Årsaker og virkninger av Den Russiske Revolusjonen

Av Iren Plastinina
Russland var, og er, verdens største stat. 1/6 av verden er russisk. Det består av dusinvis av forskjellige folkeslag og har store naturressurser.


Tsarfamilien, Romanovene, kom til makten i 1613. Da hadde det vært uro i lengre tid og med deres maktovertagelse ble situasjonen stabilisert. Disse beholdt makten helt fram til revolusjonen 1917. Det gamle Russland var et klassesamfunn, der tsaren støttet seg til adelen og kirken. Bøndene var bundet til jorden ved livegenskap, som hindret at de rømte fra slavearbeid og skatteplikter.

På bakgrunn av klassesamfunnet, var landet gjennom forskjellige ”strømninger”, som kom til utrykk i 1800 årene. Her vekslet det mellom en konservativ hovedtendens, som ble avløst av en viss liberalisme (oppmyking), og deretter fulgte en sterk kulturell isolasjonisme og påfølgende noe vestlig orientering.

Aleksander 1. (1777-1825) tsar fra 1801 til 1825, ble oppfattet som relativt liberal. Det var før han ble hovedmann for det som knyttet seg til Den hellige allianse, som ble inngått i september 1815. dette var et forbund som på den russiske tsars initiativ ble dannet mellom ham, keiseren av Østerrike og kongen av Preussen, og deretter tiltrådt av alle kristne europeiske statssjefer, unntatt paven og prinsregenten i Storbritannia. Religionens grunnsetninger skulle lede fyrstenes handlinger og de skulle betrakte seg som landsmenn i forhold til hverandre og som familiefedre for sine innbyggere. Det er vel her de russiske bøndene fikk utrykket ”vår lille far” når de snakket om tsaren.

Denne alliansen øvde politisk innflytelse til ca. 1830 og fremmet panslavismen i de slaviske landene. Forbundet hadde ingen politisk bindene karakter. Det hadde derimot Stormaktsforbundet, som besto av Russland, Preussen, Storbritannia og Østerrike. Etter Wienerkongressen,(sept. 1814 – juni 1815) hvor fredsoppgjøret etter revolusjons- og napoleonskrigene fant sted, ledet Stormaktsforbundet den europeiske politikken i Den hellige allianses ånd.

Tsarene kan regnes opp slik: Nikolai 1.(1796-1855) tsar fra 1825-55, opprettholdt et jernhardt system fram til Krimkrigen mot vestmaktene i midten av 1850. Aleksander 2. (1818-81) tsar fra 1855-81, fikk livegenskapet avskaffet i 1861. Aleksander 3.(1845-94) tsar (1881-94) gjorde slutt på all liberalisering, fordi hans forgjenger ble myrdet i 1881 i et bombeattentat. Nikolaj 2. overtok motvillig tronen i 1894. Han følte seg ikke klar for denne oppgaven.

Russland var full av energi før 1. verdenskrig. Landets vitenskap og i økende grad, pga moderniseringen av økonomien som skjedde etter bombeattentatet, også i industrien. Politikken derimot var håpløst i fortiden.
Russiske studenter var notorisk radikale og myrdet 3 av tsarens ministere i de første fire årene av det nye århundre. Politiske partier ble startet i hemmelighet fordi de var forbudt. Landsmøter ble holdt utenlands. I slutten av 1890 årene ble også det marxistiske parti startet.

Vitenskapsmennene i St. Petersburg var de ledende i verden på jordforskning, oljekjemi og hydrodynamikk. D. Mendelejev hadde formulert den periodiske lov om de kjemiske elementene, og A. Popov var den første som brukte antenne i radioeksperimenter. Popov fikk en av de første Nobel-prisene i 1904. Igor Sikorskij ville snart produsere verdens første 4-motors fly.

Tsjakovskijs musikk ble videreført. 13 år gamle Prokovjev hadde alt komponert 2 operaer og Rachmaninov komponerte sine vakre pianostykker. Igor Stravinskij ga opp jusstudiene for å skrive sin 1. symfoni. Sergei Djagilev redigerte Mir Ikustva (kunstens verden). Han startet Ballet Russe, som ville legge Paris for sine føtter med Stravinskijs balletter Ildfuglen og Petrusjka.

I teaterverdenen var Anton Tsjekhov, allerede hardt angrepet av tuberkulose, som også skulle ta livet hans. På 6 år skrev han Måken, Onkel Vanja og Tre Søstere. Lev Tolstoj hadde allerede skrevet sine største romaner, men ble lyst i bann av kirken i 1901, pga boken Oppstandelse. Det jeg forsøker å vise ved å skrive dette er at Russland formelig kokte av skapertrang og frodighet rundt århundreskiftet.

De mer dystre kapitlene på denne tiden er også mange. Kosakkpatruljer utstyrt med sabler og pisk patruljerte gatene. Hemmelige politiagenter med infiltrering og provokasjon av organisasjoner og politiske partier. Provinsguvernører med vidtrekkende fullmakter, nok til å henge enhver, hvis det passet de. Man hadde ”De Svarte”, anti-semittiske grupper, hvis eneste beskjeftigelse var å terrorisere jødene. De sto bak mange av massakrene på jøder på den tiden (pogromer). Titusener døde. Jødene hadde det forferdelig. De fikk skylden for det meste. Myndighetene brukte de som syndebukker. Regjeringsapparatet var sløvt, udugelig og korrumpert. Selv om mye var på gli fantes det fremdeles ikke nasjonal lovgivning og ikke parlament.

Tsaren var isolert fra folket. Han og tsarinaen møtte bare de mennesker de var forpliktet til å møte. Tsarinaen var opprinnelig tysk og en sterk tilhenger av enevelde, og hun forsterket tsarens isolasjon. Hun mislikte hans familie, noe som forsterket hans isolasjon ytterligere. Aleksandra foraktet St. Petersburgs sosietet og kalte landet for bonde-Russland, noe som resulterte i at hun var dårlig likt av både adelen og folket generelt. Det at hun var tysk var heller ikke noe folk flest så på med blide øyne. Hun var sterkt religiøs og hennes sønn Aleksis var bløder. Sannsynligvis fordi Europas kongehus var i nær slekt med hverandre. Da har slike sykdommer lett for å dukke opp. Hun og tsaren fikk etter hvert kontakt med en munk ved navn Rasputin, som var den eneste som klarte å hjelpe sønnen. Han var meget upopulær i folket. Han var kjent for sine sinnsyke stirrende øyne, grove språk og ubehøvlede opptreden, og sist men ikke minst, for sine kvinnehistorier. Han øvet meget sterk innflytelse på tsarinaen og mange sier også på tsaren. Han beholdt denne innflytelsen i 13 år. Da ble han myrdet av noen av tsarens nærmeste slektinger. Disse fikk heltestatus i folket og blant adelen.

Revolusjonen i 1905 startet med en stor demonstrasjon, 8. januar var 200.000 i streik. Den ble ledet av en prest, Georgij Gapon. De streiket fordi matvarene var blitt så dyre, pga krigen med Japan. De ville legge et bønneskriv fram for tsaren. Dette inneholdt at han tok tak i matprisene, krav om 8-timers dag, grunnlønn og frigivelse av politiske fanger.

Søndag 9. januar var Gapon og ca. 100.000 samlet foran Vinterpalasset. Tsaren var ikke der, men dette visste ikke demonstrantene. Når demonstrantene presset på åpnet soldatene ild. 92 mennesker ble drept. En bølge av demonstrasjoner og streiker brøt løs. På samme tid var Russland i ferd med å tape krigen mot Japan. Presten Gapon ble senere hengt av tidligere kamerater, da det ble kjent at han var politiprovokatør.



Etter 1905 dannet arbeiderne sovjeter (råd) rundt om i landet som krevde at landet måtte få en demokratisk grunnlov. Under denne revolusjonen spilte ikke politiske partier særlig stor rolle. De var svake, og mange av lederne var i utlandet. Bombeattentatet på Aleksander 2. og hans død, førte til forfølgelse av politiske, reaksjonære og radikale mennesker.

Tsaren gikk motvillig med på å demokratisere landet og dermed stoppet den revolusjonære offensiven opp. Politi og lojale tropper slo til. Sendte lederne til Sibir og slo brutalt ned bonde- og arbeideropprøret. For å hindre nye opprør tillot tsaren valg til nasjonalforsamling, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe midlere.

Pjotr Stolypin, som styrte Russland i seks år etter opprøret i 1905, var sannsynligvis den eneste statsmann som kunne hindret revolusjon. Det sies at 20 år til med fred og folk som Stolypin, ville ha omgjort Russland til et fredelig jordbrukssamfunn. Dessverre ble han skutt i Kiev-operaen, 14. september 1911, og døde 5 dager senere.

Han var overbevist om at hvis monarkiet skulle overleve måtte et mer ansvarlig styresett gjøres gjeldende. Han gjennomførte en rekke omfattende reformer. Solgte statseid jord, inkludert de veldige krongodsene i Sibir. Han opphevet juridiske begrensninger bøndene hadde, når det gjaldt å eie jord og å reise. Han var faktisk så suksessfull at han utløste depresjoner hos de revolusjonære. Lenin skal ha sagt: ”hvis dette forsetter, kan vi bare glemme jordreformsprogrammet!”

Under et marxistisk landsmøte i London ble partiet splittet i to. Lenin ble leder for bolsjevikene, som de kalte seg. De andre kalte seg mensjeviker. Lenin og bolsjevikene mente at hvis en revolusjon skulle lykkes, måtte folkemassen ledes av en godt skolert elite, og partiet måtte sette strenge krav til medlemmene for disse skulle være arbeiderklassens fortropp.
Mensjevikene var nærmere vårt eget arbeiderpart, og ville at det skulle være et åpent masseparti for alle.

Lenin var av solid borgerlig familie. Han het egentlig Vladimir Iljitsj Uljanov. Han var født i 1870, og navnet Lenin tok han etter elven Lena i Sibir da var forvist dit, fra 1897 til 1900. Etter løslatelsen reiste han til utlandet. Lenin var utdannet jurist og praktiserte som forsvarsadvokat i flere år før deporteringen. Hans mor var jødisk og hans kone, Krupskaja, var tysk jøde. Jeg vet ikke om dette har relevans for det som senere skjedde, men med tanke på jødenes situasjon ved århundreskiftet er det vel muligheter for det. Hans bror og søster ble arrestert i 1866 for sammensvergelse mot tsaren, og broren ble hengt. Søsteren ble satt fri.

Den russiske tsar hersket over dusinvis av etniske folkegrupper, som til sammen var 130 millioner mennesker. Mange av folkeslagene hadde også fått med seg det nasjonalistiske budskapet, som ble spredt over hele Europa på den tiden. De drømte vel også om egne stater, eller i hvertfall mer selvstyre.

I 1913 ble 300-års jubileet for Romanovene feiret og i 1914 startet den 1. verdenskrig. Russland var forferdelig dårlig forberedt. Etter bare 1 ukes kamper begynte front-styrkene å slippe opp for ammunisjon. Få soldater hadde skikkelig mat og skotøy. 1 million manglet geværer. De måtte vente til andre soldater, som hadde gevær, døde, og ta hans.

Den russiske overkommandoen hadde hatt 10 år på seg, siden tapet mot Japan, til å ruste opp, slik resten av verden hadde gjort. Disse 10 årene var sløst bort av tsaren, som motsatte seg modernisering, av politikere som ikke kunne, eller ikke ville overtale ham, og til slutt av generaler som verdsatte liv meget lavt. Da tapene kom opp i 4 millioner sparket tsaren sin øverstkommanderende og utnevnte seg selv. Rådgiverne forsøkte å få ham fra det, for de var redd han ville påta seg ansvaret for fremtidige militære tabber. De fikk rett.

Tsaren dro i fronten for å lede den russiske krigsinnsatsen i 1915. Tilstanden i Russland var forferdelig. Lønningene sank, køene vokste, brensel manglet og det var lite mat. I de neste 2 årene hadde de 4 statsministere, 4 krigsministere og 6 utenriksministere. Navnet på St. Petersburg ble skiftet ut med Petrograd i begynnelsen av krigen fordi det første lød for tysk. Lenin feiret nyttårsaften i Sveits 1917-18. 8. mars 1917 (23. februar etter den gamle russiske kalender) på kvinnedagen tok Petrograds kvinner det første skrittet mot revolusjon.

Vinteren hadde vært den kaldeste på mange år og de var lei av å stå i kø i iskalde gater og rasende over brødrasjoneringen. De gikk til streik. Dagen etter var halvparten av byens industriarbeidere i streik og dagen etter var tallet oppe i nesten ¼ million mennesker. Tsarens soldater gjorde mytteri og gikk over til de streikende.

Tsar Nikolai forlot fronten da han fikk nyhetene. Toget hans ble stanset i Pskov, 270 km fra Petrograd. Den 8. dagen abdiserte tsaren. Dette var slutten på Romanov-veldet. Revolusjonen var bare i sin begynnelse.Tsaren og hans familie ble først ført til Tsarskoie Selo, deretter i juli 1918 til Jekatrinburg, hvor de senere ble myrdet.

Folket og adelen grep nå muligheten og laget en provisorisk regjering, sammensatt av representanter fra det gamle keiserlige parlament, Dumaen. De visste at deres oppgave var å løse bondeproblemene og innføre demokratiske valg til et virkelig parlament, en lovgivende forsamling. På kort sikt mente de at de måtte innfri sine forpliktelser til de allierte, å få de russiske styrkene med i krigen igjen.

I en annen fløy av Tauride-palasset, hvor Den provisoriske regjering holdt til, ble en rivaliserende organisasjon dannet. Den kalte deg Sovjetet (Rådet) og var sammensatt av soldat- og arbeidervalgte representanter. Over hele landet vokste det fram sovjeter. Dette var en folkelig form for demokrati.

De to organisasjonene eksisterte side om side gjennom sommeren, men det var tydelig at makten lå hos Sovjetet.

Tyskerne så nå sitt snitt til destabilisere Russland ytterligere, slik at de ble kvitt de på slagmarken. Tyskerne hadde krigen på 2 fronter og det ville de gjerne slippe. Her er det flere teorier. De fleste russere jeg har snakket med mener at følgende er den riktige: general Ludendorf, sjefen for den tyske generalstaben valgte ut Lenin, utstyrte ham med 2 milliarder tyske gullmark, og sendte ham i et forseglet tog tilbake til Russland. Han ankom Petrograd i begynnelsen av april.

I sin første tale sa han ”la arbeiderne ta makten nå, og la oss få slutt på krigen”. Han fikk kun støtte fra Aleksandra Kollontaij, en bolsjevik fra aristokratiet og feminist. Hun ble senere, i en periode, medlem Dumaen, men viste seg så brysom så Lenin sendte henne til Norge som ambassadør. Til og med hans egen avis. Pravda; gikk imot ham.

En annen politisk organisasjon hadde stor oppslutning blant folk. Det var Det sosialistiske revolusjonære parti. De gikk inn for å ta land fra jordeierne å gi til bøndene. Veldig populært! Det ga SRP majoritet i Sovjetet og etter hvert også en ledende posisjon i Den provisoriske regjering. Juristen Aleksander Kerenskij var den eneste sosialisten i en regjering som besto av 10 kapitalister og en demokrat. Han var også viseformann i Petrograd-sovjetet og han ville snart bli statsminister.

Problemet var at han holdt fast på at krigsinnsatsen skulle opprettholdes. I juni beordret han en ny offensiv mot tyrkerne. Den ble en katastrofe, og 3 uker senere hadde nye 60 000 soldater mistet livet. Folket eksploderte. Gatene var fulle av rasende demonstranter, krigstrette soldater, sultne familier og borgere som ville ha forandring.

Kerenskij reagerte raskt. Han innskrenket den politiske frihet og arresterte mange bolsjeviker. Lenin måtte flykte på falske papirer, i forkledning, til Finland. Dette er jo kjente toner fra tsarens tid. 1. august 1917 utnevnte Kerenskij en ny øverstkommanderende, general Lev. Komilov. Denne var opprørt over kaoset og de slappe disiplinen og bestemte seg for å gjøre et brått overraskende kupp ved hjelp av sine egne soldater. Dette mislykkes.

Folket var misfornøyd med Kerenskij og hans regjering. Utenfor byene tok folk loven i egen hånd. To millioner soldater hadde desertert. De som tjente på kaoset var bolsjevikene. Ved valget i september vant de sitt første rene flertall i Petrograd og Moskva-sovjetene. Lenin skrev omgående til bolsjevikenes sentralkomite og oppfordret den til å forberede seg på opprør. Han truet med å trekke seg som leder da ingen var enig med ham.

På høsten ble stemningen mer og mer ladet. Byene var fulle av desertører og det var mye gatekriminalitet. Tsarpalasset Tsarskoje Selo ble plyndret. I marinebasen Kronstadt ble brutale og upopulære offiserer lynsjet av sine underordnede. De nye øverstkommanderende gikk av med den begrunnelse at det ikke lenger var noen hær å lede.

Den karismatiske Leo Trotskij sluttet seg til bolsjevikene etter han ble løslatt fra fengselet og valgt til leder for Petrograd-sovjetet.

I oktober utga bolsjevikene 25 aviser og medlemstallet var nærmere 40 000. Ikke så mange når man tenker på at det bodde 130 000 000 i Russland, men det var mange flere som var misfornøyd med tingenes tilstand. Det blir sagt at for hver 600 russer fant du en bolsjevik.

Lenin kom hjem fra Finland, fast bestemt på å samle partiet bak venstredreiningen i folket. Han fikk viljen sin. Kunngjøringen om væpnet oppgjør til fordel for sovjetmakten kom. Den 25. oktober (7. november etter vestlig kalender) begynte grupper av soldater, gaster og arbeidere – alle bolsjeviktilhengere – i stillhet å besette jernbanestasjoner, telefonsentraler og postkontor. Ved daggry ble riksbanken omringet, og soldater omringet også Vinterpalasset, der Den provisoriske regjering hadde søkt tilflukt.

Sovjet-kongressen åpnet kl. 2240 samme kveld, og men deltagerne rasende diskuterte bolsjevikenes plan om å ta makten, ble Vinterpalasset stormet.

Historisk materiale tilsier at den harde kjerne av bolsjevikene besto av 60% jøder, 30%
Latviere og 10% russere. Etter behandlingen jødene fikk kan man forstå at de ønsket forandringer.
Lenin selv var jo halvt jøde gjennom mor, hans kone var jødisk, Krupskaja, Leo Trotskij,
1.sjef for Tjekaen, Felix Dsjerskjinskij, 2. og 3. sjef for samme organisasjon, sjefen for NKVD, det hemmelige politiet fra 1934-36 Genrikh Jagoda. Listen er lang og jeg kan ikke ta med alt her. Samtidig må jeg påpeke at dette skjedde i Lenins tid og tiåret etter.

Josef Stalin, med et utall av aliaser, men het egentlig Josef Dsjugasjvili, likte ikke jøder, men han ventet til midten av 1930-tallet, da han satt trygt. Deretter satte han i gang de blodigste utrenskningene i Russlands historie. Det var neppe noen som kunne føle seg trygge under Stalin uansett hvilken folkegruppe du tilhørte.
Lenin var ikke borte han heller høyst sannsynlig var han den som beordret tsarfamilien avlivet. Det kan ikke bevises og ingen ville ta ansvaret for det. Alle skyldte på hverandre.

Under Lenin kan man se på en by som St. Petersburg med, ved revolusjonen, to og en halv millioner mennesker. I løpet av november og desember var antallet redusert til 800 000. Man vet at 500 000 flyktet til utlandet. Det vil si at 1,2 millioner mennesker ble tatt av dage.

Fra 1917 til 1989 har 100 millioner mennesker mistet livet som følge av regimet i Sovjetunionen. Storparten skyldes Stalin. Hele etniske folkegrupper ble utryddet. I dag finnes det knapt en familie som kan si at de slapp unna helt. Alle har en eller flere tragiske historier å fortelle. I denne perioden ble mennesker sett på som forbruksvarer. Døde det 10 kunne de bare hente 100 nye!

Når det gjelder den økonomiske politikken etter oktober 1917, innførte Lenin NEP-politikken, en økonomisk liberalisering i 1921, men han innførte også den strenge krigskommunismen.

Stalin har fått æren for å ha drevet gjennom industrialiseringen i samsvar med sine 5-årsplaner lansert i 1928, men industrien blomstret før 1. verdenskrig, den var allerede på god vei, og halte veldig raskt innpå vestlige industrisamfunn. Enkelte fabrikker hadde nesten kommet opp på lønnsnivået til franske og britiske fabrikker.

Stalin laget også, ironisk nok, verdens mest demokratiske grunnlov. Selvfølgelig for vestlige øyne, han satte også i verk utrenskningene på 1930-tallet og fylte gulagene/arbeidsleirene med mennesker. I perioder, samtidig; var det 7-8 millioner fanger i gulagene.

Nikita Krutsjov viste oss at på tross av kommunist-regime, kunne man likevel føre en internasjonal samarbeidspolitikk. Bresjnev og Kosygin var vel det vi kaller teknokrater, samtidig, i alle fall under Bresjnev, ble det et kjøligere forhold til vesten igjen.

Med Gorbatsjov fikk vi ”glasnost og perestrojka”. De baltiske stater fikk selvstyre og etter de kom det et ras av småstater som også ville ha selvstyre. Jeltsin hadde store alkoholproblemer men han var likevel den som kanskje var den ærligste av de. Han fikk gjort en del fornuftig og jeg tror han gjorde sitt beste.

Siden Peter den stores tid har Russland vært med i nesten alle store kriger på den østlige verdenshalvdel. På 1900-tallet har det vært gjennom 2 verdenskriger, flere revolusjoner og politiske omveltninger og har utviklet seg til en moderne supermakt, men til hvilken pris. Revolusjonen i Russland tror jeg ikke er over ennå, den pågår fortsatt. Putin liker å bli fremstilt som den sterke mann og hans forbilde er Stalin!  Han har åpnet flere av de gamle lovene fra 1930-tallet.

Mange russere er redde for at landet er på vei til å bli et lukket samfunn igjen.