Av Iren Plastinina
Arbeiderpartiet var fremdeles påvirket av den sovjetiske planøkonomien med 5-årsplaner og statsdrift. Noen av folkene fra fagbevegelsen hadde oppholdt seg i Storbritannia og USA under krigen, og her blitt inspirert av at den britiske og amerikanske regjeringen tok kontroll over den private industrien for å produsere krigsmateriell. Dette var grunnen til at Arbeiderpartiet gikk inn for å bygge opp et nytt planøkonomisk system i Norge.
Det skulle være det som skulle til for å skape økonomisk vekst til å gjenreise landet. De fikk med seg alle politiske partier, slik at alle stod solidarisk bak Fellesprogrammet, selv om det hadde tydelig sosialdemokratiske trekk. Staten skulle ta hovedansvar for samfunnsutviklingen. Den skulle samarbeide med det private næringsliv og legge forholdene til rette for en sterk økonomisk vekst, for å sikre befolkningen økende levestandard og sosial trygghet. Programmet la også vekt på å få slutt på arbeidsledighet og minske forskjellene i levekår.
Regjeringen Gerhardsen opprettet Det økonomiske samordningsrådet. Her skulle hovedlinjene for den økonomiske utviklingen trekkes opp.
Det ble også opprettet bransjeråd og produksjonsutvalg. Det siste for å gi arbeidere og funksjonærer mer innflytelse. Det private næringslivet var kritiske til rådene og utvalgene. De så på dem som ”sniksosialisering”. Etter hvert ble dette akseptert. I dag er dette vanlig rutine i de aller fleste bedrifter. Både fagforening, tillitsvalgte og arbeidsledere er med og bestemmer. Arbeiderpartiet tok hensyn til det private næringsliv og i 1950-årenen oppgav det forsøket på å styre økonomien ved hjelp av rådene og utvalgene.
Arbeiderpartiet beholdt mange av reguleringene fra krigsårene for å bedre statens kontroll. Rasjoneringssystemet ble også beholdt. Streng kontroll med lønninger og priser fortsatte. Offentlige myndigheter måtte godkjenne all import og eksport, og alt bygge- og reparasjonsarbeid. Dessuten bestemte de hva som skulle produseres i bedriftene.
Dette ble godtatt av det private bedriftene så lenge gjenreisningen gjorde det nødvendig. Arbeiderpartiet gikk også i spissen for å bygge statsbedrifter i samfunn som skulle være sosialdemokratiske utstillingsvinduer. Dette gikk ikke. Det utviklet seg omtrent som andre samfunn som var avhengig av en storbedrift.
Utover på 1950-tallet satset Arbeiderpartiet heller på statlig støtte til privat virksomhet framfor bygging av nye statsbedrifter. For eksempel Nord-Norge planen i 1951 og Distriktenes utbyggingsfond i 1960.
Det ble også inngått egne avtaler mellom Staten og de store landbruksorganisasjonene, slik at bøndene fikk betydelige summer i statsstøtte. Fra 1947 utarbeidet sosialøkonomer, hvert år, et nasjonalbudsjett. Dette gav politikerne en oversikt over landets tilgang på råvarer, arbeidskraft, produksjonsmuligheter og markedsforhold.
Arbeiderpartiet satset også på indirekte virkemidler som skatter, avgifter og statlige støttetiltak for å påvirke etterspørsel og produksjon. Den la avgifter på varer for å redusere importen og spare valuta. En del varer fikk pristilskudd for at de skulle bli billigere.
Stortinget bevilget store beløp til jernbane og buss- og ferjeselskaper for å redusere billettprisene. Dette dempet lønnskravene og dempet prisstigningen. Arbeiderpartiet holdt også LO i ”stramme tøyler”. Det la ofte press på arbeiderorganisasjonen for å dempe lønnskrav og stoppe streiker. Nye skatteregler skulle sørge for at de som tjente mest også betalte mest i skatt. Dette ble nærmest en fiasko. Dette ble ikke rettet opp i før i 1990-årene.
Partiet opprettet Den norske stats husbank i 1946 og Statens lånekasse for studerende ungdom i 1948.
Ved hjelp av disse fikk de bedre kontroll over hvilke formål det skulle lånes ut penger til. De utvidet samarbeidet med interesseorganisasjoner, og de ble tatt med på råd i saker som angikk dem. Man kan vel si at det meste av hva Arbeiderpartiet ville starte, endre eller stanse gikk stort sett deres vei. Mye av grunnen til dette ligger i hvordan folk tenkte etter 2. verdenskrig. Menneskene var mye mer solidariske etter krigen og de fleste ønsket forandring både politisk, økonomisk og sosialt.
Arbeiderpartiet så på britisk sosiallovgivning og foreslo at alle skulle ha rett til offentlig støtte hvis de kom i situasjoner som skapte utrygghet og pengemangel. Her var det bred enighet innen alle partier om å bygge ut et sosialt sikkerhetsnett.
Folketrygden derimot måtte vente. I 1940- og 50-årene prioriterte politikerne andre oppgaver. Forsvaret krevde store ressurser etter at Norge ble medlem av NATO, men også utbygging av offentlig kommunikasjon og industri krevde store beløp.
Flere sosiale reformer ble likevel vedtatt. Barnetrygden kom i 1946, men man måtte ha 2 eller flere barn for å ha rett til den, og barnet/barna måtte være under 15 år.
Syketrygden kom i 1950-årene og ble gjort obligatorisk for alle. Alderstrygden fikk også alle rett til å motta, til forskjell fra tidligere hvor den var behovsprøvd. Arbeider- og barnevernet ble styrket. Støtteordninger for å hjelpe psykisk utviklingshemmede, folk med yrkesskade og sinnslidende. I 1946 avløste lov om sosial omsorg, fattigloven av 1900. Folketrygden ble først vedtatt i 1966.
Jeg ser en tydelig påvirkning fra sovjetisk planøkonomi i starten, men til forskjell fra Sovjetunionen, lærte den norske regjering av sine feil og endret strategi da de så at dette ikke fungerte. Et klart skille gikk i begynnelsen av 1950-årene, hvor Arbeiderpartiet gikk over til å satse på statlig støtte til privat virksomhet, framfor bygging av nye statsbedrifter.
Påvirkningen fra USA med bl.a. Mashallhjelpen var nok en av hovedårsakene. Samarbeidet med USA gjorde også at næringslivet ble effektivisert og st bedre rustet til å være deltagere på verdensmarkedet.
Det bør også nevnes at den norske regjering var tidlig ute med å gi hjelp til u-landene. I 1953 kom det første bistandsprosjektet i gang i India og i 1960-årene ble NORAD bygget opp for å planlegge hjelpearbeidet.
Det nordiske politiske samarbeidet ble også styrket da Nordisk Råd ble opprettet i 1952. Norge ble medlem av EFTA i 1960 og dermed ble industrien trukket inn i den nordiske og europeiske konkurransen for alvor.
Spørsmålet om medlemskap i EF er vel det som har ødelagt mest for videre samarbeid mellom partiene og også innad i partiene var det uro. Motstanden mot EF seiret under folkeavstemningen i 1972, men Norge forhandlet seg fram til en frihandelsavtale med EF.
Arbeiderpartiet var fremdeles påvirket av den sovjetiske planøkonomien med 5-årsplaner og statsdrift. Noen av folkene fra fagbevegelsen hadde oppholdt seg i Storbritannia og USA under krigen, og her blitt inspirert av at den britiske og amerikanske regjeringen tok kontroll over den private industrien for å produsere krigsmateriell. Dette var grunnen til at Arbeiderpartiet gikk inn for å bygge opp et nytt planøkonomisk system i Norge.
Det skulle være det som skulle til for å skape økonomisk vekst til å gjenreise landet. De fikk med seg alle politiske partier, slik at alle stod solidarisk bak Fellesprogrammet, selv om det hadde tydelig sosialdemokratiske trekk. Staten skulle ta hovedansvar for samfunnsutviklingen. Den skulle samarbeide med det private næringsliv og legge forholdene til rette for en sterk økonomisk vekst, for å sikre befolkningen økende levestandard og sosial trygghet. Programmet la også vekt på å få slutt på arbeidsledighet og minske forskjellene i levekår.
Regjeringen Gerhardsen opprettet Det økonomiske samordningsrådet. Her skulle hovedlinjene for den økonomiske utviklingen trekkes opp.
Det ble også opprettet bransjeråd og produksjonsutvalg. Det siste for å gi arbeidere og funksjonærer mer innflytelse. Det private næringslivet var kritiske til rådene og utvalgene. De så på dem som ”sniksosialisering”. Etter hvert ble dette akseptert. I dag er dette vanlig rutine i de aller fleste bedrifter. Både fagforening, tillitsvalgte og arbeidsledere er med og bestemmer. Arbeiderpartiet tok hensyn til det private næringsliv og i 1950-årenen oppgav det forsøket på å styre økonomien ved hjelp av rådene og utvalgene.
Arbeiderpartiet beholdt mange av reguleringene fra krigsårene for å bedre statens kontroll. Rasjoneringssystemet ble også beholdt. Streng kontroll med lønninger og priser fortsatte. Offentlige myndigheter måtte godkjenne all import og eksport, og alt bygge- og reparasjonsarbeid. Dessuten bestemte de hva som skulle produseres i bedriftene.
Dette ble godtatt av det private bedriftene så lenge gjenreisningen gjorde det nødvendig. Arbeiderpartiet gikk også i spissen for å bygge statsbedrifter i samfunn som skulle være sosialdemokratiske utstillingsvinduer. Dette gikk ikke. Det utviklet seg omtrent som andre samfunn som var avhengig av en storbedrift.
Utover på 1950-tallet satset Arbeiderpartiet heller på statlig støtte til privat virksomhet framfor bygging av nye statsbedrifter. For eksempel Nord-Norge planen i 1951 og Distriktenes utbyggingsfond i 1960.
Det ble også inngått egne avtaler mellom Staten og de store landbruksorganisasjonene, slik at bøndene fikk betydelige summer i statsstøtte. Fra 1947 utarbeidet sosialøkonomer, hvert år, et nasjonalbudsjett. Dette gav politikerne en oversikt over landets tilgang på råvarer, arbeidskraft, produksjonsmuligheter og markedsforhold.
Arbeiderpartiet satset også på indirekte virkemidler som skatter, avgifter og statlige støttetiltak for å påvirke etterspørsel og produksjon. Den la avgifter på varer for å redusere importen og spare valuta. En del varer fikk pristilskudd for at de skulle bli billigere.
Stortinget bevilget store beløp til jernbane og buss- og ferjeselskaper for å redusere billettprisene. Dette dempet lønnskravene og dempet prisstigningen. Arbeiderpartiet holdt også LO i ”stramme tøyler”. Det la ofte press på arbeiderorganisasjonen for å dempe lønnskrav og stoppe streiker. Nye skatteregler skulle sørge for at de som tjente mest også betalte mest i skatt. Dette ble nærmest en fiasko. Dette ble ikke rettet opp i før i 1990-årene.
Partiet opprettet Den norske stats husbank i 1946 og Statens lånekasse for studerende ungdom i 1948.
Ved hjelp av disse fikk de bedre kontroll over hvilke formål det skulle lånes ut penger til. De utvidet samarbeidet med interesseorganisasjoner, og de ble tatt med på råd i saker som angikk dem. Man kan vel si at det meste av hva Arbeiderpartiet ville starte, endre eller stanse gikk stort sett deres vei. Mye av grunnen til dette ligger i hvordan folk tenkte etter 2. verdenskrig. Menneskene var mye mer solidariske etter krigen og de fleste ønsket forandring både politisk, økonomisk og sosialt.
Arbeiderpartiet så på britisk sosiallovgivning og foreslo at alle skulle ha rett til offentlig støtte hvis de kom i situasjoner som skapte utrygghet og pengemangel. Her var det bred enighet innen alle partier om å bygge ut et sosialt sikkerhetsnett.
Folketrygden derimot måtte vente. I 1940- og 50-årene prioriterte politikerne andre oppgaver. Forsvaret krevde store ressurser etter at Norge ble medlem av NATO, men også utbygging av offentlig kommunikasjon og industri krevde store beløp.
Flere sosiale reformer ble likevel vedtatt. Barnetrygden kom i 1946, men man måtte ha 2 eller flere barn for å ha rett til den, og barnet/barna måtte være under 15 år.
Syketrygden kom i 1950-årene og ble gjort obligatorisk for alle. Alderstrygden fikk også alle rett til å motta, til forskjell fra tidligere hvor den var behovsprøvd. Arbeider- og barnevernet ble styrket. Støtteordninger for å hjelpe psykisk utviklingshemmede, folk med yrkesskade og sinnslidende. I 1946 avløste lov om sosial omsorg, fattigloven av 1900. Folketrygden ble først vedtatt i 1966.
Jeg ser en tydelig påvirkning fra sovjetisk planøkonomi i starten, men til forskjell fra Sovjetunionen, lærte den norske regjering av sine feil og endret strategi da de så at dette ikke fungerte. Et klart skille gikk i begynnelsen av 1950-årene, hvor Arbeiderpartiet gikk over til å satse på statlig støtte til privat virksomhet, framfor bygging av nye statsbedrifter.
Påvirkningen fra USA med bl.a. Mashallhjelpen var nok en av hovedårsakene. Samarbeidet med USA gjorde også at næringslivet ble effektivisert og st bedre rustet til å være deltagere på verdensmarkedet.
Det bør også nevnes at den norske regjering var tidlig ute med å gi hjelp til u-landene. I 1953 kom det første bistandsprosjektet i gang i India og i 1960-årene ble NORAD bygget opp for å planlegge hjelpearbeidet.
Det nordiske politiske samarbeidet ble også styrket da Nordisk Råd ble opprettet i 1952. Norge ble medlem av EFTA i 1960 og dermed ble industrien trukket inn i den nordiske og europeiske konkurransen for alvor.
Spørsmålet om medlemskap i EF er vel det som har ødelagt mest for videre samarbeid mellom partiene og også innad i partiene var det uro. Motstanden mot EF seiret under folkeavstemningen i 1972, men Norge forhandlet seg fram til en frihandelsavtale med EF.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar