Paideia, retorikk og renessansehumanistene
1 a)
Gjør rede for utviklingshistorien til paideia.
Paideia oppsto i antikkens Hellas år 400 og 300 f.Kr. og betyr egentlig å utdanne, men begrepet paideia ble videreført til å stå for utdannelse og dannelse. Opprinnelig ble dette kun benyttet når det var snakk om opplæring/skolering av små barn. På et noe senere tidspunkt ble begrepet gjeldende for all skolering av barn og unge opp til voksen alder.
Begrepet er todelt. På den ene side var det uttrykket som ble brukt om utdannelses- og dannelsesprogrammet som i hovedsak sønner av velstående familier fikk i Hellas. På den andre side sto uttrykket for, idealistisk sett, hva et menneske bør etterstrebe og være .
På slutten av år 400 f.Kr. ble paideia og dennes form for skolering nært bundet til retorikken, hvor talekunst, moral og sosiale normer (hvordan vi mennesker bør behandle hverandre) var de viktigste fagene .
Homers “Iliaden” og Odysseen” ses som utgangspunktet for og langt den viktigste delen i begrepet paideia hos grekerne og senere også hos romerne.
På et senere tidspunkt i historien ser man at paideia også omfatter språk og kultur generelt, dvs. fagene vi i dag kaller humanoria .
b)
Gjør rede for grunntrekkene ved begrepet.
• Utrykket er et fellesbegrep for hvordan en skulle forme mennesket og dets personlighet for at det skulle fungere best mulig.
• Arete er grunntrekk nummer 2 og det kan oversettes med dugelighet eller dygd. Begrepet gjelder for alt fra mennesker til redskaper. Hos det siste er det funksjonen det menes. Hos mennesket var dets arete, etter grekernes mening, bundet opp til bystaten Aten, som de regnet som den mest ønskelige og verdige måte å leve og fungere på. Dette ble også beskrevet med utrykket “kalokagatia”, hvor kalos betyr vakker og agatos betyr god. Originalt betydde dette siste begrepet idealet om en høvding som hadde alle de beste egenskaper som leder. Senere ble det stående for menneskets oppfostring på de viktigste områdene.
• Det siste grunntrekket gjaldt herredømme over seg og selvdisiplin. Her snakkes det i dag om mennesket i balanse både sjelelig og fysisk, hvor fornuften styrer, men opphavelig var det fysiske viktigst .
c)
Hvem fikk del i paideia i antikkens Hellas, og hvem fikk det ikke?
I all hovedsak var det sønner av velstående familier som fikk ta del i paideia. Det vil si aristokratiet og økonomisk bedrestilte familier, men enkelte døtre fikk også denne utdannelsen. Av de siste måtte nok disse være både pågående og sta overfor sine kanskje motstridende foreldre eller muligens også at der kun var døtre. Dette var ikke en utdannelse som flertallet av befolkningen hadde glede av. Det var svært dyrt å sende sine barn på denne type skole så de som da ikke hadde pengesterke familier bak seg fikk heller ingen utdannelse .
2 a)
Hvorfor var ferdigheter i talekunst så viktig i de greske bystatene?
Hovedsakelig hadde dette med den politiske styreformen i bystaten Aten å gjøre. Her praktiserte de direkte demokrati, slik at alle frie menn var en del av folkeforsamlingen. For å kunne gjøre seg gjeldende her måtte man være en god taler. I tillegg var det mange rettsaker på den tiden som hvem som helst kunne bli dratt inn i. Siden det ikke eksisterte noen offentlig myndighet som styrte rettsakene og heller ingen advokater, måtte grekerne selv føre sin sak og holde sin forsvarstale, hvor alt sto og falt på om talen var god og han ble trodd .
b)
Gjengi hovedpunktene for Platons syn på retorikken.
Først og fremst må her nevnes at Platons kritikk av sofistene er sammenfallende med hans kritikk av retorikken. For han var nok dette to sider av samme sak.
Han mente at denne type undervisning ikke bygger på noen reell forståelse av hvordan mennesker levde og oppførte seg på den tiden. Sofistene, som var den tids lærere hadde heller ingen ekte kunnskap og han mente at undervisningen i retorikk var fordervet og for dristig. Platon mente også at retorikken ødela et samfunn moralsk og lærte det å lyve og bedra .
c)
Gjengi hovedpunktene i Isokrates’ syn på retorikken.
Isokrates’ syn på retorikken var positiv. Han inkluderte studier i matematikk og teoretiske fag, herunder også politikk og moralsk dannelse, i sin måte å tolke retorikken på fordi, ifølge han, hørte disse fagene med i arbeidet med å utvikle det komplette mennesket. Det vil si at en person måtte ha studert disse emnene for å være et helt menneske. Isokrates ønsket også en sammensmelting av retorikk og den enkeltes moral. Han anså videre at en taler må kunne vekke tillit og kunne tilfredsstille tilhørernes krav om sannhet i talen. Den siste og muligens også det viktigste i Isokrates’ syn på retorikk var at for han betydde ikke kategorisk viten noe som helst. For han var det viktigere å gjøre det rette i en hvilken som helst situasjon. Med andre ord at en gjør og sier ting ut fra en rimelig formodning om at det man gjør eller sier er korrekt. For ham var språket det viktigste. Det å lære og formulere seg blir, etter hans syn, den alt vesentligste lærdommen en elev tok med seg ut i samfunnet hvor han skulle fungere som menneske .
d)
Gjengi hovedpunktene i Aristoteles’ syn på retorikken.
Aristoteles mente at retorikk ikke var vitenskap. For han var den som talte og diktet mer lik håndverkerens eller teknikerens arbeidsmåter. Han mente at, siden materialet var mennesker, var det en umulighet å forsøke å basere kunnskapen på sikker viten. Her måtte en erkjenne sannsynlighet som det nærmeste man kunne komme. For ham dreide retorikken seg om kunnskapen man trenger for å påvirke eller tilfredsstille noens krav til sannhet .
e)
Gi et kort oversyn over retorikken i romertiden.
Retorikkens spire fra grekerne, gjorde romerne om til et enhetlig undervisnings-opplegg. Likevel, under mesteparten av antikken, var det diffust hvilke studier, spesielt gjaldt dette naturvitenskap og matematikk, som tilhørte paideia.
Mot slutten av tidsepoken introduseres de 7 frie kunster (artes liberales). Frie i den betydning at de ikke var beregnet for slaver. Med dette utgangspunkt var de også hevet over kunnskapen i alt håndverk.
De 7 frie kunster var inndelt i to grupper, hvor den ene het trivium og inneholdt grammatikk, retorikk og logikk, mens den andre quadrivium besto av musikk, aritmetikk, geometri og astronomi.
Marcus Tullius Cicero (106-43 f.Kr.) og Quintillian (ca. 35-100) regnes som de viktigste innenfor romersk retorikk. Ciceros posisjon skyldes hans store evner som taler og han forfattet også lærebøker i emnet. Han ble sett på som en forsvarer av den frie romerske republikk fordi han ble drept i borgerkrigen etter mordet på Caesar.
Cicero hevdet at en god taler måtte ha en svært god kjennskap til mange emner, her trekker han spesielt fram filosofien, hvor han mente at en som skulle bli en god taler måtte kjenne til alle deler av dette store feltet. I tillegg måtte taleren kjenne til gudelæren og ha en ekstremt god kunnskap om livet på godt og vondt.
Talerens moral, som var så viktig hos grekerne, gjør også Cicero og Quintillian til et viktig tema. På denne måten prøver Cicero å fjerne skillet mellom filosofi og retorikk.
Quintillian var den som til slutt forfattet det detaljrike og avgjørende verket, Om talerens utdannelse, hvor han forteller retorikkens historie, helt opp til sin egen tid .
3. a)
Gi en kort fremstilling av renessansehumanistenes virksomhet med utgangspunkt i begrepene konjektur, kildekritikk og anakronisme.
At det ikke var noen sammenheng mellom deres egen tid og antikken forsto renessansehumanistene til fulle. Avstanden mellom antikken og deres egen tid var stor, hvor begge tidsepoker hadde sine kjennemerker.
Siden de studerte tekster fra antikken, så de at språket også forandret seg fra epoke til epoke. På grunnlag av dette visste de at antikkens tekster mulig var blitt feiltolket opp gjennom årene. Etter nærmere studier beviste de ved hjelp av konjektur, som er en formodning eller gjetning av hva den korrekte lesemåten skulle vært i en tekst, som enten er forvansket eller uriktig, at tekstene var blitt feiltolket.
De benyttet seg også av kildekritikk, som spesielt Lorenzo Valla, hadde store kunnskaper om. Angrepet fra Valla på middelalderens tolkere av antikkens skrifter gikk i hovedsak på deres fravær av historiekunnskap om det latinske språket og dets forandring opp gjennom tiden. Her mente Valla at middelalderens tolkere av disse skriftene, av uvitenhet om temaet, trodde at tekstene kunne bli direkte oversatt og at middelalderen var en kontinuerlig fortsettelse av antikken, noe som ikke var tilfelle.
Anakronisme var en tredje metode de benyttet seg av når de leste antikkens skrifter, som hadde blitt tolket i middelalderen. Dette betyr at i middelalderens fortolkninger forekommer det eksempler på forhold som ikke fantes i antikken, og derfor blir fortolkningen feilaktig .
b)
Drøft Lorenzo Vallas gjendrivelse av den såkalte konstantinske donasjonved hjelp av “filologisk kritikk”.
Den konstantinske donasjon omhandlet et dokument som keiser Konstantin skulle ha skrevet til pave Sylvester tidlig på 300-tallet, hvor den sivile myndigheten til det vestlige Romerriket blir gitt til Sylvester i et gaveskrift.
Et spørsmål som ble tatt opp av Valla, var pave Sylvesters rolle. Var han kun den åndelige og religiøse leder, eller hadde han også et sivilt og politisk lederskap. Dette hadde vært årsak til strid mellom pavene og de tysk-romerske keisere i middelalderen. Gaveskriftet hadde da hatt betydning for pavenes argumentasjon om å være den høyeste autoritet i sivile spørsmål.
Valla, som hadde svært god kjennskap til historien, bestred riktigheten av dette offentlig, uten at dette på noen måte stilte ham i et dårlig lys ovenfor kirken. Hans tvil om riktigheten av dette dokumentet ble delt av flere høytstående geistlige.
Hans kritikk var i utgangspunktet mer historisk enn filologisk. Han påpekte Konstantins politiske situasjon på tidspunktet for gaveskriftet og at det var utelukket både psykologisk og statsrettslig at han skulle ha gitt fra seg en del av Romerriket.
Her starter Vallas filologiske kritikk av skrivet med at han beviser at teksten har mange anakronismer, noe som igjen taler for at forfatteren av brevet ikke hadde kjennskap til de faktiske forhold på 300-tallet. Her fortelles det om ting som først ble realiteter på et mye senere tidspunkt.
Valla viser til at språket i skrivet er den mest betydningsfulle feilen, hvor latinen som er brukt er meget dårlig. Her konfererte han med skrifter skrevet på et mye senere tidspunkt og selv ikke da skrev man en så dårlig latin.
Valla bestrider og beviser at en patriark i Konstantinopel, som er nevnt i gaveskrivet og som skulle bli underordnet paven i Roma ikke kan medføre riktighet fordi, på den tiden, fantes det ingen patriark i denne byen. Valla forteller også at på den tiden som gaveskrivet skulle vært skrevet, var ikke Konstantinopel kristnet.
Valla fortsetter med å vise til at skrivet omtaler paven som papa, noe som aldri hadde vært brukt på denne tiden, og diverse kroningsseremonier er også noe Valla beviser er feil framstilt i skriften. Den siste anakronismen Valla tar for seg er henvisningene i teksten til formuleringen satrap om en romersk embetsmann, hvor begrepet stammer fra Persia og først kom i bruk i Roma på 800-tallet.
Som Krogh i sin bok uttaler, kan det virke som denne avsløringen ikke var av de større, men med tanke på den makt kirken hadde på den tiden, kan det heller ikke ha vært en enkel avgjørelse å gå ut offentlig med dette. Likevel, kan ikke dette ha kommet overraskende på kirken og dets menn, da enkelte innenfor kirken hadde betvilt riktigheten av dokumentet på et tidligere tidspunkt. Valla introduserer her en metode for å kontrollere tekster av eldre dato .
c)
Gjør rede for hvordan renessansehumanismen framsto på ulike måter i Italia og Nord-Europa.
Først må det sies at renessansehumanismen oppsto i Italia. Landet var på den tiden Europas mest fremtredende kulturnasjon. Etter hvert spredte humanismen seg til resten av Europa. Likhetene mellom den nord-europeiske og den italienske humanismen er ikke vanskelig å se, men likevel har den nord-europeiske noen spesielle trekk som den italienske ikke har.
Ifølge Thomas Kroghs bok, Historie, forståelse og fortolkning, er det spesielt 3 hovedtrekk dette gjelder. Den første er den nord-europeiske humanismens fokus på å få startet opp igjen studiene av språk, litteratur og det klassiske latin, noe som ikke var nødvendig i Italia, siden disse studiene allerede eksisterte. Det andre var en religiøs bevegelse som ønsket å fornye og vekke til live kristendommen. Den tredje forskjellen var det nord-europeiske ønsket om fred i Europa, som hadde vært herjet av krig så lenge.
Samtidig må man kunne si at mange av de humanistiske ideene i begge leire var sammenfallende på den måte at de i begge tilfeller mente at filologiske studier og forskning burde få følger for teologien og derav for hva den riktige kristne tro egentlig er .
Bibliografi
Krogh, Thomas, m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2003
1 a)
Gjør rede for utviklingshistorien til paideia.
Paideia oppsto i antikkens Hellas år 400 og 300 f.Kr. og betyr egentlig å utdanne, men begrepet paideia ble videreført til å stå for utdannelse og dannelse. Opprinnelig ble dette kun benyttet når det var snakk om opplæring/skolering av små barn. På et noe senere tidspunkt ble begrepet gjeldende for all skolering av barn og unge opp til voksen alder.
Begrepet er todelt. På den ene side var det uttrykket som ble brukt om utdannelses- og dannelsesprogrammet som i hovedsak sønner av velstående familier fikk i Hellas. På den andre side sto uttrykket for, idealistisk sett, hva et menneske bør etterstrebe og være .
På slutten av år 400 f.Kr. ble paideia og dennes form for skolering nært bundet til retorikken, hvor talekunst, moral og sosiale normer (hvordan vi mennesker bør behandle hverandre) var de viktigste fagene .
Homers “Iliaden” og Odysseen” ses som utgangspunktet for og langt den viktigste delen i begrepet paideia hos grekerne og senere også hos romerne.
På et senere tidspunkt i historien ser man at paideia også omfatter språk og kultur generelt, dvs. fagene vi i dag kaller humanoria .
b)
Gjør rede for grunntrekkene ved begrepet.
• Utrykket er et fellesbegrep for hvordan en skulle forme mennesket og dets personlighet for at det skulle fungere best mulig.
• Arete er grunntrekk nummer 2 og det kan oversettes med dugelighet eller dygd. Begrepet gjelder for alt fra mennesker til redskaper. Hos det siste er det funksjonen det menes. Hos mennesket var dets arete, etter grekernes mening, bundet opp til bystaten Aten, som de regnet som den mest ønskelige og verdige måte å leve og fungere på. Dette ble også beskrevet med utrykket “kalokagatia”, hvor kalos betyr vakker og agatos betyr god. Originalt betydde dette siste begrepet idealet om en høvding som hadde alle de beste egenskaper som leder. Senere ble det stående for menneskets oppfostring på de viktigste områdene.
• Det siste grunntrekket gjaldt herredømme over seg og selvdisiplin. Her snakkes det i dag om mennesket i balanse både sjelelig og fysisk, hvor fornuften styrer, men opphavelig var det fysiske viktigst .
c)
Hvem fikk del i paideia i antikkens Hellas, og hvem fikk det ikke?
I all hovedsak var det sønner av velstående familier som fikk ta del i paideia. Det vil si aristokratiet og økonomisk bedrestilte familier, men enkelte døtre fikk også denne utdannelsen. Av de siste måtte nok disse være både pågående og sta overfor sine kanskje motstridende foreldre eller muligens også at der kun var døtre. Dette var ikke en utdannelse som flertallet av befolkningen hadde glede av. Det var svært dyrt å sende sine barn på denne type skole så de som da ikke hadde pengesterke familier bak seg fikk heller ingen utdannelse .
2 a)
Hvorfor var ferdigheter i talekunst så viktig i de greske bystatene?
Hovedsakelig hadde dette med den politiske styreformen i bystaten Aten å gjøre. Her praktiserte de direkte demokrati, slik at alle frie menn var en del av folkeforsamlingen. For å kunne gjøre seg gjeldende her måtte man være en god taler. I tillegg var det mange rettsaker på den tiden som hvem som helst kunne bli dratt inn i. Siden det ikke eksisterte noen offentlig myndighet som styrte rettsakene og heller ingen advokater, måtte grekerne selv føre sin sak og holde sin forsvarstale, hvor alt sto og falt på om talen var god og han ble trodd .
b)
Gjengi hovedpunktene for Platons syn på retorikken.
Først og fremst må her nevnes at Platons kritikk av sofistene er sammenfallende med hans kritikk av retorikken. For han var nok dette to sider av samme sak.
Han mente at denne type undervisning ikke bygger på noen reell forståelse av hvordan mennesker levde og oppførte seg på den tiden. Sofistene, som var den tids lærere hadde heller ingen ekte kunnskap og han mente at undervisningen i retorikk var fordervet og for dristig. Platon mente også at retorikken ødela et samfunn moralsk og lærte det å lyve og bedra .
c)
Gjengi hovedpunktene i Isokrates’ syn på retorikken.
Isokrates’ syn på retorikken var positiv. Han inkluderte studier i matematikk og teoretiske fag, herunder også politikk og moralsk dannelse, i sin måte å tolke retorikken på fordi, ifølge han, hørte disse fagene med i arbeidet med å utvikle det komplette mennesket. Det vil si at en person måtte ha studert disse emnene for å være et helt menneske. Isokrates ønsket også en sammensmelting av retorikk og den enkeltes moral. Han anså videre at en taler må kunne vekke tillit og kunne tilfredsstille tilhørernes krav om sannhet i talen. Den siste og muligens også det viktigste i Isokrates’ syn på retorikk var at for han betydde ikke kategorisk viten noe som helst. For han var det viktigere å gjøre det rette i en hvilken som helst situasjon. Med andre ord at en gjør og sier ting ut fra en rimelig formodning om at det man gjør eller sier er korrekt. For ham var språket det viktigste. Det å lære og formulere seg blir, etter hans syn, den alt vesentligste lærdommen en elev tok med seg ut i samfunnet hvor han skulle fungere som menneske .
d)
Gjengi hovedpunktene i Aristoteles’ syn på retorikken.
Aristoteles mente at retorikk ikke var vitenskap. For han var den som talte og diktet mer lik håndverkerens eller teknikerens arbeidsmåter. Han mente at, siden materialet var mennesker, var det en umulighet å forsøke å basere kunnskapen på sikker viten. Her måtte en erkjenne sannsynlighet som det nærmeste man kunne komme. For ham dreide retorikken seg om kunnskapen man trenger for å påvirke eller tilfredsstille noens krav til sannhet .
e)
Gi et kort oversyn over retorikken i romertiden.
Retorikkens spire fra grekerne, gjorde romerne om til et enhetlig undervisnings-opplegg. Likevel, under mesteparten av antikken, var det diffust hvilke studier, spesielt gjaldt dette naturvitenskap og matematikk, som tilhørte paideia.
Mot slutten av tidsepoken introduseres de 7 frie kunster (artes liberales). Frie i den betydning at de ikke var beregnet for slaver. Med dette utgangspunkt var de også hevet over kunnskapen i alt håndverk.
De 7 frie kunster var inndelt i to grupper, hvor den ene het trivium og inneholdt grammatikk, retorikk og logikk, mens den andre quadrivium besto av musikk, aritmetikk, geometri og astronomi.
Marcus Tullius Cicero (106-43 f.Kr.) og Quintillian (ca. 35-100) regnes som de viktigste innenfor romersk retorikk. Ciceros posisjon skyldes hans store evner som taler og han forfattet også lærebøker i emnet. Han ble sett på som en forsvarer av den frie romerske republikk fordi han ble drept i borgerkrigen etter mordet på Caesar.
Cicero hevdet at en god taler måtte ha en svært god kjennskap til mange emner, her trekker han spesielt fram filosofien, hvor han mente at en som skulle bli en god taler måtte kjenne til alle deler av dette store feltet. I tillegg måtte taleren kjenne til gudelæren og ha en ekstremt god kunnskap om livet på godt og vondt.
Talerens moral, som var så viktig hos grekerne, gjør også Cicero og Quintillian til et viktig tema. På denne måten prøver Cicero å fjerne skillet mellom filosofi og retorikk.
Quintillian var den som til slutt forfattet det detaljrike og avgjørende verket, Om talerens utdannelse, hvor han forteller retorikkens historie, helt opp til sin egen tid .
3. a)
Gi en kort fremstilling av renessansehumanistenes virksomhet med utgangspunkt i begrepene konjektur, kildekritikk og anakronisme.
At det ikke var noen sammenheng mellom deres egen tid og antikken forsto renessansehumanistene til fulle. Avstanden mellom antikken og deres egen tid var stor, hvor begge tidsepoker hadde sine kjennemerker.
Siden de studerte tekster fra antikken, så de at språket også forandret seg fra epoke til epoke. På grunnlag av dette visste de at antikkens tekster mulig var blitt feiltolket opp gjennom årene. Etter nærmere studier beviste de ved hjelp av konjektur, som er en formodning eller gjetning av hva den korrekte lesemåten skulle vært i en tekst, som enten er forvansket eller uriktig, at tekstene var blitt feiltolket.
De benyttet seg også av kildekritikk, som spesielt Lorenzo Valla, hadde store kunnskaper om. Angrepet fra Valla på middelalderens tolkere av antikkens skrifter gikk i hovedsak på deres fravær av historiekunnskap om det latinske språket og dets forandring opp gjennom tiden. Her mente Valla at middelalderens tolkere av disse skriftene, av uvitenhet om temaet, trodde at tekstene kunne bli direkte oversatt og at middelalderen var en kontinuerlig fortsettelse av antikken, noe som ikke var tilfelle.
Anakronisme var en tredje metode de benyttet seg av når de leste antikkens skrifter, som hadde blitt tolket i middelalderen. Dette betyr at i middelalderens fortolkninger forekommer det eksempler på forhold som ikke fantes i antikken, og derfor blir fortolkningen feilaktig .
b)
Drøft Lorenzo Vallas gjendrivelse av den såkalte konstantinske donasjonved hjelp av “filologisk kritikk”.
Den konstantinske donasjon omhandlet et dokument som keiser Konstantin skulle ha skrevet til pave Sylvester tidlig på 300-tallet, hvor den sivile myndigheten til det vestlige Romerriket blir gitt til Sylvester i et gaveskrift.
Et spørsmål som ble tatt opp av Valla, var pave Sylvesters rolle. Var han kun den åndelige og religiøse leder, eller hadde han også et sivilt og politisk lederskap. Dette hadde vært årsak til strid mellom pavene og de tysk-romerske keisere i middelalderen. Gaveskriftet hadde da hatt betydning for pavenes argumentasjon om å være den høyeste autoritet i sivile spørsmål.
Valla, som hadde svært god kjennskap til historien, bestred riktigheten av dette offentlig, uten at dette på noen måte stilte ham i et dårlig lys ovenfor kirken. Hans tvil om riktigheten av dette dokumentet ble delt av flere høytstående geistlige.
Hans kritikk var i utgangspunktet mer historisk enn filologisk. Han påpekte Konstantins politiske situasjon på tidspunktet for gaveskriftet og at det var utelukket både psykologisk og statsrettslig at han skulle ha gitt fra seg en del av Romerriket.
Her starter Vallas filologiske kritikk av skrivet med at han beviser at teksten har mange anakronismer, noe som igjen taler for at forfatteren av brevet ikke hadde kjennskap til de faktiske forhold på 300-tallet. Her fortelles det om ting som først ble realiteter på et mye senere tidspunkt.
Valla viser til at språket i skrivet er den mest betydningsfulle feilen, hvor latinen som er brukt er meget dårlig. Her konfererte han med skrifter skrevet på et mye senere tidspunkt og selv ikke da skrev man en så dårlig latin.
Valla bestrider og beviser at en patriark i Konstantinopel, som er nevnt i gaveskrivet og som skulle bli underordnet paven i Roma ikke kan medføre riktighet fordi, på den tiden, fantes det ingen patriark i denne byen. Valla forteller også at på den tiden som gaveskrivet skulle vært skrevet, var ikke Konstantinopel kristnet.
Valla fortsetter med å vise til at skrivet omtaler paven som papa, noe som aldri hadde vært brukt på denne tiden, og diverse kroningsseremonier er også noe Valla beviser er feil framstilt i skriften. Den siste anakronismen Valla tar for seg er henvisningene i teksten til formuleringen satrap om en romersk embetsmann, hvor begrepet stammer fra Persia og først kom i bruk i Roma på 800-tallet.
Som Krogh i sin bok uttaler, kan det virke som denne avsløringen ikke var av de større, men med tanke på den makt kirken hadde på den tiden, kan det heller ikke ha vært en enkel avgjørelse å gå ut offentlig med dette. Likevel, kan ikke dette ha kommet overraskende på kirken og dets menn, da enkelte innenfor kirken hadde betvilt riktigheten av dokumentet på et tidligere tidspunkt. Valla introduserer her en metode for å kontrollere tekster av eldre dato .
c)
Gjør rede for hvordan renessansehumanismen framsto på ulike måter i Italia og Nord-Europa.
Først må det sies at renessansehumanismen oppsto i Italia. Landet var på den tiden Europas mest fremtredende kulturnasjon. Etter hvert spredte humanismen seg til resten av Europa. Likhetene mellom den nord-europeiske og den italienske humanismen er ikke vanskelig å se, men likevel har den nord-europeiske noen spesielle trekk som den italienske ikke har.
Ifølge Thomas Kroghs bok, Historie, forståelse og fortolkning, er det spesielt 3 hovedtrekk dette gjelder. Den første er den nord-europeiske humanismens fokus på å få startet opp igjen studiene av språk, litteratur og det klassiske latin, noe som ikke var nødvendig i Italia, siden disse studiene allerede eksisterte. Det andre var en religiøs bevegelse som ønsket å fornye og vekke til live kristendommen. Den tredje forskjellen var det nord-europeiske ønsket om fred i Europa, som hadde vært herjet av krig så lenge.
Samtidig må man kunne si at mange av de humanistiske ideene i begge leire var sammenfallende på den måte at de i begge tilfeller mente at filologiske studier og forskning burde få følger for teologien og derav for hva den riktige kristne tro egentlig er .
Bibliografi
Krogh, Thomas, m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2003
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar