Hvem kan skrive historie om hvem, og hvordan kan vi skrive globalhistorie?
Her mener jeg at alle kan og kanskje bør skrive ned sin, sin families og sitt samfunns historie. Jo flere som gjør dette, jo bedre kjennskap til de forskjellige samfunn, samfunnsstrukturer og aktører innenfor dette samfunnet vil vi få og gjør dermed forskerens arbeid enklere og historien mer korrekt. Det vil si at han får flere autentiske kilder og arbeide med, hvor kildene med sine forskjellige vinklinger og/eller syn på samfunnet han forsker i, kan fortelle mer om hvordan samfunnet fungerte, hvordan folk levde i de forskjellige lag av det samme samfunn og på hvilken måte arbeidsfordelingen virket, for eksempel.
Her vil den hermeneutiske sirkel være til hjelp. Med andre ord, for å forstå helheten, må man se på delene, og for å forstå delene, må man se på helheten. Et høyere antall kilder vil gi en riktigere framstilling av dette samfunnet. Så sant kildene stammer fra alle samfunnslag og ikke bare enkelte. Hvis det bare er et enkelt sjikt av samfunnet som har bidratt risikerer man å få en type historie som eurosentrismen var, hvor utenomeuropeisk historie ble fortalt fra europeernes ståsted i landet og ikke de som opprinnelig bodde der.
Når det gjelder den globale historien skal jo denne være mer objektiv og nøytral enn verdenshistorien, som blir sett på som en mer subjektiv framstilling, selv om sistnevnte har blitt mer differensiert de siste ti-årene og står fram som mindre subjektiv i dag enn før, så disse to måter å se historien på har kommet nærmere hverandre etter hvert.
Globalhistorien ble til i 1970-årene etter kritikk om at verdenshistorien i store trekk var et ensidig vestlig syn på tidligere tiders hendelser og dermed også var seier-herrenes versjon. Den globale historien skulle være en mer objektiv og derfor mer rettferdig måte å fremstille historien på, hvor den vestlige kulturen bare skulle være en av mange kulturer. Med andre ord, de skulle ses på som likeverdige, uansett hvor de hørte hjemme.
Likevel tror jeg det vil være vanskelig å oppnå full objektivitet siden det tross alt er mennesker som forteller og skriver historien. Som Kjeldstadli skriver i sin bok, Fortida er ikke hva den en gang var, har vi vanskeligheter med å se fortiden med dennes samtids øyne, men tenderer til å dømme den med nåtidens .
Tønnesen, for eksempel, skriver at en historiker er like fanget av nåtiden som alle andre, men her mener jeg en person med historisk utdannelse og derfor har en større kjennskap til fortiden, vil være bedre skikket til å tolke slik informasjon .
Samtidig, avslutningsvis, vil jeg legge til at den historien vi lærer er farget av den personen historikeren er, det vil si, det som har formet ham/henne som menneske, på godt og vondt av opplevelser vedkommende har hatt i livet. Så, igjen, hvordan kan vi skrive global historie? Her er det fristende å si, som best vi kan og det er vel det vi gjør i dag. Uansett historieframstilling så er den kun en fortolkning av fortiden.
BIBLIOGRAFI
Kjeldstadli, Knut. Fortida er ikke hva den engang var. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.
Tønnesen, Truls. Historie – samtidens konstruksjon. Almennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved UIO. 24.10.1998. Hentet fra internett 19.9.2011.
http://www.filologen.no/?p=459
Her mener jeg at alle kan og kanskje bør skrive ned sin, sin families og sitt samfunns historie. Jo flere som gjør dette, jo bedre kjennskap til de forskjellige samfunn, samfunnsstrukturer og aktører innenfor dette samfunnet vil vi få og gjør dermed forskerens arbeid enklere og historien mer korrekt. Det vil si at han får flere autentiske kilder og arbeide med, hvor kildene med sine forskjellige vinklinger og/eller syn på samfunnet han forsker i, kan fortelle mer om hvordan samfunnet fungerte, hvordan folk levde i de forskjellige lag av det samme samfunn og på hvilken måte arbeidsfordelingen virket, for eksempel.
Her vil den hermeneutiske sirkel være til hjelp. Med andre ord, for å forstå helheten, må man se på delene, og for å forstå delene, må man se på helheten. Et høyere antall kilder vil gi en riktigere framstilling av dette samfunnet. Så sant kildene stammer fra alle samfunnslag og ikke bare enkelte. Hvis det bare er et enkelt sjikt av samfunnet som har bidratt risikerer man å få en type historie som eurosentrismen var, hvor utenomeuropeisk historie ble fortalt fra europeernes ståsted i landet og ikke de som opprinnelig bodde der.
Når det gjelder den globale historien skal jo denne være mer objektiv og nøytral enn verdenshistorien, som blir sett på som en mer subjektiv framstilling, selv om sistnevnte har blitt mer differensiert de siste ti-årene og står fram som mindre subjektiv i dag enn før, så disse to måter å se historien på har kommet nærmere hverandre etter hvert.
Globalhistorien ble til i 1970-årene etter kritikk om at verdenshistorien i store trekk var et ensidig vestlig syn på tidligere tiders hendelser og dermed også var seier-herrenes versjon. Den globale historien skulle være en mer objektiv og derfor mer rettferdig måte å fremstille historien på, hvor den vestlige kulturen bare skulle være en av mange kulturer. Med andre ord, de skulle ses på som likeverdige, uansett hvor de hørte hjemme.
Likevel tror jeg det vil være vanskelig å oppnå full objektivitet siden det tross alt er mennesker som forteller og skriver historien. Som Kjeldstadli skriver i sin bok, Fortida er ikke hva den en gang var, har vi vanskeligheter med å se fortiden med dennes samtids øyne, men tenderer til å dømme den med nåtidens .
Tønnesen, for eksempel, skriver at en historiker er like fanget av nåtiden som alle andre, men her mener jeg en person med historisk utdannelse og derfor har en større kjennskap til fortiden, vil være bedre skikket til å tolke slik informasjon .
Samtidig, avslutningsvis, vil jeg legge til at den historien vi lærer er farget av den personen historikeren er, det vil si, det som har formet ham/henne som menneske, på godt og vondt av opplevelser vedkommende har hatt i livet. Så, igjen, hvordan kan vi skrive global historie? Her er det fristende å si, som best vi kan og det er vel det vi gjør i dag. Uansett historieframstilling så er den kun en fortolkning av fortiden.
BIBLIOGRAFI
Kjeldstadli, Knut. Fortida er ikke hva den engang var. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.
Tønnesen, Truls. Historie – samtidens konstruksjon. Almennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved UIO. 24.10.1998. Hentet fra internett 19.9.2011.
http://www.filologen.no/?p=459
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar