Årsakene til første verdenskrig

Av Iren Plastinina
Oversikt over stormaktenes motstridende interesser før første verdenskrig og derfor årsakene til første
verdenskrig.
- Stormaktene kjempet om kolonier, markeder og internasjonal status

- Tyrkernes herredømme på Balkanhalvøya var i oppløsning og både
   Russland og Østerrike-Ungarn ønsket å overta etter de

- Nasjonalistiske serbere ønsket å danne et Stor-Serbia.
  Riktignok ikke en stormakt men veldig tilstede i denne konflikten

For meg ser det ut til at imperialismen er den viktigste årsaken til første verdenskrig. Nasjonalisme og panslavisme er også viktige årsaker. Stormaktene, og også mindre aggressive stater, var ute etter å tilegne seg mer land.

Balkanhalvøya var jo stridens midtpunkt. Her hadde panslavismen fått et solid fotfeste. Panslavismen la vekt på fellesskapet mellom de slaviske folk i Europa. Denne var i hovedsak rettet mot Østerrike-Ungarn. Russland så sitt snitt til å leke storebror her, dvs fremstille seg som slavernes beskytter mot tyrkiske og østerrisk-ungarske overgrep. I virkeligheten var de ute etter fotfeste på Balkanhalvøya og da også kontroll over stredet mellom Svartehavet og Middelhavet.

Tyskerne hadde økonomiske interesser i dette området. De hadde inngått en avtale med tyrkerne om å fullføre en jernbanestrekning fra Berlin gjennom Balkanhalvøya og Lilleasia til Bagdad for så å forlenge den til Persiabukta. De fikk også rett til forretningsdrift langs hele linjen. Dermed ble Storbritannia engstelige. Jernbanens endepunkt var for nær India, deres viktigste koloni, etter deres smak. Hvis også russerne fikk kontroll over stredene i det østlige Middelhavet ville det igjen være en fare for Suez-kanalen, Storbritannias viktigste forbindelse til Asia og koloniene der.

Serberne hadde også ambisjoner. Drømmen var å danne et Stor-Serbia med Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia. Dette så Østerrike-Ungarn på som en trussel. De fryktet et Stor-Serbia under russisk innflytelse.

Rivaliseringen mellom stormaktene førte til at verneplikten ble utvidet, store, vel utrustede armeer ble bygget opp, industrisamfunnet masseproduserte våpen og de brukte nasjonalisme og militarisme for å motivere og forberede befolkningen på krig, og for å dra oppmerksomheten bort fra fattigdom og mangel på demokrati.

Tyskland fryktet den franske revansjelysten og skaffet seg 2 alliansepartnere, Østerrike-Ungarn og Italia. Dette ble kalt trippelalliansen. Her må sies at Italia forpliktet seg ikke på samme måte som de to andre.
Frankrike og Russland innledet samarbeid som var rettet mot trippelalliansen. De gjorde avtale om at hvis en av de ble angrepet, skulle den andre komme til unnsetning. Storbritannia søkte etter hvert nærmere disse to. Det var vanskelig i starten fordi Russland og Storbritannia var rivaler i andre deler av verden om kolonier, men de kom etter hvert til en enighet. Denne alliansen ble kalt trippelententen.

I 1908 tok Østerrike-Ungarn kontroll over Bosnia-Hercegovina. Dette styrket de nasjonale kreftene i Serbia. Deretter kom Balkan-krigen i 1912, hvor tyrkerne nesten ble drevet ut av Europa. Hellas, Serbia, Montenegro og Bulgaria kjempet mot tyrkerne for deretter og sloss innbyrdes om byttefordelingen.

Serbia erobret Kosovo og Makedonia, noe som gav nasjonalismen ennå mer framdrift. Disse to statene hadde tidligere vært en del av et serbisk rike på 1300-tallet, dessuten ble Kosovo regnet som hellig pga at serberne hadde tapt et avgjørende slag mot tyrkerne her.
(Dette har blitt brukt i nyere tid også, av serbere under krigen i tidligere Jugoslavia.)

Dette stoppet Østerrike-Ungarns planer om ekspansjon mot sør og den serbiske befolkningen i Bosnia-Hercegovina var ivrige forkjempere for innlemmelse i et Stor-Serbia.

Østerrike-Ungarn ventet nå bare på et påskudd til å gå til krig. Det fikk de oppfylt den 28. juni 1914, da den østerrikske tronfølgeren og hans kone ble myrdet mens de var på besøk i Sarajevo.

Alliansene stormaktene imellom, og den vei de valgte etter skuddene i Sarajevo, ble avgjørende for at 1. verdenskrig ble utløst.

Østerrike-Ungarn var ”førstemann” ute til å erklære krig, men de var ikke mer ansvarlige for den enn andre.
Befolkningene overalt var blitt foret med nasjonalistisk propaganda og de store armeene, som skulle øke sikkerheten til statene, gjorde vel sitt til at krigen var uunngåelig. Med unntak av USA, var alle stormaktene med fra starten, på den ene eller andre siden. Italia satt på gjerdet foreløpig, men etter hvert gikk de inn på alliert side mot løfter om land etter krigen.

Ingen av de ville eller kunne holde seg utenfor, så vidt jeg kan forstå. De var, som tidligere, nevnt bundet opp av allianser med andre land, hadde kolonier de ønsket å beskytte, og ikke minst beholde. De så vel også muligheten til å få lagt under seg mer land.

De fleste, militære, politikere og folk flest regnet med en rask krig. Den varte i 4 år og kostet enorme tap av menneskeliv. I tillegg var store landområder helt ødelagt, som for eksempel Nord-Frankrike.
De fleste av befolkningene slapp unna de verste krigshandlingene, men de måtte tåle sult og matknapphet.

Pga tyskernes aggressive ubåtkrig, hvor mange amerikanske skip ble senket, erklærte USA krig mot Tyskland i april 1917. Samme år og måned kom revolusjonen i Russland hvor tsaren måtte gå av.

Russland sluttet fred med tyskerne høsten 1917 etter oktoberrevolusjonen. Høsten 1918 var krigen i sluttfasen. Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia ba om fred. Det var slutt på kreftene. De håpet at freden ville basere seg på Wilsons 14 punkter.

I Tyskland brøt det ut revolusjon og keiseren flyktet til Nederland.

Landet ble republikk. Den 11.11.1918 kl. 11.00 ble det våpenhvile.

Til slutt bør nevnes at helt på slutten av krigen ble mange koloniland med på alliert side. De fikk løfter om mer frihet og selvstyre etter krigen. Flere asiatiske land som Kina og Japan ble også med på alliert side, også disse fikk fagre løfter. De fleste reiste skuffet hjem.

De viktigste punkter i Versailles-traktaten:


Art. 42: det er forbudt for Tyskland å opprettholde eller anlegge festninger på den venstre bredd av Rhinen, og på den høyre bredden av Rhinen vest for en linje som går 50 km øst for elva.

Art 43: likeledes er det forbudt i den sonen som er beskrevet ovenfor, å opprettholde eller samle både faste garnisoner eller midlertidig bevæpnete styrker av noen som helst art, likeledes er militære øvelser av enhver art forbudt, så vel som forberedelser til mobilisering.

Art 44: hvis Tyskland på noen som helst måte krenker bestemmelsene i art. 42 og 43, betraktes det som en fiendtlig handling mot de maktene som har signert denne traktaten, og som et forsøk på å forstyrre verdensfreden.

Art. 160: seinest 31. mars 1920 må den tyske hæren høyst omfatte 7 infanteri- og 3 kavaleridivisjoner. Etter dette tidspunkt må den samlete styrken av den effektive hæren, i samtlige tyske delstater, ikke overstige 100 000 mann, medregnet offiserer og depoter.

Hæren er kun bestemt til å opprettholde orden innenfor det tyske området og til grensepoliti.

Hele den effektive offisersstyrken, medregnet offiserer i stabene uten hensyn til sammensetningen av disse, må ikke overstige 4000.

Art. 173: den alminnelige verneplikten avskaffes i Tyskland. Den tyske hæren må bare holdes ved like på grunnlag av frivillig forpliktelse.

Art. 181: etter utløpet av en frist på 2 måneder etter at denne traktaten er trådt i kraft, må de aktive tyske sjøstridskrefter høyst beløpe seg til: 6 slagskip, 6 små kryssere, 12 destroyere, 12 torpedobåter.

Art. 191: det er forbudt for Tyskland å bygge eller skaffe seg undervannsbåter, selv til handelsformål.

Art. 198: Tyskland må ikke opprettholde luftstridskrefter, verken til lands eller vanns

Art. 203: alle bestemmelser som angår hær, flåte og luftstyrker som denne traktaten inneholder og som det er fastsatt en tidsfrist for gjennomføringen av, skal gjennomføres av Tyskland under kontroll av felles kommisjoner av de allierte spesielt oppnevnt til dette formålet av de allierte hovedmaktene og deres assosierte.

Art. 231: de allierte regjeringer og deres assosierte regjeringer erklærer, og Tyskland anerkjenner, at Tyskland og dets forbundsfeller er ansvarlige for å ha forårsaket alle de tap og all den skade som de allierte regjeringer og assosierte regjeringer og deres folk har lidt som følge av den krigen som ble påtvunget dem ved angrepet av Tyskland og dets forbundsfelles.

Art, 232: de allierte og assosierte maktene anerkjenner at Tysklands hjelpekilder ikke er tilstrekkelige for å yte full erstatning for alle disse tap og skader, når det tas hensyn til den varige reduksjon av hjelpekildene på grunn av andre bestemmelser i denne traktat.

De allierte og assosierte maktene krever imidlertid at Tyskland forplikter seg til å erstatte all skade som er blitt påført de alliertes og de assosierte maktenes sivile befolkning og dens eiendom i den perioden vedkommende makt befant seg i krigstilstand med Tyskland, på grunn av det nevnte angrepet til lands eller til vanns eller fra lufta.

Den største forskjellen er at Wilsons 14 punkter ikke plasserer skyld, noe Versailles-traktaten gjør til gangs.

En annen viktig forskjell er at mens Wilsons punkter sier en del om at alle må ruste ned til det som er nødvendig for den indre sikkerhet, går Versailles-traktaten kun løs på Tyskland og dets allierte.

Wilsons forslag vil at språk, kultur og nasjonalitet skal tas hensyn til og at myndigheter med flere folkeslag innenfor grensene må gi disse en viss grad av selvstendighet dvs. mulighet til selvstyre. Versailles-traktaten tar for det meste kun hensyn til økonomiske interesser med unntak av Polen, Tsjekkoslovakia og til en viss grad Jugoslavia, selv om man her totalt overkjørte enkelte folkeslag.

Noen kommentarer til slutt:

Versailles-traktaten gjør Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia til syndebukker. Noen skal ha skylden for krigen, dermed basta!

Jeg tror skylden for krigen kan fordeles på alle deltakerlandene.

Nasjonalistisk propaganda og propagandaen som gikk på hvor forferdelige mennesker tyskere, tyrkere og østerrisk-ungarsk var, hadde fått gjennomslag og folkeopinionen spesielt i Storbritannia og Frankrike krevde hevn.

Streng sensur hadde hindret opinionene i landene å få vite om masseslaktingen, og alle tabbene som ble gjort underveis, så de var overbevist om at Tyskland og dets allierte var de store skurkene her.

Tyskland og dets allierte hadde ikke valg, de måtte skrive under på at de hadde skylden for krigen, og at de måtte betale store beløp til sivile skadelidte i allierte land.

Her ble nok grunnlaget lagt for 2. verdenskrig. Tyskerne spesielt, følte de hadde noe å hevne, og hadde også behov for å rette opp æren.

Wilsons punkter var idealistisk, og hadde den blitt lagt til grunn for freden er det store muligheter for at 2. verdenskrig hadde vært unngått. Samtidig ønsket de en friere verdenshandel og det siste tjente i hovedsak amerikanske interesser.

Wilsons kongstanke var en organisasjon som skulle opprettes for å forebygge krig.

Denne ble opprettet, som en av de få punkter som ble tatt hensyn til. USA ble ikke med fordi medlemskap ble nedstemt i Kongressen.

Vil til slutt si at USA kom inn i krigen helt på slutten og hadde forholdsvis små tap av liv i forhold til sine allierte. Krigen ble ikke utkjempet på amerikansk jord, og de hadde tjent enorme summer på krigen! Før 1914 var USA i gjeld til Europa. Etter krigen var det omvendt. Europa skyldte USA til sammen 10 milliarder dollar!