uten disse ville ikke universitetet eksistert.
Fordi det var studentene som var de eneste som bidro økonomisk til de som fungerte som lærere, var det i realiteten disse som bestemte ved dette universitetet, fordi pengene de betalte for undervisningen var advokatenes og/eller lærernes eneste inntekt. Med andre ord, uten de faste økonomiske tilskuddene fra studentene ville både forskning og opplæring stoppe opp.
Den andre typen universitet, som oppsto på denne tiden, var, som tidligere nevnt, i Paris. Her var forholdene mer strukturert og det var magistrenes forening, som var universitetet. Det viktigste tidsrommet for denne institusjonen var i siste halvdel av det 12 århundre, men den viktigste personen bak universitetet dør i 1142. Hans navn var Pierre Abelard og var den som introduserte metoden som ble brukt innenfor undervisningen, forskningen og den vitenskapelige fremstillingen i både filosofi og teologi. Her er det viktig å understreke at det var metoden og ikke hans meninger som var av viktighet. Denne metoden var det som formet universitetet i Paris. Denne undervisningsformen gikk ut på at det ble framsatt et hovedmoment, deretter ble det argumentert for og imot. Disse argumentene var oftest bibelsitater eller gjengivelser av utsagn fra kirkefedre. De siste var store teologer som levde mellom det tredje til det åttende århundre. Denne måten å drive opplæring på foregikk ikke bare skriftlig, men sto for hele pedagogikken ved universitetet.
Disputasene, som også var en viktig del av eksamen, var etter modell av ovenstående. Dette var vitenskapelig argumentasjon og det som ga universitetet liv. Når Abelard døde var fremdeles universitetet et sted hvor hver enkelt student knyttet seg opp mot en av lærerne. Magistergraden ved universitetet fikk pavens godkjennelse i 1210 og dermed var institusjonen grunnlagt.
2.
Gjør rede for utviklingen av universitetssystemet i Tyskland og England fra 1700-tallet og fram mot vår tid.
Det var i Tyskland den viktigste reformen innenfor universitetene kom i stand, hvor dannelse var et ideal. Dannelsen kunne relateres til renessansehumanismen. I begynnelsen av det 18 århundre var de tyske universitetene avleggs både når det gjaldt vitenskapelig forskning og i forhold til andre europeiske universitet, fordi utdanningsmodellene, som hadde blitt en del av andre universitet i Europa, ikke ble akseptert av universitetene.
Riktignok var det enkelte reformbevegelser knyttet til noen lokale fyrster, som ville bedre standarden på sine universitet, både fordi dette var en inntektskilde for fyrstene, ved at de fikk studenter fra overklassen og adelen, men også for anseelsens skyld.
Det var forskjellige syn på hva universitetet skulle være, hvor det mest dominante var å gjeninnføre de humanistiske ideene, hvor meningen var at hele ens personlighet skulle forbedres og formes. Det viktigste navnet innenfor dette her var Wilhelm von Humboldt. Han opprettet et program for reform. Reformene til Humboldt relaterte forskningen med gamle ideer fra antikken om å forme studentenes personlighet. Det ble også lagt stor vekt på språkstudier, men nå var det gresk og ikke latin det ble fokusert på. Dette var det nye dannelsesprogrammet som ble kalt for ny-humanismen.
Tyskernes universiteter endret seg fra å være rene skoler for adelige dilettanter til å bli steder hvor forskning og opplæring var profesjonelt utført. Det kom nye reformer innenfor undervisningen, hvor studentene måtte utføre egne aktiviteter, som seminaret. Professoratene ble yrkeskarrierer, hvor en måtte ha bekreftet kompetanse for å nå den neste fasen, hvor professorstillingen var målet. Kombinasjonen av profesjonalitet innenfor forskningen og at hele personligheten skulle utvikles under studiene var spesielt for de tyske universitetene og var det som lå innfor begrepet “Bildung”.
Revolusjonen i Frankrike brøt ut i 1789 og de tyske universitetene var allerede i gang med å bli reformert. På grunn av den påfølgende utviklingen innenfor tysk politikk i årene etter denne revolusjonen kunne Humboldts planer for tyske universitet videreutvikles.
Den tyske frihetskampen mot Napoleon var også en kamp for et nytt Tyskland, hvor de autoritære fyrstedømmene ble ønsket fjernet og som også førte til store forandringer i hvordan universitetene la opp undervisningen og strengere krav til de som ønsket en karriere på disse institusjonene.
På begynnelsen av 1800-tallet oppstår det som kan kalles “forskningsuniversiteter” (ifølge Krogh m.fl.). Det vil si utdanningsinstitusjoner, hvor kunnskap blir produsert, med andre ord, forskning pågikk og nye kunnskaper innfor filologiske og natur-vitenskapelige fag så dagens lys. Likevel var Humboldt skeptisk til ideen om at det skulle opprettes selvstendige akademier hvor vitenskap og forskning, ikke undervisning, sto i fokus. Han likte ikke tanken om at undervisning og forskning ble splittet opp, og som nevnt tidligere, ville han at universitetet skulle forene det vitenskapelige med utviklingen av studentenes personlighet.
Humboldt, som i en periode innehadde posisjonen som utdanningsminister, var liberal, men utviklingen i Tyskland var langt fra det. Utdanningsinstitusjonene ble underlagt staten, fordi myndighetene fryktet radikale tilstander blant de studerende. Siden universitetene økonomisk var avhengig av bidrag fra den tyske stat, måtte de innordne seg. Likevel, på tross av streng statlig kontroll, forbedres universitetene vitenskapelig og motpoler politisk, som Ranke og Marx, får sine utdannelser her.
Etter at Bismarck samlet Tyskland til et rike i 1871, ble det som tidligere bare eksisterte i Preussen, at forskningen skulle være apolitisk og objektiv, noe som gjaldt for hele Tyskland. Dette resulterte i en stor tilstrømming av studenter fra hele Europa. Begrepet “Bildung” og hvordan universitetene var organisert fikk følger for Tyskland gjennom hele keisertiden, Weimar-republikken og Hitlertiden.
De tyske universitetene hadde monopol på utdannelsen til stillinger innenfor statsadministrasjonen, lærere både i høyere skoler og på gymnasene, noe som økte deres anseelse, men også knyttet de tettere til staten. Det betød igjen at deres “frie, objektive og upolitiske vitenskap” likevel hadde bestemte politiske overtoner. Med andre ord, led de som hadde en liberal tankegang nederlag, og Tyskland ble styrt av keiseren og hans nærmeste krets, som hadde et kapitalistisk syn og hadde støtte fra Preussens aristokrati.
Universitetene og deres ansatte ble en del av den dominerende tyske staten, selv om deres syn på seg selv ikke var at de hadde en rolle som en politisk aktør i samfunnet. For eksempel, under Weimarstyret, så man en høyrevinkling ved de tyske universitetene, selv om vitenskapen og derav forskningen ved institusjonene preget hele Europa og mest sannsynlig også USA, som på mange områder hadde tettere bånd til Tyskland enn Storbritannia.
I England derimot var det collegesystemet ved universitetene, som er det viktigste særtrekket. Både Oxford og Cambridge var løselig bundet sammen av enkeltstående colleger, hvor disse ble ledet av forskere. Disse ble kalt “the fellows”. De beste studentene kunne bli medlemmer av dette fellesskapet. Collegesystemet gav også studentene en sosial ramme rundt studielivet, som kunne være ganske forvirrende i middelalderen.
For å være lærer her måtte en være presteutdannet og en student måtte være medlem av The Church of England”. Undervisningen gikk ut på personlige samtaler mellom læreren og studenten hvor læreren også hadde et nært oppsyn med den studerende.
Et fellestrekk mellom den engelske og den tyske institusjonen var at de ikke sto for en ren yrkesutdanning, men skulle utdanne personligheten, hvor moralen var i fokus. Begge hadde også et skeptisk syn på en spesialisering av forskerutdannelsen. Forskjellen mellom dem lå i antall professorer ved universitetet, der Tyskland hadde mange, mens England hadde få felles professorstillinger i selve universitetet, fordi alt ble fokusert på utdannelsen innenfor collegesystemet.
Dette ble sterkt kritisert av Adam Smith, som var grunnleggeren av den moderne sosialøkonomien.
I 1826 ble University College, London etablert som en radikal mulighet, hvor denne også ble regnet som antikirkelig i forhold til de tidligere nevnte universitetene, og som et svar på dette ble Kings College startet opp av de mer konservative i England.
Likevel ble de to sistnevnte universitetene samlet til ett i 1836 under navnet University of London. Her ble det ikke gitt undervisning, men en kunne avholde eksamener og man fikk titler.
Rundt 1880 og oppover kom de første “vanlige” universitet i England, som kunne ta opp studenter og holde undervisning, mens The University of London først kunne ta opp studerende etter 1898. Disse nye universitetene ble kalt for “red brick universities”. Grunnen var at de var oppført i murstein i motsetning til de tidligere som hadde mye middelaldersk utsmykning.
Påvirkning fra de tyske universitetene syntes i historieundervisningen og dermed falt også alt på plass, slik at engelske universitet ble forskningsuniversitet, hvor doktorgraden kom i 1919.
BIBLIOGRAFI
Krogh, Thomas m.fl. Historie, Forståelse og Fortolkning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2011.
1.
Gjør rede for etableringen av universitetet som institusjon i seinmiddelalderen, med utgangspunkt i eksemplene Bologna og Paris.
Det var to forskjellige typer universiteter som ble etablert i middelalderen. Det som skilte de ad var måten de var organisert på. I Bologna var det et fellesskap av studenter, men det viktigste var universitetet i Paris, hvor lærerne hadde magistergraden som var nødvendig for å undervise på dette nivået.
Juridiske studier var det som universitet i Bologna i hovedsak underviste i. I pensumboka står det at opprinnelsen av dette universitetet var på 1100-tallet, men universitetet selv regner seg som etablert noe tidligere, i 1088. Måten undervisningen foregikk på var ukonvensjonell og foregikk som oftest på kontorene til advokatene, som sto for leksjonene. Hit kom det unge mannlige studenter fra hele Europa, som ønsket en juridisk utdannelse. Grunnet at studentene ikke var fastboende i Bologna, gjaldt ikke byens lover for dem og de var fritt vilt for alle mindre hyggelige elementer på stedet. Fordi de var så utsatt dannet de en organisasjon, hvor de kunne få vern fra kjeltringer, men også for å sette krav til opplæringen. Deres forbilde var håndverkerlaugene, som var den tids håndverkeres interesseorganisasjon. Med andre ord så var det studenterlauget, bestående av unge menn fra hele Europa, som på en måte, var drivkraften ved universitetet i Bologna, uten disse ville ikke universitetet eksistert.
Fordi det var studentene som var de eneste som bidro økonomisk til de som fungerte som lærere, var det i realiteten disse som bestemte ved dette universitetet, fordi pengene de betalte for undervisningen var advokatenes og/eller lærernes eneste inntekt. Med andre ord, uten de faste økonomiske tilskuddene fra studentene ville både forskning og opplæring stoppe opp.
Den andre typen universitet, som oppsto på denne tiden, var, som tidligere nevnt, i Paris. Her var forholdene mer strukturert og det var magistrenes forening, som var universitetet. Det viktigste tidsrommet for denne institusjonen var i siste halvdel av det 12 århundre, men den viktigste personen bak universitetet dør i 1142. Hans navn var Pierre Abelard og var den som introduserte metoden som ble brukt innenfor undervisningen, forskningen og den vitenskapelige fremstillingen i både filosofi og teologi. Her er det viktig å understreke at det var metoden og ikke hans meninger som var av viktighet. Denne metoden var det som formet universitetet i Paris. Denne undervisningsformen gikk ut på at det ble framsatt et hovedmoment, deretter ble det argumentert for og imot. Disse argumentene var oftest bibelsitater eller gjengivelser av utsagn fra kirkefedre. De siste var store teologer som levde mellom det tredje til det åttende århundre. Denne måten å drive opplæring på foregikk ikke bare skriftlig, men sto for hele pedagogikken ved universitetet.
Disputasene, som også var en viktig del av eksamen, var etter modell av ovenstående. Dette var vitenskapelig argumentasjon og det som ga universitetet liv. Når Abelard døde var fremdeles universitetet et sted hvor hver enkelt student knyttet seg opp mot en av lærerne. Magistergraden ved universitetet fikk pavens godkjennelse i 1210 og dermed var institusjonen grunnlagt.
2.
Gjør rede for utviklingen av universitetssystemet i Tyskland og England fra 1700-tallet og fram mot vår tid.
Det var i Tyskland den viktigste reformen innenfor universitetene kom i stand, hvor dannelse var et ideal. Dannelsen kunne relateres til renessansehumanismen. I begynnelsen av det 18 århundre var de tyske universitetene avleggs både når det gjaldt vitenskapelig forskning og i forhold til andre europeiske universitet, fordi utdanningsmodellene, som hadde blitt en del av andre universitet i Europa, ikke ble akseptert av universitetene.
Riktignok var det enkelte reformbevegelser knyttet til noen lokale fyrster, som ville bedre standarden på sine universitet, både fordi dette var en inntektskilde for fyrstene, ved at de fikk studenter fra overklassen og adelen, men også for anseelsens skyld.
Det var forskjellige syn på hva universitetet skulle være, hvor det mest dominante var å gjeninnføre de humanistiske ideene, hvor meningen var at hele ens personlighet skulle forbedres og formes. Det viktigste navnet innenfor dette her var Wilhelm von Humboldt. Han opprettet et program for reform. Reformene til Humboldt relaterte forskningen med gamle ideer fra antikken om å forme studentenes personlighet. Det ble også lagt stor vekt på språkstudier, men nå var det gresk og ikke latin det ble fokusert på. Dette var det nye dannelsesprogrammet som ble kalt for ny-humanismen.
Tyskernes universiteter endret seg fra å være rene skoler for adelige dilettanter til å bli steder hvor forskning og opplæring var profesjonelt utført. Det kom nye reformer innenfor undervisningen, hvor studentene måtte utføre egne aktiviteter, som seminaret. Professoratene ble yrkeskarrierer, hvor en måtte ha bekreftet kompetanse for å nå den neste fasen, hvor professorstillingen var målet. Kombinasjonen av profesjonalitet innenfor forskningen og at hele personligheten skulle utvikles under studiene var spesielt for de tyske universitetene og var det som lå innfor begrepet “Bildung”.
Revolusjonen i Frankrike brøt ut i 1789 og de tyske universitetene var allerede i gang med å bli reformert. På grunn av den påfølgende utviklingen innenfor tysk politikk i årene etter denne revolusjonen kunne Humboldts planer for tyske universitet videreutvikles.
Den tyske frihetskampen mot Napoleon var også en kamp for et nytt Tyskland, hvor de autoritære fyrstedømmene ble ønsket fjernet og som også førte til store forandringer i hvordan universitetene la opp undervisningen og strengere krav til de som ønsket en karriere på disse institusjonene.
På begynnelsen av 1800-tallet oppstår det som kan kalles “forskningsuniversiteter” (ifølge Krogh m.fl.). Det vil si utdanningsinstitusjoner, hvor kunnskap blir produsert, med andre ord, forskning pågikk og nye kunnskaper innfor filologiske og natur-vitenskapelige fag så dagens lys. Likevel var Humboldt skeptisk til ideen om at det skulle opprettes selvstendige akademier hvor vitenskap og forskning, ikke undervisning, sto i fokus. Han likte ikke tanken om at undervisning og forskning ble splittet opp, og som nevnt tidligere, ville han at universitetet skulle forene det vitenskapelige med utviklingen av studentenes personlighet.
Humboldt, som i en periode innehadde posisjonen som utdanningsminister, var liberal, men utviklingen i Tyskland var langt fra det. Utdanningsinstitusjonene ble underlagt staten, fordi myndighetene fryktet radikale tilstander blant de studerende. Siden universitetene økonomisk var avhengig av bidrag fra den tyske stat, måtte de innordne seg. Likevel, på tross av streng statlig kontroll, forbedres universitetene vitenskapelig og motpoler politisk, som Ranke og Marx, får sine utdannelser her.
Etter at Bismarck samlet Tyskland til et rike i 1871, ble det som tidligere bare eksisterte i Preussen, at forskningen skulle være apolitisk og objektiv, noe som gjaldt for hele Tyskland. Dette resulterte i en stor tilstrømming av studenter fra hele Europa. Begrepet “Bildung” og hvordan universitetene var organisert fikk følger for Tyskland gjennom hele keisertiden, Weimar-republikken og Hitlertiden.
De tyske universitetene hadde monopol på utdannelsen til stillinger innenfor statsadministrasjonen, lærere både i høyere skoler og på gymnasene, noe som økte deres anseelse, men også knyttet de tettere til staten. Det betød igjen at deres “frie, objektive og upolitiske vitenskap” likevel hadde bestemte politiske overtoner. Med andre ord, led de som hadde en liberal tankegang nederlag, og Tyskland ble styrt av keiseren og hans nærmeste krets, som hadde et kapitalistisk syn og hadde støtte fra Preussens aristokrati.
Universitetene og deres ansatte ble en del av den dominerende tyske staten, selv om deres syn på seg selv ikke var at de hadde en rolle som en politisk aktør i samfunnet. For eksempel, under Weimarstyret, så man en høyrevinkling ved de tyske universitetene, selv om vitenskapen og derav forskningen ved institusjonene preget hele Europa og mest sannsynlig også USA, som på mange områder hadde tettere bånd til Tyskland enn Storbritannia.
I England derimot var det collegesystemet ved universitetene, som er det viktigste særtrekket. Både Oxford og Cambridge var løselig bundet sammen av enkeltstående colleger, hvor disse ble ledet av forskere. Disse ble kalt “the fellows”. De beste studentene kunne bli medlemmer av dette fellesskapet. Collegesystemet gav også studentene en sosial ramme rundt studielivet, som kunne være ganske forvirrende i middelalderen.
For å være lærer her måtte en være presteutdannet og en student måtte være medlem av The Church of England”. Undervisningen gikk ut på personlige samtaler mellom læreren og studenten hvor læreren også hadde et nært oppsyn med den studerende.
Et fellestrekk mellom den engelske og den tyske institusjonen var at de ikke sto for en ren yrkesutdanning, men skulle utdanne personligheten, hvor moralen var i fokus. Begge hadde også et skeptisk syn på en spesialisering av forskerutdannelsen. Forskjellen mellom dem lå i antall professorer ved universitetet, der Tyskland hadde mange, mens England hadde få felles professorstillinger i selve universitetet, fordi alt ble fokusert på utdannelsen innenfor collegesystemet.
Dette ble sterkt kritisert av Adam Smith, som var grunnleggeren av den moderne sosialøkonomien.
I 1826 ble University College, London etablert som en radikal mulighet, hvor denne også ble regnet som antikirkelig i forhold til de tidligere nevnte universitetene, og som et svar på dette ble Kings College startet opp av de mer konservative i England.
Likevel ble de to sistnevnte universitetene samlet til ett i 1836 under navnet University of London. Her ble det ikke gitt undervisning, men en kunne avholde eksamener og man fikk titler.
Rundt 1880 og oppover kom de første “vanlige” universitet i England, som kunne ta opp studenter og holde undervisning, mens The University of London først kunne ta opp studerende etter 1898. Disse nye universitetene ble kalt for “red brick universities”. Grunnen var at de var oppført i murstein i motsetning til de tidligere som hadde mye middelaldersk utsmykning.
Påvirkning fra de tyske universitetene syntes i historieundervisningen og dermed falt også alt på plass, slik at engelske universitet ble forskningsuniversitet, hvor doktorgraden kom i 1919.
BIBLIOGRAFI
Krogh, Thomas m.fl. Historie, Forståelse og Fortolkning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2011.
Jeg vil anbefale Le_ meridian-finansieringstjenester til enhver som har behov for økonomisk hjelp, og de vil holde deg oppdatert på høye kataloger for ytterligere behov. Nok en gang vil jeg rose deg selv og dine ansatte for ekstraordinær service og kundeservice, da dette er en stor ressurs for ditt selskap og en hyggelig opplevelse for kunder som meg selv. Ønsker deg lykke til for fremtiden.Le meridianfinansieringstjeneste er den beste måten å få et enkelt lån, her er det e-post..lfdsloans@lemeridianfds.com Eller snakk med Mr Benjamin On WhatsApp Via_ + 1-989-394-3740 Takk Du for at du hjelper meg med lån igjen i mitt hjerte, jeg er evig takknemlig.
SvarSlett