SEMMELWEISS' FORSØK PÅ Å FINNE ÅRSAKEN TIL BARSELSFEBER
1.
I Gilje og Grimen (kpt 2) blir temaet “Testing av hypoteser” illustrert med Dr. Semmelweis’ forsøk på å finne fram til årsaken til barselfeber. En av hans hypoteser var følgende: “Gal fødestilling (ryggleie) forårsaker barselfeber”.
a) Vis hvordan Semmelweis gikk fram for å teste denne hypotesen. Brukte han hjelpehypotese(r)? Hvordan var den empiriske konsekvensen formulert?
b) Hva kunne Semmelweiss si om hypotesen etter eksperimentet? Begrunn gjerne svaret med henvisning til logikk.
c) Gå gjennom Semmelweis’ test av hypotesen “Likstoff er årsaken til barselfeber” og vurder på samme måte holdbarheten til denne hypotesen i lys av testresultatet. Kan vi si at Semmelweis beviste at hypotesen er sann? Begrunn svaret.
a + b)
Det første jeg ønsker å gjøre her er å forklare begrepene som brukes i spørsmål og forklaring. En definisjon av en hypotese er at det er en påstand. Denne påstanden må tilfredsstille 2 krav. Det første er at vi er usikre på om hypotesen/påstanden er sann og krav to er at vi må kunne slutte en logisk konsekvens ut fra den fordi vi ønsker å teste/forutsi/belyse hypotesen. En hjelpehypotese er også en påstand og er en nødvendighet ved testing av en hovedhypotese. Den skal hjelpe til med å utlede en empirisk konsekvens. Empiriske konsekvenser er påstander som logisk utledes av hypoteser hvor sannheten kan avgjøres ved observasjon (empiriske data).
Semmelweis forsket på årsakene til barselfeber ved det store sykehuset i Wien, hvor han arbeidet fra 1844-48. Han oppdaget at på den ene av sykehusets to fødeavdelinger, hvor de utdannet jordmødre, døde det ca. 2 %, mot 8,2 % ved den andre avdelingen, der legestudentene arbeidet i 1844. I 1845 var det ved de samme avdelingene 2,8 % og 6,8 % og i 1846, 2,7 % mot 11,4 % på disse to. Dette ønsket han å finne årsaken til. Han visste at det fantes flere hypoteser om grunnen til barselfeber, vanlige forklaringer på dette fenomenet i samtiden. Disse hypotesene prøvet han ut og forkastet, det vil si, de stemte ikke overens med observerbare fakta .
En av hypotesene han selv kom med var fødestillingen til kvinnene: “Om gal fødestilling (ryggleie) kunne forårsake barselfeber”. Han hadde oppdaget at kvinnene på avdelingen 1 fødte i ryggleie, mens de på avdeling 2 fødte i sideleie. Han utførte et eksperiment og krevde at begge avdelinger skulle føde i sideleie, for å avgjøre om dette hadde noe å si på dødeligheten i avdeling 1. Her benyttet han en hjelpehypotese for å utlede empirisk konsekvens av sin hypotese, som han formulerte på følgende måte:
Premiss 1 (hovedhypotese): (H) Hvis pasientene på avdeling 1 føder i sideleie på samme måte
som avdeling 2, (F) så vil dødsraten pga. barselfeber gå ned
Hvis H (hovedhypotese) så F (forutsigelse/hjelpehypotese og
empirisk konsekvens)
Premiss 2 (observasjoner): Dødsraten gikk ikke ned___________________________
Konklusjon: Dødeligheten ikke gikk ned ved å forandre fødestilling.
Hovedhypotesen er falsifisert. Semmelweis’ metode for å falsifisere denne hypotesen og andre tidligere og senere falsifiserte hypoteser er noe som ofte kalles “prøving og feiling”, hvor hypotesen eller teorien er en antakelse. (I dag kaller vi dette for en hypotetisk-deduktiv metode.) Av denne tenker man ut en formodning om hva som vil være tilfelle hvis hypotesen er sann. Denne formodningen må være relatert til noe som kan observeres. Formodningen er en empirisk konsekvens, som er tenkt ut fra hypotesen. Når så Semmelweis fant ut at hans hypotese om fødestillingen til kvinner kunne ha noe si i forhold til barselfeber, ikke stemte med observasjonene, som ble foretatt, kunne han forkaste denne .
c)
Da en kollega av Semmelweis døde i 1847, etter å ha skåret seg i hånden mens han obduserte, og hans sykdom til forveksling lignet på barselfeber, koblet Semmelweis dette til dødsfallene blant kvinnene på fødeavdeling 1, fordi legestudentene gikk rett fra obduksjoner til å undersøke kvinnene på denne avdelingen. Ut fra dette mente han at det var sannsynlig at blodet var blitt infisert av et “likstoff”. Her mente han også å ha funnet forklaringen på forskjellene i dødsfall mellom avdeling 1 og 2, da jordmødrene ikke befattet seg med obduksjoner, slik legestudentene gjorde. Semmelweis hadde også merket at hendene hans luktet vondt etter obduksjoner. Denne lukten klarte han å fjerne ved å benytte klorkalk-oppløsning når han vasket hendene. Her er det en mulighet for at han tenkte på miasme- forgiftning, siden han var opptatt av den vonde lukten fra fingrene sine og det var en utbredt oppfatning av at sykdomssmitte ble overført via luften på den tiden.
Begrepet miasme stammer opprinnelig fra gresk miasma og betyr giftig tåke eller gass. Dette trodde de var fragmenter fra råtnende substanser, som kunne forårsake forskjellige sykdommer, for eksempel, barselfeber, svartedauden eller kolera. Den luktet ille og det var dette de mente å gjenkjenne miasmen på. Det fantes en miasmeteori som gikk ut på at mennesker ble smittet og syke via “dårlig luft” eller “forgiftet luft” .
Han innførte derfor at legestudentene og legene, etter obduksjoner, måtte vaske hendene sine i klorkalkoppløsning, før de gikk inn for å undersøke kvinnene på fødeavdeling 1. Resultatet var at dødstallet gikk ned til 1,27 %.
Hypotesen hans var som følger:
Premiss 1 (hovedhypotese): (H)Hvis sykdommen skyldes et likstoff som ble overført fra lik
som var obdusert, (F) så ville dødeligheten av barselfeber gå ned
om fødselshjelperne fra avdeling 1 vasket hendene i klorkalk-
oppløsning
Premiss 2 (observasjoner): Dødsraten gikk ned ________________
Konklusjon Sykdommen skyldes likstoffet
Her kan en konkludere med at Semmelweis så det som bevist at hans hypotese var sann, men det er den ikke. Den er heller ikke en logisk gyldig slutning.
Antallet døde gikk ned, men senere viste det seg at barselfeber også kunne overføres fra levende kvinner, ikke bare fra de døde og Semmelweis måtte gjøre om på sin hypotese, så selv om hans opprinnelige hypotese for så vidt viste seg å redusere dødeligheten på avdeling 1, så kunne ikke denne sies å være sann. Det er nok at en observasjon ikke er i overensstemmelse med en hypotese for at den blir forkastet eller må omskrives. Selv etter mange observasjoner som bekrefter en hypotese kan en ikke være sikker på at det ikke vil dukke opp en ny som falsifiserer den samme hypotesen, men det er klart at jo flere observasjoner det er, som bekrefter påstanden, jo mer tror vi på den .
Som nevnt, måtte Semmelweis forandre på sin opprinnelige påstand om at likstoffet var årsaken til at så mange kvinner døde på avdeling 1. Da han sammen med kolleger undersøkte en kvinne som hadde livmorkreft og siden, uten å vaske hendene, undersøkte 12 fødende pasienter, døde 11 av de sistnevnte av barselfeber. Av dette sluttet han at råtnende materie også kan utløse barselfeber. Han utvidet da sin opprinnelige hypotese, hvor råtnende organisk materie fra levende organismer var inkludert .
HVA ER DE TO BETYDNINGENE AV BEGREPET HISTORISISME?
2.
Gjør rede for de to betydningene av begrepet historisisme. Hvilke vitenskapsteoretiske problemer møtte historisismen i snever betydning/historiefaget i andre halvdel av 1800-tallet? På hvilken måte kunne hermeneutikken bidra til å løse disse problemene?
En redegjørelse for hva begrepet historisisme er, og når denne måten å se ting på ble kjent, bør vel komme først.
Historisismens røtter ligger i den italienske renessansehumanismen på 1400-tallet, hvor idealene var antikken og de store tenkerne på den tiden. Samtidig så renessansen klart at antikken var en helt annen tid enn deres egen. I renessansen hadde de også et syn som sa at enhver tekst er preget av sin egen historiske periode. Likevel hadde de en gammel måte å se på historien på, hvor de mente at historien var en syklus, med andre ord at historien gjentok seg.
Historisisme er historie som vitenskap, profesjonell forskning, men fra tidligere tider kan den også forstås som en historismefilosofi, en oppfatning av at alt innenfor et samfunn er et resultat av historisk gitte betingelser, og at en må kjenne disse betingelsene for å forstå samfunnet. Dette begrepet blir også ofte knyttet opp mot til relativisme. Et annet syn, Poppers, for eksempel, skiller mellom historisme og historisisme, og forstår historisisme som et syn der sosiale begivenheter ikke kan redusere hvert menneskes handling, fordi det finnes lover for denne type hendelser, derfor kan vi ved hjelp av disse lovene, forutse det sosiale handlingsmønsteret. Popper mente dette synet var feil og retter sterk kritikk mot historisismen .
Historisismen i vid betydning betyr at all menneskelig aktivitet, alle samfunnsforhold menneskene har levd og lever under, alt menneskeskapt er kommet til fra menneskene selv. Alt har blitt til i de forskjellige historiske epokene opp gjennom tiden, hvor alle periodene har vært mer eller mindre ulike. Dette bestemmer karaktertrekkene til den menneskelige foretaksomhet, og gir aktiviteten utslagsgivende og vesentlige kjennemerker. På en måte kan en vel si at alt innenfor dette begrepet er beslektet og gjenkjennelig som sådan, men samtidig svært forskjellig, fordi det kommer fra forskjellige tidsepoker, fra hulemennesket og opp til i dag. Historien viser at den endrer seg, utvikles og fornyes. Dette synet hadde flere opphavs-menn, hvor to av de viktigste var Vico (1668-1744) og Herder (1744-1803). Historien er med andre ord, ikke statisk, slik de trodde før .
Historisisme i snever betydning oppsto i Tyskland på 1800-tallet, og sto for en grunnleggende forståelse av historie som vitenskap, hvor historisismen skulle fungere som et metodisk verktøy innenfor forskningen. Leopold von Ranke (1796-1886) var en av de store navnene innfor dette feltet.. Hans syn sto for objektivitet i historiefaget, hvor historikeren skulle kritisk gjøre bruk av kildene og hvor kun autentiske kilder skulle benyttes. Med andre ord skulle det ikke være en historiefilosofi. Han var også grunnleggeren av den moderne historiske skole, altså historiefaget på universitetet.
Betydningen av historisismen, ifølge Ranke er at historiske tekster er kilder og at kildene er levninger, det vil si fortidens spor. Når en arbeider med kildene må fastsatte regler følges ved å benytte en kildekritisk metode. Historikeren, som tidligere nevnt, må være objektiv, holde seg innenfor fakta (det som kan bevises) og skal ikke moralisere eller dømme fortidens handlinger, med andre ord, være nøytral .
Her må tilføyes at historisismens mest grunnleggende og snevre betydning er at alle perioder er egenartete og at hver enkelt historisk handling og hendelse må forstås og fremstilles ut fra sin egen særegenhet.
De vitenskapsteoretiske problemer som den snevre historisismen (historiefaget) møtte på slutten av 1800-tallet var vitenskapen selv. Dette fordi, hvis alle menneskers virksomhet er preget av perioden de lever i, eller kulturen i den samme perioden, må jo dette også gjelde vitenskapen, som også eksisterte på samme tid. Bør ikke fortolkerens samtid være et resultat av den fortiden han fortolker, fordi man ser fortiden gjennom samtidens øyne? Vil det ikke også være korrekt historisk at fortolkerens fortolkning sees på som historisk, selv om den i ettertid skulle være feil? Den vil jo likevel være et historisk dokument, som kunne ha stor verdi, selv om det skulle være feiltolket .
Her var det hermeneutikkens forståelsesteori kunne være til nytte. Den kan på en bedre måte grunngi hva å forstå fortiden virkelig er. Her blir forståelse knyttet opp mot menneskelig virksomhet og språk. Historikeren/forskeren ser på produktet av arbeidet til det enkelte menneske, for eksempel en leirkrukke, en bok eller en barneleke og benytter seg av den hermeneutiske sirkel og dennes mening med helhet og deler for å fatte betydningen, det vil si for å skjønne helheten, må man se på delene og for å forstå den enkelte del, må helheten begripes. Med dette menes at historikeren kan “lese” ut fra produktet hva det er laget av, hva komponentene i materialet er, mønster osv. og på den måten bestemme tidsepoken, hvorfra i verden den kommer, kultur med mere .
BIBLIOGRAFI
Føllesdal, Dagfinn med flere. Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsteori. Oslo: Universitetsforlaget, 1990.
Gilje, Nils og Harald Grimen. Samfunnsvitenskapenes forutsetninger. Oslo: Universitetsforlaget, 2009
Krogh, Thomas m.fl. Historie, Forståelse og Fortolkning. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 2011
Oldervold, Jan. Leopold von Ranke. (2011-10-22) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Leopold_von_Ranke
Tranøy, Knut Erik. Karl Popper. (2011-10-22) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Karl_Popper
1.
I Gilje og Grimen (kpt 2) blir temaet “Testing av hypoteser” illustrert med Dr. Semmelweis’ forsøk på å finne fram til årsaken til barselfeber. En av hans hypoteser var følgende: “Gal fødestilling (ryggleie) forårsaker barselfeber”.
a) Vis hvordan Semmelweis gikk fram for å teste denne hypotesen. Brukte han hjelpehypotese(r)? Hvordan var den empiriske konsekvensen formulert?
b) Hva kunne Semmelweiss si om hypotesen etter eksperimentet? Begrunn gjerne svaret med henvisning til logikk.
c) Gå gjennom Semmelweis’ test av hypotesen “Likstoff er årsaken til barselfeber” og vurder på samme måte holdbarheten til denne hypotesen i lys av testresultatet. Kan vi si at Semmelweis beviste at hypotesen er sann? Begrunn svaret.
a + b)
Det første jeg ønsker å gjøre her er å forklare begrepene som brukes i spørsmål og forklaring. En definisjon av en hypotese er at det er en påstand. Denne påstanden må tilfredsstille 2 krav. Det første er at vi er usikre på om hypotesen/påstanden er sann og krav to er at vi må kunne slutte en logisk konsekvens ut fra den fordi vi ønsker å teste/forutsi/belyse hypotesen. En hjelpehypotese er også en påstand og er en nødvendighet ved testing av en hovedhypotese. Den skal hjelpe til med å utlede en empirisk konsekvens. Empiriske konsekvenser er påstander som logisk utledes av hypoteser hvor sannheten kan avgjøres ved observasjon (empiriske data).
Semmelweis forsket på årsakene til barselfeber ved det store sykehuset i Wien, hvor han arbeidet fra 1844-48. Han oppdaget at på den ene av sykehusets to fødeavdelinger, hvor de utdannet jordmødre, døde det ca. 2 %, mot 8,2 % ved den andre avdelingen, der legestudentene arbeidet i 1844. I 1845 var det ved de samme avdelingene 2,8 % og 6,8 % og i 1846, 2,7 % mot 11,4 % på disse to. Dette ønsket han å finne årsaken til. Han visste at det fantes flere hypoteser om grunnen til barselfeber, vanlige forklaringer på dette fenomenet i samtiden. Disse hypotesene prøvet han ut og forkastet, det vil si, de stemte ikke overens med observerbare fakta .
En av hypotesene han selv kom med var fødestillingen til kvinnene: “Om gal fødestilling (ryggleie) kunne forårsake barselfeber”. Han hadde oppdaget at kvinnene på avdelingen 1 fødte i ryggleie, mens de på avdeling 2 fødte i sideleie. Han utførte et eksperiment og krevde at begge avdelinger skulle føde i sideleie, for å avgjøre om dette hadde noe å si på dødeligheten i avdeling 1. Her benyttet han en hjelpehypotese for å utlede empirisk konsekvens av sin hypotese, som han formulerte på følgende måte:
Premiss 1 (hovedhypotese): (H) Hvis pasientene på avdeling 1 føder i sideleie på samme måte
som avdeling 2, (F) så vil dødsraten pga. barselfeber gå ned
Hvis H (hovedhypotese) så F (forutsigelse/hjelpehypotese og
empirisk konsekvens)
Premiss 2 (observasjoner): Dødsraten gikk ikke ned___________________________
Konklusjon: Dødeligheten ikke gikk ned ved å forandre fødestilling.
Hovedhypotesen er falsifisert. Semmelweis’ metode for å falsifisere denne hypotesen og andre tidligere og senere falsifiserte hypoteser er noe som ofte kalles “prøving og feiling”, hvor hypotesen eller teorien er en antakelse. (I dag kaller vi dette for en hypotetisk-deduktiv metode.) Av denne tenker man ut en formodning om hva som vil være tilfelle hvis hypotesen er sann. Denne formodningen må være relatert til noe som kan observeres. Formodningen er en empirisk konsekvens, som er tenkt ut fra hypotesen. Når så Semmelweis fant ut at hans hypotese om fødestillingen til kvinner kunne ha noe si i forhold til barselfeber, ikke stemte med observasjonene, som ble foretatt, kunne han forkaste denne .
c)
Da en kollega av Semmelweis døde i 1847, etter å ha skåret seg i hånden mens han obduserte, og hans sykdom til forveksling lignet på barselfeber, koblet Semmelweis dette til dødsfallene blant kvinnene på fødeavdeling 1, fordi legestudentene gikk rett fra obduksjoner til å undersøke kvinnene på denne avdelingen. Ut fra dette mente han at det var sannsynlig at blodet var blitt infisert av et “likstoff”. Her mente han også å ha funnet forklaringen på forskjellene i dødsfall mellom avdeling 1 og 2, da jordmødrene ikke befattet seg med obduksjoner, slik legestudentene gjorde. Semmelweis hadde også merket at hendene hans luktet vondt etter obduksjoner. Denne lukten klarte han å fjerne ved å benytte klorkalk-oppløsning når han vasket hendene. Her er det en mulighet for at han tenkte på miasme- forgiftning, siden han var opptatt av den vonde lukten fra fingrene sine og det var en utbredt oppfatning av at sykdomssmitte ble overført via luften på den tiden.
Begrepet miasme stammer opprinnelig fra gresk miasma og betyr giftig tåke eller gass. Dette trodde de var fragmenter fra råtnende substanser, som kunne forårsake forskjellige sykdommer, for eksempel, barselfeber, svartedauden eller kolera. Den luktet ille og det var dette de mente å gjenkjenne miasmen på. Det fantes en miasmeteori som gikk ut på at mennesker ble smittet og syke via “dårlig luft” eller “forgiftet luft” .
Han innførte derfor at legestudentene og legene, etter obduksjoner, måtte vaske hendene sine i klorkalkoppløsning, før de gikk inn for å undersøke kvinnene på fødeavdeling 1. Resultatet var at dødstallet gikk ned til 1,27 %.
Hypotesen hans var som følger:
Premiss 1 (hovedhypotese): (H)Hvis sykdommen skyldes et likstoff som ble overført fra lik
som var obdusert, (F) så ville dødeligheten av barselfeber gå ned
om fødselshjelperne fra avdeling 1 vasket hendene i klorkalk-
oppløsning
Premiss 2 (observasjoner): Dødsraten gikk ned ________________
Konklusjon Sykdommen skyldes likstoffet
Her kan en konkludere med at Semmelweis så det som bevist at hans hypotese var sann, men det er den ikke. Den er heller ikke en logisk gyldig slutning.
Antallet døde gikk ned, men senere viste det seg at barselfeber også kunne overføres fra levende kvinner, ikke bare fra de døde og Semmelweis måtte gjøre om på sin hypotese, så selv om hans opprinnelige hypotese for så vidt viste seg å redusere dødeligheten på avdeling 1, så kunne ikke denne sies å være sann. Det er nok at en observasjon ikke er i overensstemmelse med en hypotese for at den blir forkastet eller må omskrives. Selv etter mange observasjoner som bekrefter en hypotese kan en ikke være sikker på at det ikke vil dukke opp en ny som falsifiserer den samme hypotesen, men det er klart at jo flere observasjoner det er, som bekrefter påstanden, jo mer tror vi på den .
Som nevnt, måtte Semmelweis forandre på sin opprinnelige påstand om at likstoffet var årsaken til at så mange kvinner døde på avdeling 1. Da han sammen med kolleger undersøkte en kvinne som hadde livmorkreft og siden, uten å vaske hendene, undersøkte 12 fødende pasienter, døde 11 av de sistnevnte av barselfeber. Av dette sluttet han at råtnende materie også kan utløse barselfeber. Han utvidet da sin opprinnelige hypotese, hvor råtnende organisk materie fra levende organismer var inkludert .
HVA ER DE TO BETYDNINGENE AV BEGREPET HISTORISISME?
2.
Gjør rede for de to betydningene av begrepet historisisme. Hvilke vitenskapsteoretiske problemer møtte historisismen i snever betydning/historiefaget i andre halvdel av 1800-tallet? På hvilken måte kunne hermeneutikken bidra til å løse disse problemene?
En redegjørelse for hva begrepet historisisme er, og når denne måten å se ting på ble kjent, bør vel komme først.
Historisismens røtter ligger i den italienske renessansehumanismen på 1400-tallet, hvor idealene var antikken og de store tenkerne på den tiden. Samtidig så renessansen klart at antikken var en helt annen tid enn deres egen. I renessansen hadde de også et syn som sa at enhver tekst er preget av sin egen historiske periode. Likevel hadde de en gammel måte å se på historien på, hvor de mente at historien var en syklus, med andre ord at historien gjentok seg.
Historisisme er historie som vitenskap, profesjonell forskning, men fra tidligere tider kan den også forstås som en historismefilosofi, en oppfatning av at alt innenfor et samfunn er et resultat av historisk gitte betingelser, og at en må kjenne disse betingelsene for å forstå samfunnet. Dette begrepet blir også ofte knyttet opp mot til relativisme. Et annet syn, Poppers, for eksempel, skiller mellom historisme og historisisme, og forstår historisisme som et syn der sosiale begivenheter ikke kan redusere hvert menneskes handling, fordi det finnes lover for denne type hendelser, derfor kan vi ved hjelp av disse lovene, forutse det sosiale handlingsmønsteret. Popper mente dette synet var feil og retter sterk kritikk mot historisismen .
Historisismen i vid betydning betyr at all menneskelig aktivitet, alle samfunnsforhold menneskene har levd og lever under, alt menneskeskapt er kommet til fra menneskene selv. Alt har blitt til i de forskjellige historiske epokene opp gjennom tiden, hvor alle periodene har vært mer eller mindre ulike. Dette bestemmer karaktertrekkene til den menneskelige foretaksomhet, og gir aktiviteten utslagsgivende og vesentlige kjennemerker. På en måte kan en vel si at alt innenfor dette begrepet er beslektet og gjenkjennelig som sådan, men samtidig svært forskjellig, fordi det kommer fra forskjellige tidsepoker, fra hulemennesket og opp til i dag. Historien viser at den endrer seg, utvikles og fornyes. Dette synet hadde flere opphavs-menn, hvor to av de viktigste var Vico (1668-1744) og Herder (1744-1803). Historien er med andre ord, ikke statisk, slik de trodde før .
Historisisme i snever betydning oppsto i Tyskland på 1800-tallet, og sto for en grunnleggende forståelse av historie som vitenskap, hvor historisismen skulle fungere som et metodisk verktøy innenfor forskningen. Leopold von Ranke (1796-1886) var en av de store navnene innfor dette feltet.. Hans syn sto for objektivitet i historiefaget, hvor historikeren skulle kritisk gjøre bruk av kildene og hvor kun autentiske kilder skulle benyttes. Med andre ord skulle det ikke være en historiefilosofi. Han var også grunnleggeren av den moderne historiske skole, altså historiefaget på universitetet.
Betydningen av historisismen, ifølge Ranke er at historiske tekster er kilder og at kildene er levninger, det vil si fortidens spor. Når en arbeider med kildene må fastsatte regler følges ved å benytte en kildekritisk metode. Historikeren, som tidligere nevnt, må være objektiv, holde seg innenfor fakta (det som kan bevises) og skal ikke moralisere eller dømme fortidens handlinger, med andre ord, være nøytral .
Her må tilføyes at historisismens mest grunnleggende og snevre betydning er at alle perioder er egenartete og at hver enkelt historisk handling og hendelse må forstås og fremstilles ut fra sin egen særegenhet.
De vitenskapsteoretiske problemer som den snevre historisismen (historiefaget) møtte på slutten av 1800-tallet var vitenskapen selv. Dette fordi, hvis alle menneskers virksomhet er preget av perioden de lever i, eller kulturen i den samme perioden, må jo dette også gjelde vitenskapen, som også eksisterte på samme tid. Bør ikke fortolkerens samtid være et resultat av den fortiden han fortolker, fordi man ser fortiden gjennom samtidens øyne? Vil det ikke også være korrekt historisk at fortolkerens fortolkning sees på som historisk, selv om den i ettertid skulle være feil? Den vil jo likevel være et historisk dokument, som kunne ha stor verdi, selv om det skulle være feiltolket .
Her var det hermeneutikkens forståelsesteori kunne være til nytte. Den kan på en bedre måte grunngi hva å forstå fortiden virkelig er. Her blir forståelse knyttet opp mot menneskelig virksomhet og språk. Historikeren/forskeren ser på produktet av arbeidet til det enkelte menneske, for eksempel en leirkrukke, en bok eller en barneleke og benytter seg av den hermeneutiske sirkel og dennes mening med helhet og deler for å fatte betydningen, det vil si for å skjønne helheten, må man se på delene og for å forstå den enkelte del, må helheten begripes. Med dette menes at historikeren kan “lese” ut fra produktet hva det er laget av, hva komponentene i materialet er, mønster osv. og på den måten bestemme tidsepoken, hvorfra i verden den kommer, kultur med mere .
BIBLIOGRAFI
Føllesdal, Dagfinn med flere. Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsteori. Oslo: Universitetsforlaget, 1990.
Gilje, Nils og Harald Grimen. Samfunnsvitenskapenes forutsetninger. Oslo: Universitetsforlaget, 2009
Krogh, Thomas m.fl. Historie, Forståelse og Fortolkning. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 2011
Oldervold, Jan. Leopold von Ranke. (2011-10-22) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Leopold_von_Ranke
Tranøy, Knut Erik. Karl Popper. (2011-10-22) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Karl_Popper
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar