Familieforhold i Fisken
Det er noe udefinerbart 70-tallet over denne historien. Denne beretningen føler jeg meg hjemme i; jeg som var tenåring på den tiden. Det er nesten så jeg ser for meg oransje og brun sofa med tilhørende lenestoler og teakbord i stua, respatexbord med fire stoler på kjøkkenet osv. Samtidig snakker de om Nissan Micra og andre ting, som plasserer denne humoristiske ungdomsromanen i vår samtid. Her tror jeg forfatteren, bevisst eller ubevisst, har blandet sammen de to tidene. Det gjør familieforholdet i denne lille familien mye mer spennende, hvor Aldo, en femtenåring med hormoner i berserkgang, er jeg-personen i historien og den som vi opplever alt gjennom.
To barn og to voksne, i blokk, hvor far har vært pådriver for at blokka skal ha balkong. Familien bor sammen i en tre-roms leilighet. Trygve, attpåklatten, på ca. 1 år, er storebror Aldos kilde til irritasjon. Her mener jeg å spore litt sjalusi. Han tenker litt tilbake på hvordan det var før, den gang han ble lagt merke til. Aldo kommer stadig tilbake til lillebroren og synes nok at han får for mye oppmerksomhet, refererer blant annet til ham som “et geni i bleier” på en litt ironisk måte, om enn noe sårt. Mor er hjemmeværende. Hun lager middag, ordner hus og virker sliten og lei. Faren, Torleif, arbeider lange dager som revisor, er stresset og har høyt blodtrykk. Er stort sett en rolig og pliktoppfyllende mann, som Aldo er redd han skal bli lik når han blir voksen. Moren har vist ham en artikkel i Aftenposten som omhandler akkurat det. Faren er den førstefødte, som han selv og dette skulle i følge denne artikkel bety at de blir pliktoppfyllende og lovlydige. De førstefødte blir gjerne politi, jurist, lege, revisor osv. og Aldo føler seg dømt til å bli som faren. Broren, Trygve, derimot, i følge samme artikkel, har muligheten til å bli noe kreativt.
Moren, Wenche, irriterer seg over far, og leser samme bok, om og om igjen, “Familien og indre vekst”. Aldo legger godt merke til morens irritasjon over ektemannen. Torleif, har tydelig “kort lunte” og når mor i tillegg prøver å roe han ned, blir han enda sintere. Kan tenkes at de han skjeller ut, jobben, ikke er den virkelige årsaken til sinne, men brukes som en måte til å få ut litt “steam”, samtidig opplever en at det er et stadig mas fra jobben hans. Er mulig at frustrasjonen egentlig er hjemmesituasjonen og det at han og Wenche ikke fungerer så bra sammen på dette tidspunktet. Han er heller ikke typen som tør å ta opp et slikt tema. Iallfall ikke med kona, som virker som en psykisk sterk kvinne. Boka moren leser er også noe som minner om 70-tallet, med sin kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene.
Torleif gjør famlende forsøk på å finne en felles plattform for seg og sønnen. Han bekymrer seg over gutten, fordi han ikke har venner eller noen spesiell jente. Aldo tror faren er redd for at han er homofil. Iallfall har Torleif ordnet det slik at de skal på fisketur i høstferien og er ikke klar over at eldstesønnen hater tanken på det. Aldo kaller fisken for “rotter i våtdrakt”, fordi de er slimete og ekle. Fisketuren skal gå til Sverige sammen med farens bror, onkel Affe. Aldo tør heller ikke nekte å bli med, fordi han er redd for helsen til faren. Det er spesielt halspulsåren til faren sin Aldo følger nøye med på. Denne halspulsåren er et av de viktigste temaene i boka og er noe Aldo tenker mye på og mener halvveis i spøk og halvveis i alvor at faren er i ferd med å pådra seg et hjerteinfarkt.
Nest etter halspulsåren tenker Aldo på den forferdelige konsekvensen av turen med faren, fordi hvis han drar på fisketur så går han kanskje glipp av en fest som Pia, en jente som er tydelig interessert i ham i klassen, har ordnet invitasjon til. Festen holdes av søsteren til Andrine, niendeklassingen Aldo er forelsket i, og han håper å komme nærmere inn på henne, hvis han kommer seg på festen. Pia er en nødløsning, tenker han. Samtidig mener Aldo at Pia Puggetryne også er litt sexy, selv om han synes hun er stygg. Han håper på å få sin seksuelle debut snart, helst med Andrine, men han har begynt å venne seg til tanken på at Pia kan være den han må nøye seg med.
Han får en nedtur, når det gjelder Andrine. En dag han er ute og triller lillebroren, for å slippe unna farens spørsmål angående han selv, treffer han på Andrine, som interesserer seg for lillebroren. Litt etter kommer Toffen, en han går på skolen med og til Aldos store sorg er Andrine og Toffen sammen.
Aldo tenker bare på damer og hvordan han skal få ordnet seg slik at han kan få sin første dame. Har mannfolkblader gjemt i skrivebordet under sin juksedagbok, slik at ikke mor eller far finner dem og, som tidligere nevnt, har han ingen spesielle venner og heller ingen dame, men det siste jobber han med, hele tiden. Han er ganske flau over familien sin, for ikke å snakke om dørskiltet ved inngangsdøra, som viser en harmonisk familie, noe Aldo mener de ikke er. Selv om det ikke sies rett ut, er det likevel ganske tydelig at ikke alt er som det skal være mellom mor og far. Mor sier det også en dag hun og Aldo snakker sammen utenfor blokka.
Dette at familien faktisk holder på med aktiviteter eller bare sitter utenfor ei blokk er også noe som peker mot 70-tallet. I dag er dette noe som skjer forholdsvis sjelden. Nåtidens blokksamfunn, holder seg for seg selv og ville knapt kjent igjen naboen på gata, langt mindre navnet på dem, men når Aldo og faren holder på å trene til fisketuren til Sverige, ute på plenen foran blokka (Aldo trener og far instruerer), så ramser gutten opp navnene på alle naboene i frustrasjon over det pinlige i det de holder på med, i og med at mange av naboene står på balkongene sine og følger med på hva Monradene holder på med.
En dag går Torleif til legen fordi han føler seg uvel og får beskjed om å ta det roligere. Dette faller sammen med avreisen til Sverige. Aldo flyr for første gang og på flyplassen i Østersund står onkel Affe og venter på dem, god og brisen.
Onkel Affe er den rake motsetningen av faren og er farens lillebror. Tar ikke loven så nøye, kjører i fylla og får lurt til seg en større leiebil, uten mellomlegg, fordi han kliner sjokolade på setet og setter seg på det. Aldo legger merke til at farens halspulsåre pulserer voldsomt. Han tenker at han nok har mer til felles med onkelen enn faren og da de prøver fiskelykken for første gang er det onkel Affe som viser Aldo hvordan. Faren står litt for seg selv lenger ned i elva. Torleif blir regelrett overkjørt av sin bror verbalt. Dette ser ut til å ha et fast mønster. Onkel Affe tar føringen, slik han tydeligvis er vant til, og faren trekker seg unna. Sønnen ser at faren tar seg nær av det som skjer.
Når mannfolkene sitter på kjøkkenet og drikker og prater om fiske, samme kveld, ligger Aldo og ser på nakne damer i et mannfolkblad han har funnet. Så bestemmer mennene seg for å dra bort til Pettersons SexOrama, uten Aldo, og uten å fortelle ham at de skal akkurat dit. Etter hvert forstår han hvor de har dratt og følger etter. Gjennom en rift i teltduken ser han det han lenge har betraktet kun på bildene i mannfolkbladene. NAKNE DAMER! Etterpå får han utført en “blow-job” av en prostituert, noe som bare tar noen korte øyeblikk. Aldo har nå hatt sin seksuelle debut, noe han er ganske fornøyd med.
Dagen etter er de ved elven igjen for å fiske. Aldo ser faren sin litt lenger ned i strykene. Onkel Affe holder seg i nærheten av nevøen. En stund etterpå ser gutten at faren kommer mot dem. Han synes han går så rart og har et merkelig uttrykk i ansiktet. Plutselig faller han sammen og forsvinner under vann. Når de får dratt han på land er han helt blå i ansiktet. Heldigvis er en av mennene lege, slik at han får hjelp med en gang. Så blir Aldo og faren fraktet tilbake til Oslo i helikopter. Gutten er litt beskjemmet, for han klarer ikke la være å tenke på om han kan gå på fest likevel.
Det viser seg at Torleif har hatt et lite infarkt, ikke så alvorlig, men mer et varsko om å ta det roligere. Aldo får gå på fest og der treffer han Pia igjen som han ender opp sammen med på Andrines rom, bak låst dør. Andrine er på speidertur, så å forsøke å komme nærmere henne kan han bare glemme. Dessuten er hun Toffens jente.
Igjen er det 1970-tallet som jeg tenker. Beinet, en annen skolekamerat av Aldo, ligger og hører på Steppenwolf. Det samme jeg hørte på da jeg gikk på fest på den tiden. “Born to be Wild”, deres mest kjente, var obligatorisk for enhver fest med respekt for seg selv.
Arne Berggren ble født i 1960 og var derfor ungdom på midten av 70-tallet. Han har sannsynligvis bodd i blokk siden han er født og oppvokst i Oslo. Kan det være at Berggren bruker deler av sin egen barndom og mikser det med dagens samfunn? Ser en på bildet på forsiden av boka, er det faktisk ganske likt forfatteren, uten at det behøver å bety noe som helst.
Når det gjelder denne litt gammelmodige familien, uten mobiler, må jeg få legge til, er vel familierelasjonene ganske vanlige. Hvem hadde ikke en onkel Affe? Hvem hadde ikke irriterende og oppmerksomhetskrevende småsøsken? Som eldstemann av to, hadde jeg både en lillesøster og, for den saks skyld, også en onkel Affe. At et ekteskap sliter i perioder er også normalt. Oppturer og nedturer forekommer i de beste familier og er en del av livet. Samtidig må jeg på vegne av Aldo få legge til han helt tydelig er glad i alle sammen og føler seg trygg på at de også er glad i ham.
Aldo er som tenåringer flest. Er usikker på det meste angående seg selv, men viser også at han er realist, tross alle dagdrømmene. Alt i alt vil jeg nok si at dette er en ganske godt fungerende familie. Må dog innrømme at jeg får assosiasjoner til den første leseboka på barneskolen - Mor lager middag. Far leser avisa!
BIBLIOGRAFI
Arne Berggren. Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Arne_Berggren. (2011-10-07).
Berggren, Arne, Fisken. Oslo: H. Aschehoug & Co. 2009.
Det er noe udefinerbart 70-tallet over denne historien. Denne beretningen føler jeg meg hjemme i; jeg som var tenåring på den tiden. Det er nesten så jeg ser for meg oransje og brun sofa med tilhørende lenestoler og teakbord i stua, respatexbord med fire stoler på kjøkkenet osv. Samtidig snakker de om Nissan Micra og andre ting, som plasserer denne humoristiske ungdomsromanen i vår samtid. Her tror jeg forfatteren, bevisst eller ubevisst, har blandet sammen de to tidene. Det gjør familieforholdet i denne lille familien mye mer spennende, hvor Aldo, en femtenåring med hormoner i berserkgang, er jeg-personen i historien og den som vi opplever alt gjennom.
To barn og to voksne, i blokk, hvor far har vært pådriver for at blokka skal ha balkong. Familien bor sammen i en tre-roms leilighet. Trygve, attpåklatten, på ca. 1 år, er storebror Aldos kilde til irritasjon. Her mener jeg å spore litt sjalusi. Han tenker litt tilbake på hvordan det var før, den gang han ble lagt merke til. Aldo kommer stadig tilbake til lillebroren og synes nok at han får for mye oppmerksomhet, refererer blant annet til ham som “et geni i bleier” på en litt ironisk måte, om enn noe sårt. Mor er hjemmeværende. Hun lager middag, ordner hus og virker sliten og lei. Faren, Torleif, arbeider lange dager som revisor, er stresset og har høyt blodtrykk. Er stort sett en rolig og pliktoppfyllende mann, som Aldo er redd han skal bli lik når han blir voksen. Moren har vist ham en artikkel i Aftenposten som omhandler akkurat det. Faren er den førstefødte, som han selv og dette skulle i følge denne artikkel bety at de blir pliktoppfyllende og lovlydige. De førstefødte blir gjerne politi, jurist, lege, revisor osv. og Aldo føler seg dømt til å bli som faren. Broren, Trygve, derimot, i følge samme artikkel, har muligheten til å bli noe kreativt.
Moren, Wenche, irriterer seg over far, og leser samme bok, om og om igjen, “Familien og indre vekst”. Aldo legger godt merke til morens irritasjon over ektemannen. Torleif, har tydelig “kort lunte” og når mor i tillegg prøver å roe han ned, blir han enda sintere. Kan tenkes at de han skjeller ut, jobben, ikke er den virkelige årsaken til sinne, men brukes som en måte til å få ut litt “steam”, samtidig opplever en at det er et stadig mas fra jobben hans. Er mulig at frustrasjonen egentlig er hjemmesituasjonen og det at han og Wenche ikke fungerer så bra sammen på dette tidspunktet. Han er heller ikke typen som tør å ta opp et slikt tema. Iallfall ikke med kona, som virker som en psykisk sterk kvinne. Boka moren leser er også noe som minner om 70-tallet, med sin kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene.
Torleif gjør famlende forsøk på å finne en felles plattform for seg og sønnen. Han bekymrer seg over gutten, fordi han ikke har venner eller noen spesiell jente. Aldo tror faren er redd for at han er homofil. Iallfall har Torleif ordnet det slik at de skal på fisketur i høstferien og er ikke klar over at eldstesønnen hater tanken på det. Aldo kaller fisken for “rotter i våtdrakt”, fordi de er slimete og ekle. Fisketuren skal gå til Sverige sammen med farens bror, onkel Affe. Aldo tør heller ikke nekte å bli med, fordi han er redd for helsen til faren. Det er spesielt halspulsåren til faren sin Aldo følger nøye med på. Denne halspulsåren er et av de viktigste temaene i boka og er noe Aldo tenker mye på og mener halvveis i spøk og halvveis i alvor at faren er i ferd med å pådra seg et hjerteinfarkt.
Nest etter halspulsåren tenker Aldo på den forferdelige konsekvensen av turen med faren, fordi hvis han drar på fisketur så går han kanskje glipp av en fest som Pia, en jente som er tydelig interessert i ham i klassen, har ordnet invitasjon til. Festen holdes av søsteren til Andrine, niendeklassingen Aldo er forelsket i, og han håper å komme nærmere inn på henne, hvis han kommer seg på festen. Pia er en nødløsning, tenker han. Samtidig mener Aldo at Pia Puggetryne også er litt sexy, selv om han synes hun er stygg. Han håper på å få sin seksuelle debut snart, helst med Andrine, men han har begynt å venne seg til tanken på at Pia kan være den han må nøye seg med.
Han får en nedtur, når det gjelder Andrine. En dag han er ute og triller lillebroren, for å slippe unna farens spørsmål angående han selv, treffer han på Andrine, som interesserer seg for lillebroren. Litt etter kommer Toffen, en han går på skolen med og til Aldos store sorg er Andrine og Toffen sammen.
Aldo tenker bare på damer og hvordan han skal få ordnet seg slik at han kan få sin første dame. Har mannfolkblader gjemt i skrivebordet under sin juksedagbok, slik at ikke mor eller far finner dem og, som tidligere nevnt, har han ingen spesielle venner og heller ingen dame, men det siste jobber han med, hele tiden. Han er ganske flau over familien sin, for ikke å snakke om dørskiltet ved inngangsdøra, som viser en harmonisk familie, noe Aldo mener de ikke er. Selv om det ikke sies rett ut, er det likevel ganske tydelig at ikke alt er som det skal være mellom mor og far. Mor sier det også en dag hun og Aldo snakker sammen utenfor blokka.
Dette at familien faktisk holder på med aktiviteter eller bare sitter utenfor ei blokk er også noe som peker mot 70-tallet. I dag er dette noe som skjer forholdsvis sjelden. Nåtidens blokksamfunn, holder seg for seg selv og ville knapt kjent igjen naboen på gata, langt mindre navnet på dem, men når Aldo og faren holder på å trene til fisketuren til Sverige, ute på plenen foran blokka (Aldo trener og far instruerer), så ramser gutten opp navnene på alle naboene i frustrasjon over det pinlige i det de holder på med, i og med at mange av naboene står på balkongene sine og følger med på hva Monradene holder på med.
En dag går Torleif til legen fordi han føler seg uvel og får beskjed om å ta det roligere. Dette faller sammen med avreisen til Sverige. Aldo flyr for første gang og på flyplassen i Østersund står onkel Affe og venter på dem, god og brisen.
Onkel Affe er den rake motsetningen av faren og er farens lillebror. Tar ikke loven så nøye, kjører i fylla og får lurt til seg en større leiebil, uten mellomlegg, fordi han kliner sjokolade på setet og setter seg på det. Aldo legger merke til at farens halspulsåre pulserer voldsomt. Han tenker at han nok har mer til felles med onkelen enn faren og da de prøver fiskelykken for første gang er det onkel Affe som viser Aldo hvordan. Faren står litt for seg selv lenger ned i elva. Torleif blir regelrett overkjørt av sin bror verbalt. Dette ser ut til å ha et fast mønster. Onkel Affe tar føringen, slik han tydeligvis er vant til, og faren trekker seg unna. Sønnen ser at faren tar seg nær av det som skjer.
Når mannfolkene sitter på kjøkkenet og drikker og prater om fiske, samme kveld, ligger Aldo og ser på nakne damer i et mannfolkblad han har funnet. Så bestemmer mennene seg for å dra bort til Pettersons SexOrama, uten Aldo, og uten å fortelle ham at de skal akkurat dit. Etter hvert forstår han hvor de har dratt og følger etter. Gjennom en rift i teltduken ser han det han lenge har betraktet kun på bildene i mannfolkbladene. NAKNE DAMER! Etterpå får han utført en “blow-job” av en prostituert, noe som bare tar noen korte øyeblikk. Aldo har nå hatt sin seksuelle debut, noe han er ganske fornøyd med.
Dagen etter er de ved elven igjen for å fiske. Aldo ser faren sin litt lenger ned i strykene. Onkel Affe holder seg i nærheten av nevøen. En stund etterpå ser gutten at faren kommer mot dem. Han synes han går så rart og har et merkelig uttrykk i ansiktet. Plutselig faller han sammen og forsvinner under vann. Når de får dratt han på land er han helt blå i ansiktet. Heldigvis er en av mennene lege, slik at han får hjelp med en gang. Så blir Aldo og faren fraktet tilbake til Oslo i helikopter. Gutten er litt beskjemmet, for han klarer ikke la være å tenke på om han kan gå på fest likevel.
Det viser seg at Torleif har hatt et lite infarkt, ikke så alvorlig, men mer et varsko om å ta det roligere. Aldo får gå på fest og der treffer han Pia igjen som han ender opp sammen med på Andrines rom, bak låst dør. Andrine er på speidertur, så å forsøke å komme nærmere henne kan han bare glemme. Dessuten er hun Toffens jente.
Igjen er det 1970-tallet som jeg tenker. Beinet, en annen skolekamerat av Aldo, ligger og hører på Steppenwolf. Det samme jeg hørte på da jeg gikk på fest på den tiden. “Born to be Wild”, deres mest kjente, var obligatorisk for enhver fest med respekt for seg selv.
Arne Berggren ble født i 1960 og var derfor ungdom på midten av 70-tallet. Han har sannsynligvis bodd i blokk siden han er født og oppvokst i Oslo. Kan det være at Berggren bruker deler av sin egen barndom og mikser det med dagens samfunn? Ser en på bildet på forsiden av boka, er det faktisk ganske likt forfatteren, uten at det behøver å bety noe som helst.
Når det gjelder denne litt gammelmodige familien, uten mobiler, må jeg få legge til, er vel familierelasjonene ganske vanlige. Hvem hadde ikke en onkel Affe? Hvem hadde ikke irriterende og oppmerksomhetskrevende småsøsken? Som eldstemann av to, hadde jeg både en lillesøster og, for den saks skyld, også en onkel Affe. At et ekteskap sliter i perioder er også normalt. Oppturer og nedturer forekommer i de beste familier og er en del av livet. Samtidig må jeg på vegne av Aldo få legge til han helt tydelig er glad i alle sammen og føler seg trygg på at de også er glad i ham.
Aldo er som tenåringer flest. Er usikker på det meste angående seg selv, men viser også at han er realist, tross alle dagdrømmene. Alt i alt vil jeg nok si at dette er en ganske godt fungerende familie. Må dog innrømme at jeg får assosiasjoner til den første leseboka på barneskolen - Mor lager middag. Far leser avisa!
BIBLIOGRAFI
Arne Berggren. Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Arne_Berggren. (2011-10-07).
Berggren, Arne, Fisken. Oslo: H. Aschehoug & Co. 2009.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar