Historisisme og de tre forklaringstypene av samfunnsvitenskapenes forutsetninger
Forklar de to betydningene av begrepet «historisme». Gjør deretter rede for noen tenkere/tankeretninger som har bidratt til utviklingen av historismen.
Oppgave 2:
Gjør rede for de tre forklaringstypene som er omtalt i læreboka «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger# av Gilje & Grimen. Diskuter for hver enkelt av disse hvorvidt de kan anvendes innenfor samfunnsvitenskapene.
INNLEDNING
Denne oppgaven er todelt. I del 1 skal en klargjøre de to betydningene, snever og vid, av begrepet «historisme». Derfor vil selve forståelsen av uttrykket historisme forklares først. Deretter gjøre rede for noen av tenkerne og tankeretningene som har hatt betydning i utviklingen av historismen. Her vil det fokuseres på Giambattista Vico, Johann Gottfried Herder og Leopold von Ranke og deres tankeretninger. I del II skal de tre forklaringstypene, årsaksforklaringer, funksjonelle forklaringer og formålsforklaringer i læreboka «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger» av Gilje og Grimen belyses, for så å drøfte om de kan benyttes innenfor samfunnsvitenskapene.
BEGREPET HISTORISME
Denne metoden å se historie på vokste fram i renessansen og innebar en bestemt måte å vurdere fortiden på, det vil si hvordan mennesket, samfunnet og kulturen egentlig var i de forskjellige periodene. Som eksempel på dette kan nevnes Lorenzo Valla (1405 el.-07-1457) innenfor den italienske humanismen, som oppdaget anakronisme (at noe er til stede i en annen tid enn der det egentlig hører hjemme) i eldre tekster i juridiske verker, men også i Bibelen, hvor han så feil/misforståelser i oversettelsene av eldre tekster grunnet at språket (latin) hadde endret seg. Med Valla kom det en ny måte å vurdere historiske tekster på, hvor kildekritikk var en viktig del. I Nord-Europa, hvor humanismen kom på et noe senere tidspunkt, kan nevnes Erasmus Rotterdamus (1469-1536), som også sto for flere oppdagelser av feil i bibeltekster. Han gjorde et stort arbeide med å korrigere disse. Humanistene hadde et klart begrep av at tidsperiodene var forskjellige. Likevel kan en nok si at det først med Giambattista Vico (1668-1744) og Johann Gottfried Herder (1744-1803) at historismen blir en mer generell måte å betrakte historien på (vid betydning). Historismen gjorde at man fikk en sikker forståelse for at historien er i endring hele tiden og ikke er statisk, slik de tidligere trodde. Hver tidsepoke har sine kjennetegn (er preget av samtiden) og de historiske kildene bærer spor av hvilken tid de tilhører. Samtidig er relasjonen mellom epokene klar og tydelig, i og med at det er menneskets historie det er snakk om. Man ser ofte konsekvenser av noe som skjedde i en periode, først i neste periode eller enda senere. Innenfor det mer vitenskapelige synet på historismen (snever betydning), som kom til syne i Tyskland på 1800-tallet, er nok historikeren Leopold von Ranke (1796-1886) det viktigste navnet (Krogh, 2011, s. 17-24 og 65-75).
VID BETYDNING AV HISTORISME
Forståelsen av dette er i hovedsak at alt menneskeskapt, alle typer samfunn og samfunnsforhold mennesket har eksistert i og eksisterer i, har kommet fra mennesket selv. Alt har blitt skapt innenfor de ulike periodene, hvor de igjen har vært mer eller mindre forskjellige. Dette bestemmer egenskapene til den menneskelige virksomhet, og gir denne betydningsfulle og særlige kjennetegn. Alt er relatert til hverandre, men på samme tid ulike fordi de tilhører forskjellige tider i historien (Krogh, s. 17-22).
SNEVER BETYDNING AV HISTORISME
I Tyskland på 1800-tallet oppsto det nye tanker om hvordan historieforskning skulle forgå. Denne nye tenkemåten hadde svært stor betydning for historie som vitenskap. Innenfor denne forståelsen er, for eksempel, historiske tekster kilder, kildene er et spor fra fortiden – en levning. Disse skal forskeren omhyggelig forholde seg til. Når en arbeider med disse kildene må bestemte regler følges. Disse reglene kalles en kildekritisk metode. I tillegg skal forskeren være objektiv, det vil si, saklig og nøytral og kun forholde seg til fakta. Han/hun skal verken moralisere over fortiden eller dømme den. «Den tyske historiske skole» forbindes gjerne med det vi kaller dannelsen av moderne historievitenskap (Krogh, s. 94-99).
GIAMBATTISTA VICO
Historismen, som også var en åndsvitenskapelig revolusjon, på begynnelsen av 1800-tallet, leder en tilbake til Giambattista Vico, en italiensk historiefilosof, som videreutviklet historismen hos humanistene. Han trakk et avgjørende skille mellom kultur og natur i forskningen. I sitt skriv «Den nye Vitenskap», av 1725, gir han uttrykk for hvordan han mente man oppnådde sikker kunnskap, at det fikk man bare ved selv å ha kommet fram til det. Her tenker han hovedsakelig på historie og samfunn, men også det bakenforliggende, det som skapte samfunnet. Menneskesynet hos Vico er det en kan kalle dynamisk, det vil si, at mennesket er en helhet bestående av sjel og legeme som virker sammen slik at resultatet blir kunnskap og tenkning. Han var uenig med Descartes’ dualisme hos menneskene og også hans syn på naturvitenskap, som han mente var begrenset og ensrettet, hvor han hevdet at det eneste en får vite utfra dette synet, er hva mennesket selv har skapt i naturen (Krogh, s. 75-85).
Vico var katolikk og mente at den eneste som hadde all kunnskap om naturen var Gud, siden han var dens skaper. Samfunnet og historien, derimot er hele tiden under utvikling, men han påpekte at historien gjentar seg, er syklisk, på grunn av perioder med overbefolkning. Når dette skjer vil mennesket bli barbarer igjen (vi var barbarer i utgangspunktet og blir det igjen).
Vico hevdet at alle folkeslag (med unntak av jødene) har en tre-trinns utvikling. Først er det gudenes tidsalder, deretter heltenes tidsalder og sist menneskets tidsalder, hvor han mener at språket er det mest betydningsfulle og særpregete. I den første tidsalderen snakker gudene til oss via naturfenomener. I den andre er det fantasien som relaterer en til naturen gjennom bilder og symboler. I den siste er det fornuften som råder og språket er det redskapet en bruker til kommunikasjon. Med det mener han at det er mennesket selv som avgjør hvilke meninger det ønsker å formidle og når en vil endre innholdet og utformingen av det vi sier (Krogh, s. 75-85).
Det vesentligste ved Vicos filosofi er nok likevel at han deler historien, hvor viten om naturen og menneskets historie tilhører to separate deler. I tidligere tider ble dette sett under ett. Samtidig må her nevnes at han så en kombinasjon av språk og religion som den beste måten å få et mer pålitelig bilde av tidligere tider (Krogh, s. 75-85).
J.G. HERDER
Herder bidro til spredning og utforming av den endelige versjonen av historisismen. Han sto for det synet som også gjelder i dag, hvor hver tidsperiode har sine særtrekk og alle folkeslag har samme verdi og sine særegenheter. Han mente også at historien besto av enkelthendelser. Historikere må studere menneskets handlinger, ikke det normative og universelle (Krogh, s. 85-94).
Hos Herder er det fire temaer som ligger til grunn for hans syn (Krogh, s. 90). Den første er populisme. Her mente han at alle mennesker uansett hvor er en del av et samfunn og/eller en kultur. Dette styrer både livet og verdigrunnlaget. Denne enheten er bygget mer på kultur enn politikk og må ikke være avgrenset til et bestemt land, men kan være spredd over flere. Herders oppfatning av ekspresjonismen var at det menneskelige vesen skapte seg selv, at samfunnet eller mennesket gjennom det de/det gjør eller uttrykker viser hele deres personlighet. Videre sier han at samfunn som forhindrer sine innbyggere i å uttrykke sitt sanne jeg vil over tid bli ødelagt, fordi båndet og tilliten mellom menneskene blir brutt (Krogh, s. 85-94).
Hans pluralisme betyr at verdisystemet hos alle samfunn og kulturer er forskjellige og alle har sin mening om hvordan verden egentlig er. Dette fordi det ikke finnes noe verdisystem som er overordnet andre, sier Herder. Dette betyr at verdier og det som er moralsk korrekt kan variere. Når det gjelder hans individualisme, var den sammenfallende med romantikernes syn på slutten av 1700-tallet og også på 1800-tallet. Herder mente her at alle historiske perioder og alle samfunn hadde sine egne idealer og bestemmelser, noe som gjorde de verdifulle i historien, nettopp pga disse spesielle kjennetegnene som skilte de fra andre (Gilje og Grimen, s. 85-94).
LEOPOLD VON RANKE
Som tidligere nevnt sto han for en snever betydning av historismen. Grunnsynet hans er derimot det samme som hos Herder, at alle hendelser i historien må betraktes og gjengis ut fra selve hendelsen og at alle perioder i historien er like egenartete eller spesielle.
Han kan nok sies å være grunnleggeren av den «tyske historiske skole», iallfall den viktigste innenfor denne. Hos Ranke var det det venetianske arkiv som fikk stor betydning for hans senere arbeid. Her må det bemerkes at slike opptegnelser som Ranke fant her er det senere sådd tvil om, fordi en ikke kan stå inne for sannheten i dem. Hans måte å drive forskning på initialiserte en ny type forskerutdannelse. Ranke holdt hele livet fast ved en av Herders teorier, nemlig at vitenskapen om historie befatter seg med å granske den særegne enkelthandlingen. Lik Herder mente også han at dette ikke betød at dette dreide seg om det enkelte mennesket, men heller perioder i historien eller nasjonalstater. Som Krogh m.fl. sier i sin bok «Historie, forståelse og fortolkning», at historismen i det 20. århundre viste en økende nasjonalistisk holdning, selv om den hevdet å være objektiv, nøytral og ikke dømmende (Krogh, s. 94-99).
Med Ranke ble historievitenskapen mer vitenskapelig og ga historiefaget respektabilitet nok til å bli et fag på universitetet (UIO, Ariadne. 2011)
DEL II
FORKLARINGSTYPER INNENFOR SAMFUNNSVITENSKAPENE
Årsaksforklaringer
Hvis en skal gi en årsaksforklaring på noe som har skjedd, vil fokuset være på det som har foregått forut for hendelsen. For å bruke et aktuelt tema, kan en vise til Behring Breivik og hans massakre på Utøya, 22. juli i år, hvor de fleste i ettertid har grunnet på hvorfor han gjorde det og det er akkurat det en benytter ved årsaksforklaringer, man spør hvorfor skjedde dette på akkurat det tidspunktet og stedet. Hva har hendt tidligere i hans liv, som resulterte i at han valgte å gjøre det han gjorde. Et annet eksempel kan være: Hva utløste den 1. verdenskrig? Var det en avgjørende årsak eller var det flere? Hvorfor fant man ikke en annen løsning på dette i stedet for krig? (Gilje og Grimen, s. 106-113).
Innenfor de fleste vitenskaper er det som oftest universelle lover som må ligge til grunn (hvis A så B), men i samfunnsvitenskapene har dette vist seg vanskelig på grunn av det sosiale aspektet. Her det ofte statistisk materiale som ligger til grunn. Randbetingelsene må også være tilstede. Dette er enkeltstående argumenter som gjengir særskilte episoder eller tilfeller og er de betingelser som årsaksloven eller det statistiske materialet er ment å fungere på bakgrunn av. Til slutt er det den (de) utløsende årsak(er). Den siste kan en ofte ha innvirkning på. Det kan også være flere episoder eller hendelser som må virke samtidig eller sammen, som er avgjørende for at konsekvensen skal forårsakes. Det som foreløpig er tatt med i dette siste avsnittet utgjør det en kaller explanans (det som klargjør)i årsaksforklaringen. Dette er det en bruker når en skal komme fram til en forklaring, explanandum (det som skal klargjøres). Her må det legges til at hvis dette er basert på en statistisk lov er det muligens ikke en logisk gyldig slutning, men kun sannsynliggjør at noe slikt kan inntreffe (Gilje og Grimen, s. 106-113).
Innenfor samfunnsvitenskapene vil det også være vanskelig å si noe om hva som kan skje i fremtiden, fordi det nesten alltid er umulig å si noe om nøyaktig når det skal skje eller om det skjer i det hele tatt. Kuhn mente dette skyldes at samfunnsvitenskapene ikke er modne for denne type forklaringer. Andre grunner kan være at den som skal forklare ikke vet nok om det som skal forklares eller forutsies eller at årsaken til at dette ikke fungerer kan også være at en benytter lover, som består av betydelige normative elementer og som Gilje og Grimen sier i sin bok, «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger», er det så godt som umulig å la være å bruke disse i denne vitenskapen (Gilje og Grimen, 2009, s. 106-113).
Formålsforklaringer
Formålsforklaringer skal belyse individets handlinger ved å se på hensikten med handlingen. Selve ordet formål indikerer framtiden, det vil si personens ønsker eller mål i tiden som er kommende. Her stiller en seg vanligvis 3 spørsmål: 1. Hva er hensikten til personen? 2. Hva er det personen vet eller hva er det personene tror han/hun vet? Hva mener vedkommende er den beste metoden for å nå målet? Dette må en vite for å kunne gi en formålsforklaring. Dette er svært viktig, fordi det er hva personen tror eller vet som er viktig når man skal benytte en formålsforklaring, ikke hva som faktisk er riktig. Det vil si, den beregnede følgen og ikke den konkrete (Gilje og Grimen, s. 115-117).
Det er nok denne som er mest aktuell for samfunnsvitenskapene og her vil, for eksempel, premissene eller eksplanans se slik ut:
Hvis Iren vil reise til Tromsø og hun tror at fly er den billigste måten
(1) Iren (A) har som mål å oppnå (B)
(2) Iren (A) tror at handling (C) er den beste måten å oppnå (B) på
Eksplanandum blir da: Iren (A) foretar handling (C). På 2 kan det selvfølgelig være flere handlinger som da blir C, D, E, osv., hvis tilfellet er et annet enn eksempelet (Gilje og Grimen, s. 115-117).
Funksjonelle forklaringer
Dette er den tredje typen av forklaringstyper og også den det strides mest om. Egentlig stammer den fra biologien. Denne typen går ut på at det noen ganger er stor forskjell på hva folk gjør og hva de egentlig mener de bør gjøre. Av disse tilfellene er det igjen enkelte episoder hvor forskjellen mellom hva folk tror og mener og hva de faktisk gjør, er så stor at det vanskelig lar seg forklares av deres meninger eller tro. Da kan en ikke benytte formålsforklaringen, fordi den baserer seg på hva mennesker faktisk tror (Gilje og Grimen, s. 119-127). Denne forklaringen kan ikke belyse hvorfor noe skjer, kun hvorfor noe vedblir.
Samfunnsforskeren Jon Elster har laget et sett argumenter for denne type forklaringer:
• «(1) Y er en virkning av X
• (2) Y er gunstig for Z
• (3) Y er utilsiktet av de aktørene som produserer X
• (4) Y (eller i det minste årsaksforholdet mellom X og Y) er uerkjent av aktørene i Z
• (5) Y opprettholder X gjennom en kausal feedback som går gjennom Z» (Gilje og Grimen, s.120)
Med dette mener han at det vesentligste her må være å se på handlingens konsekvens og at handlingens mening samstemmer med «gunstig, utilsiktet og uerkjent faktisk virkning av fenomenet» (Gilje og Grimen, s, 120). Dette må være verifiserbart. Som Gilje og Grimen sier vil vanskeligheten da være at konsekvensen kommer etter handlingen i tid og derfor, hvis dette skal la seg gjennomføre, må dette kunne føres tilbake, med andre ord, konsekvensen må kunne «forsvare» sin egen handling (Gilje og Grimen, s. 120-132).
LITTERATURLISTE
Gilje, Nils og Harald Grimen. Samfunnsvitenskapenes forutsetninger. Oslo,
Universitetsforlaget, 2009
Historismen. Universitetet i Oslo.no. Ariadne. Hentet 20.12.2011.
http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/idehistoriske-epoker/1800...
Krogh, Thomas m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag,
2011.12.20
Oppgave 1:
Forklar de to betydningene av begrepet «historisme». Gjør deretter rede for noen tenkere/tankeretninger som har bidratt til utviklingen av historismen.
Oppgave 2:
Gjør rede for de tre forklaringstypene som er omtalt i læreboka «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger# av Gilje & Grimen. Diskuter for hver enkelt av disse hvorvidt de kan anvendes innenfor samfunnsvitenskapene.
INNLEDNING
Denne oppgaven er todelt. I del 1 skal en klargjøre de to betydningene, snever og vid, av begrepet «historisme». Derfor vil selve forståelsen av uttrykket historisme forklares først. Deretter gjøre rede for noen av tenkerne og tankeretningene som har hatt betydning i utviklingen av historismen. Her vil det fokuseres på Giambattista Vico, Johann Gottfried Herder og Leopold von Ranke og deres tankeretninger. I del II skal de tre forklaringstypene, årsaksforklaringer, funksjonelle forklaringer og formålsforklaringer i læreboka «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger» av Gilje og Grimen belyses, for så å drøfte om de kan benyttes innenfor samfunnsvitenskapene.
BEGREPET HISTORISME
Denne metoden å se historie på vokste fram i renessansen og innebar en bestemt måte å vurdere fortiden på, det vil si hvordan mennesket, samfunnet og kulturen egentlig var i de forskjellige periodene. Som eksempel på dette kan nevnes Lorenzo Valla (1405 el.-07-1457) innenfor den italienske humanismen, som oppdaget anakronisme (at noe er til stede i en annen tid enn der det egentlig hører hjemme) i eldre tekster i juridiske verker, men også i Bibelen, hvor han så feil/misforståelser i oversettelsene av eldre tekster grunnet at språket (latin) hadde endret seg. Med Valla kom det en ny måte å vurdere historiske tekster på, hvor kildekritikk var en viktig del. I Nord-Europa, hvor humanismen kom på et noe senere tidspunkt, kan nevnes Erasmus Rotterdamus (1469-1536), som også sto for flere oppdagelser av feil i bibeltekster. Han gjorde et stort arbeide med å korrigere disse. Humanistene hadde et klart begrep av at tidsperiodene var forskjellige. Likevel kan en nok si at det først med Giambattista Vico (1668-1744) og Johann Gottfried Herder (1744-1803) at historismen blir en mer generell måte å betrakte historien på (vid betydning). Historismen gjorde at man fikk en sikker forståelse for at historien er i endring hele tiden og ikke er statisk, slik de tidligere trodde. Hver tidsepoke har sine kjennetegn (er preget av samtiden) og de historiske kildene bærer spor av hvilken tid de tilhører. Samtidig er relasjonen mellom epokene klar og tydelig, i og med at det er menneskets historie det er snakk om. Man ser ofte konsekvenser av noe som skjedde i en periode, først i neste periode eller enda senere. Innenfor det mer vitenskapelige synet på historismen (snever betydning), som kom til syne i Tyskland på 1800-tallet, er nok historikeren Leopold von Ranke (1796-1886) det viktigste navnet (Krogh, 2011, s. 17-24 og 65-75).
VID BETYDNING AV HISTORISME
Forståelsen av dette er i hovedsak at alt menneskeskapt, alle typer samfunn og samfunnsforhold mennesket har eksistert i og eksisterer i, har kommet fra mennesket selv. Alt har blitt skapt innenfor de ulike periodene, hvor de igjen har vært mer eller mindre forskjellige. Dette bestemmer egenskapene til den menneskelige virksomhet, og gir denne betydningsfulle og særlige kjennetegn. Alt er relatert til hverandre, men på samme tid ulike fordi de tilhører forskjellige tider i historien (Krogh, s. 17-22).
SNEVER BETYDNING AV HISTORISME
I Tyskland på 1800-tallet oppsto det nye tanker om hvordan historieforskning skulle forgå. Denne nye tenkemåten hadde svært stor betydning for historie som vitenskap. Innenfor denne forståelsen er, for eksempel, historiske tekster kilder, kildene er et spor fra fortiden – en levning. Disse skal forskeren omhyggelig forholde seg til. Når en arbeider med disse kildene må bestemte regler følges. Disse reglene kalles en kildekritisk metode. I tillegg skal forskeren være objektiv, det vil si, saklig og nøytral og kun forholde seg til fakta. Han/hun skal verken moralisere over fortiden eller dømme den. «Den tyske historiske skole» forbindes gjerne med det vi kaller dannelsen av moderne historievitenskap (Krogh, s. 94-99).
GIAMBATTISTA VICO
Historismen, som også var en åndsvitenskapelig revolusjon, på begynnelsen av 1800-tallet, leder en tilbake til Giambattista Vico, en italiensk historiefilosof, som videreutviklet historismen hos humanistene. Han trakk et avgjørende skille mellom kultur og natur i forskningen. I sitt skriv «Den nye Vitenskap», av 1725, gir han uttrykk for hvordan han mente man oppnådde sikker kunnskap, at det fikk man bare ved selv å ha kommet fram til det. Her tenker han hovedsakelig på historie og samfunn, men også det bakenforliggende, det som skapte samfunnet. Menneskesynet hos Vico er det en kan kalle dynamisk, det vil si, at mennesket er en helhet bestående av sjel og legeme som virker sammen slik at resultatet blir kunnskap og tenkning. Han var uenig med Descartes’ dualisme hos menneskene og også hans syn på naturvitenskap, som han mente var begrenset og ensrettet, hvor han hevdet at det eneste en får vite utfra dette synet, er hva mennesket selv har skapt i naturen (Krogh, s. 75-85).
Vico var katolikk og mente at den eneste som hadde all kunnskap om naturen var Gud, siden han var dens skaper. Samfunnet og historien, derimot er hele tiden under utvikling, men han påpekte at historien gjentar seg, er syklisk, på grunn av perioder med overbefolkning. Når dette skjer vil mennesket bli barbarer igjen (vi var barbarer i utgangspunktet og blir det igjen).
Vico hevdet at alle folkeslag (med unntak av jødene) har en tre-trinns utvikling. Først er det gudenes tidsalder, deretter heltenes tidsalder og sist menneskets tidsalder, hvor han mener at språket er det mest betydningsfulle og særpregete. I den første tidsalderen snakker gudene til oss via naturfenomener. I den andre er det fantasien som relaterer en til naturen gjennom bilder og symboler. I den siste er det fornuften som råder og språket er det redskapet en bruker til kommunikasjon. Med det mener han at det er mennesket selv som avgjør hvilke meninger det ønsker å formidle og når en vil endre innholdet og utformingen av det vi sier (Krogh, s. 75-85).
Det vesentligste ved Vicos filosofi er nok likevel at han deler historien, hvor viten om naturen og menneskets historie tilhører to separate deler. I tidligere tider ble dette sett under ett. Samtidig må her nevnes at han så en kombinasjon av språk og religion som den beste måten å få et mer pålitelig bilde av tidligere tider (Krogh, s. 75-85).
J.G. HERDER
Herder bidro til spredning og utforming av den endelige versjonen av historisismen. Han sto for det synet som også gjelder i dag, hvor hver tidsperiode har sine særtrekk og alle folkeslag har samme verdi og sine særegenheter. Han mente også at historien besto av enkelthendelser. Historikere må studere menneskets handlinger, ikke det normative og universelle (Krogh, s. 85-94).
Hos Herder er det fire temaer som ligger til grunn for hans syn (Krogh, s. 90). Den første er populisme. Her mente han at alle mennesker uansett hvor er en del av et samfunn og/eller en kultur. Dette styrer både livet og verdigrunnlaget. Denne enheten er bygget mer på kultur enn politikk og må ikke være avgrenset til et bestemt land, men kan være spredd over flere. Herders oppfatning av ekspresjonismen var at det menneskelige vesen skapte seg selv, at samfunnet eller mennesket gjennom det de/det gjør eller uttrykker viser hele deres personlighet. Videre sier han at samfunn som forhindrer sine innbyggere i å uttrykke sitt sanne jeg vil over tid bli ødelagt, fordi båndet og tilliten mellom menneskene blir brutt (Krogh, s. 85-94).
Hans pluralisme betyr at verdisystemet hos alle samfunn og kulturer er forskjellige og alle har sin mening om hvordan verden egentlig er. Dette fordi det ikke finnes noe verdisystem som er overordnet andre, sier Herder. Dette betyr at verdier og det som er moralsk korrekt kan variere. Når det gjelder hans individualisme, var den sammenfallende med romantikernes syn på slutten av 1700-tallet og også på 1800-tallet. Herder mente her at alle historiske perioder og alle samfunn hadde sine egne idealer og bestemmelser, noe som gjorde de verdifulle i historien, nettopp pga disse spesielle kjennetegnene som skilte de fra andre (Gilje og Grimen, s. 85-94).
LEOPOLD VON RANKE
Som tidligere nevnt sto han for en snever betydning av historismen. Grunnsynet hans er derimot det samme som hos Herder, at alle hendelser i historien må betraktes og gjengis ut fra selve hendelsen og at alle perioder i historien er like egenartete eller spesielle.
Han kan nok sies å være grunnleggeren av den «tyske historiske skole», iallfall den viktigste innenfor denne. Hos Ranke var det det venetianske arkiv som fikk stor betydning for hans senere arbeid. Her må det bemerkes at slike opptegnelser som Ranke fant her er det senere sådd tvil om, fordi en ikke kan stå inne for sannheten i dem. Hans måte å drive forskning på initialiserte en ny type forskerutdannelse. Ranke holdt hele livet fast ved en av Herders teorier, nemlig at vitenskapen om historie befatter seg med å granske den særegne enkelthandlingen. Lik Herder mente også han at dette ikke betød at dette dreide seg om det enkelte mennesket, men heller perioder i historien eller nasjonalstater. Som Krogh m.fl. sier i sin bok «Historie, forståelse og fortolkning», at historismen i det 20. århundre viste en økende nasjonalistisk holdning, selv om den hevdet å være objektiv, nøytral og ikke dømmende (Krogh, s. 94-99).
Med Ranke ble historievitenskapen mer vitenskapelig og ga historiefaget respektabilitet nok til å bli et fag på universitetet (UIO, Ariadne. 2011)
DEL II
FORKLARINGSTYPER INNENFOR SAMFUNNSVITENSKAPENE
Årsaksforklaringer
Hvis en skal gi en årsaksforklaring på noe som har skjedd, vil fokuset være på det som har foregått forut for hendelsen. For å bruke et aktuelt tema, kan en vise til Behring Breivik og hans massakre på Utøya, 22. juli i år, hvor de fleste i ettertid har grunnet på hvorfor han gjorde det og det er akkurat det en benytter ved årsaksforklaringer, man spør hvorfor skjedde dette på akkurat det tidspunktet og stedet. Hva har hendt tidligere i hans liv, som resulterte i at han valgte å gjøre det han gjorde. Et annet eksempel kan være: Hva utløste den 1. verdenskrig? Var det en avgjørende årsak eller var det flere? Hvorfor fant man ikke en annen løsning på dette i stedet for krig? (Gilje og Grimen, s. 106-113).
Innenfor de fleste vitenskaper er det som oftest universelle lover som må ligge til grunn (hvis A så B), men i samfunnsvitenskapene har dette vist seg vanskelig på grunn av det sosiale aspektet. Her det ofte statistisk materiale som ligger til grunn. Randbetingelsene må også være tilstede. Dette er enkeltstående argumenter som gjengir særskilte episoder eller tilfeller og er de betingelser som årsaksloven eller det statistiske materialet er ment å fungere på bakgrunn av. Til slutt er det den (de) utløsende årsak(er). Den siste kan en ofte ha innvirkning på. Det kan også være flere episoder eller hendelser som må virke samtidig eller sammen, som er avgjørende for at konsekvensen skal forårsakes. Det som foreløpig er tatt med i dette siste avsnittet utgjør det en kaller explanans (det som klargjør)i årsaksforklaringen. Dette er det en bruker når en skal komme fram til en forklaring, explanandum (det som skal klargjøres). Her må det legges til at hvis dette er basert på en statistisk lov er det muligens ikke en logisk gyldig slutning, men kun sannsynliggjør at noe slikt kan inntreffe (Gilje og Grimen, s. 106-113).
Innenfor samfunnsvitenskapene vil det også være vanskelig å si noe om hva som kan skje i fremtiden, fordi det nesten alltid er umulig å si noe om nøyaktig når det skal skje eller om det skjer i det hele tatt. Kuhn mente dette skyldes at samfunnsvitenskapene ikke er modne for denne type forklaringer. Andre grunner kan være at den som skal forklare ikke vet nok om det som skal forklares eller forutsies eller at årsaken til at dette ikke fungerer kan også være at en benytter lover, som består av betydelige normative elementer og som Gilje og Grimen sier i sin bok, «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger», er det så godt som umulig å la være å bruke disse i denne vitenskapen (Gilje og Grimen, 2009, s. 106-113).
Formålsforklaringer
Formålsforklaringer skal belyse individets handlinger ved å se på hensikten med handlingen. Selve ordet formål indikerer framtiden, det vil si personens ønsker eller mål i tiden som er kommende. Her stiller en seg vanligvis 3 spørsmål: 1. Hva er hensikten til personen? 2. Hva er det personen vet eller hva er det personene tror han/hun vet? Hva mener vedkommende er den beste metoden for å nå målet? Dette må en vite for å kunne gi en formålsforklaring. Dette er svært viktig, fordi det er hva personen tror eller vet som er viktig når man skal benytte en formålsforklaring, ikke hva som faktisk er riktig. Det vil si, den beregnede følgen og ikke den konkrete (Gilje og Grimen, s. 115-117).
Det er nok denne som er mest aktuell for samfunnsvitenskapene og her vil, for eksempel, premissene eller eksplanans se slik ut:
Hvis Iren vil reise til Tromsø og hun tror at fly er den billigste måten
(1) Iren (A) har som mål å oppnå (B)
(2) Iren (A) tror at handling (C) er den beste måten å oppnå (B) på
Eksplanandum blir da: Iren (A) foretar handling (C). På 2 kan det selvfølgelig være flere handlinger som da blir C, D, E, osv., hvis tilfellet er et annet enn eksempelet (Gilje og Grimen, s. 115-117).
Funksjonelle forklaringer
Dette er den tredje typen av forklaringstyper og også den det strides mest om. Egentlig stammer den fra biologien. Denne typen går ut på at det noen ganger er stor forskjell på hva folk gjør og hva de egentlig mener de bør gjøre. Av disse tilfellene er det igjen enkelte episoder hvor forskjellen mellom hva folk tror og mener og hva de faktisk gjør, er så stor at det vanskelig lar seg forklares av deres meninger eller tro. Da kan en ikke benytte formålsforklaringen, fordi den baserer seg på hva mennesker faktisk tror (Gilje og Grimen, s. 119-127). Denne forklaringen kan ikke belyse hvorfor noe skjer, kun hvorfor noe vedblir.
Samfunnsforskeren Jon Elster har laget et sett argumenter for denne type forklaringer:
• «(1) Y er en virkning av X
• (2) Y er gunstig for Z
• (3) Y er utilsiktet av de aktørene som produserer X
• (4) Y (eller i det minste årsaksforholdet mellom X og Y) er uerkjent av aktørene i Z
• (5) Y opprettholder X gjennom en kausal feedback som går gjennom Z» (Gilje og Grimen, s.120)
Med dette mener han at det vesentligste her må være å se på handlingens konsekvens og at handlingens mening samstemmer med «gunstig, utilsiktet og uerkjent faktisk virkning av fenomenet» (Gilje og Grimen, s, 120). Dette må være verifiserbart. Som Gilje og Grimen sier vil vanskeligheten da være at konsekvensen kommer etter handlingen i tid og derfor, hvis dette skal la seg gjennomføre, må dette kunne føres tilbake, med andre ord, konsekvensen må kunne «forsvare» sin egen handling (Gilje og Grimen, s. 120-132).
LITTERATURLISTE
Gilje, Nils og Harald Grimen. Samfunnsvitenskapenes forutsetninger. Oslo,
Universitetsforlaget, 2009
Historismen. Universitetet i Oslo.no. Ariadne. Hentet 20.12.2011.
http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/idehistoriske-epoker/1800...
Krogh, Thomas m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag,
2011.12.20
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar