Hva er forskjellen mellom å bruke kilder som beretning og levning – gi eksempler fra norsk historie?
I historisk metodelære er det som oftest to måter å benytte en kilde på:
• Levning
• Beretning
Har en tenkt å benytte en kilde som en historisk levning betraktes den som en del av fortiden, det vil si det samfunnet eller perioden den oppsto i, eller sagt på en annen måte, som en del av helheten i det spesifikke samfunnet eller perioden. Hvis en i tillegg til denne ene levningen også har andre levninger fra samme tidsperiode, kan en rekonstruere denne delen av fortiden. Benyttes den historiske kilden som levning, brukes levningens indirekte historie om sin samtid, for eksempel papiret eller stoffet som er benyttet.
Den 2. verdenskrig i Norge kan være et godt eksempel, hvor krigsutstyr og soldatuniformer brukt under denne vil være levninger som forteller oss mye om hva slags materiale og stoff som ble benyttet under fremstillingen og hvordan de ble fremstilt. Bilder vil fortelle oss hva slags papir og fremkallingsmåter som ble benyttet. Et lydopptak kan fortelle oss mye om hva slags teknikk som ble brukt for å gjennomføre opptaket. Et redskap forteller noe om det tekniske nivået, mens en skriftlig levning forteller noe om holdningene på den tiden.
En historisk kilde som skal brukes som beretning må være kognitiv og meddele noe. En må skille mellom beskrivende og normative kilder fordi en beskrivende kilde forteller en noe om hvordan det virkelig var, mens en normativ kilde forteller om hvordan det burde vært. Under normative kilder regnes, for eksempel, lover, vedtak og påbud. Under beskrivende kan det være brev, bilder, bøker, film og vitner. En historisk beretning skal fortelle noe om hvordan det faktisk var, eller iallfall hjelpe en med å komme så nær opp til datidens realiteter som mulig.
Igjen vil jeg bruke 2. verdenskrig som eksempel. Bilder fra datidens Norge, vitneutsagn fra fangene på Grini, men også fra “vanlige” mennesker, som kan fortelle noe om hvordan det var å være nordmann i et okkupert Norge, selv om en ikke deltok i noen form for motstandskamp, skolebarns opplevelse av et Norge i krig, tyske vitneutsagn, som en del av en okkupasjonsmakt osv. Alt er verdifulle bidrag og hjelper til med å få denne tidens historie så korrekt som mulig.
Til slutt bør nevnes at grensen mellom en historisk levning og en beretning kan være problematisk. I mange tilfeller kan kilden benyttes innenfor begge områder.
Et annet problem en kan støte på når det gjelder tidligere krigssituasjoner er at noen av kildene kan vise seg å være propaganda. Begge sider benytter seg gjerne av det. Propaganda kan brukes både til å forskjønne eller svartmale enkelte forhold. Er man klar over at det er propaganda, kan det likevel være verdifullt materiale for en historiker, som da kan gi et bedre innblikk i hvordan krigen ble utkjempet på andre områder enn på slagmarken. Denne type informasjon kan også være både en levning og en beretning.
BIBLIOGRAFI
Kjeldstadli, Knut. Fortida er ikke hva den en gang var. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.
I historisk metodelære er det som oftest to måter å benytte en kilde på:
• Levning
• Beretning
Har en tenkt å benytte en kilde som en historisk levning betraktes den som en del av fortiden, det vil si det samfunnet eller perioden den oppsto i, eller sagt på en annen måte, som en del av helheten i det spesifikke samfunnet eller perioden. Hvis en i tillegg til denne ene levningen også har andre levninger fra samme tidsperiode, kan en rekonstruere denne delen av fortiden. Benyttes den historiske kilden som levning, brukes levningens indirekte historie om sin samtid, for eksempel papiret eller stoffet som er benyttet.
Den 2. verdenskrig i Norge kan være et godt eksempel, hvor krigsutstyr og soldatuniformer brukt under denne vil være levninger som forteller oss mye om hva slags materiale og stoff som ble benyttet under fremstillingen og hvordan de ble fremstilt. Bilder vil fortelle oss hva slags papir og fremkallingsmåter som ble benyttet. Et lydopptak kan fortelle oss mye om hva slags teknikk som ble brukt for å gjennomføre opptaket. Et redskap forteller noe om det tekniske nivået, mens en skriftlig levning forteller noe om holdningene på den tiden.
En historisk kilde som skal brukes som beretning må være kognitiv og meddele noe. En må skille mellom beskrivende og normative kilder fordi en beskrivende kilde forteller en noe om hvordan det virkelig var, mens en normativ kilde forteller om hvordan det burde vært. Under normative kilder regnes, for eksempel, lover, vedtak og påbud. Under beskrivende kan det være brev, bilder, bøker, film og vitner. En historisk beretning skal fortelle noe om hvordan det faktisk var, eller iallfall hjelpe en med å komme så nær opp til datidens realiteter som mulig.
Igjen vil jeg bruke 2. verdenskrig som eksempel. Bilder fra datidens Norge, vitneutsagn fra fangene på Grini, men også fra “vanlige” mennesker, som kan fortelle noe om hvordan det var å være nordmann i et okkupert Norge, selv om en ikke deltok i noen form for motstandskamp, skolebarns opplevelse av et Norge i krig, tyske vitneutsagn, som en del av en okkupasjonsmakt osv. Alt er verdifulle bidrag og hjelper til med å få denne tidens historie så korrekt som mulig.
Til slutt bør nevnes at grensen mellom en historisk levning og en beretning kan være problematisk. I mange tilfeller kan kilden benyttes innenfor begge områder.
Et annet problem en kan støte på når det gjelder tidligere krigssituasjoner er at noen av kildene kan vise seg å være propaganda. Begge sider benytter seg gjerne av det. Propaganda kan brukes både til å forskjønne eller svartmale enkelte forhold. Er man klar over at det er propaganda, kan det likevel være verdifullt materiale for en historiker, som da kan gi et bedre innblikk i hvordan krigen ble utkjempet på andre områder enn på slagmarken. Denne type informasjon kan også være både en levning og en beretning.
BIBLIOGRAFI
Kjeldstadli, Knut. Fortida er ikke hva den en gang var. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar