Drøfting om årsakene til 2. verdenskrig
Av Iren Plastinina


Jeg tror en av hovedårsakene til 2. verdenskrig er Versaillestraktaten, hvor Tyskland fikk hovedansvaret for krigen.

En kan nok si at samlingen av Tyskland og Italia i andre halvdel av 1800-tallet var en medvirkende, om en noe indirekte årsak til såvel første som andre verdenskrig i og med at dannelsen av disse nasjonalstatene kom til å forrykke maktbalansen i Europa. Den økonomiske verdenskrisen, som ble utløst av krakket på Wall Street-børsen i New York i 1929, spilte nok også en rolle. Sammenbruddet i tysk økonomi på 1920-tallet førte til at folk søkte etter ”sterke menn” med enkle løsninger, og Hitler, med ultranasjonalistiske og nazistiske politikk, kom da også til makten med løfter om å løse de økonomiske problemene. Hitlers politikk var preget av en ekstrem form for nasjonalisme, sosialdarwinisme og rasisme, og nettopp innholdet i den nazistiske ideologi hadde i seg en kime til konflikt, og kan utvilsomt ses på som en årsaksfaktor. Den britiske statsminister Chamberlain’s forsoningspolitikk kan også ses på som en årsak til krigen. Hadde en ikke ventet helt til den tyske invasjonen av Polen, ville en kanskje kunne ha stanset Hitler på et tidligere tidspunkt, og krigen kunne ha vært unngått eller blitt begrenset i sitt omfang.


På dette punktet er det mange som mener at vi kan lære noe av historien. Da Saddam Hussein og Irak invaderte Kuwait ble han av mange politikere tolket som en ny Hitler. Mange mente at en ikke måtte opptre ettergivende overfor Saddam Hussein slik som Chamberlain hadde gjort i 1938 da Tsjekkoslovakia ble overgitt til Hitler-Tyskland, og Irak ble så invadert av en flernasjonal styrke med USA i spissen i januar 1991.

Som tidligere nevnt traff også ringvirkningene av den økonomiske krisen i USA i 1929-30, Tyskland. Den økonomiske effekten av krisen var egentlig ikke så stor i Tyskland, som egentlig var et av de landene som slapp billig unna, men redselen for en ny økonomisk krise, som den på 1920-tallet skremte tyskerne.

Det hjalp ikke på sitasjonen at Versaillestraktaten ble revidert samme år, i 1929. Dette skapte sinne og fortvilelse hos tyskere flest. Erstatningskravene ble redusert, men planen forutsatte at Tyskland skulle betale krigsskade-erstatning fram til 1988. Hindenburg og Riksdagen gikk med på dette. Pga. det økonomiske sammenbruddet var det også politisk kaos i landet.

Når det nå gjelder årsakene til 2. verdenskrig, er det muligens også riktig å peke på det faktum at verden på 1930-tallet manglet en dominerende stormakt som kunne sikre internasjonal orden i mellomkrigstiden. Storbritannia var en stormakt på retur, og i USA var opinionen isolasjonistisk. De unnlot derfor å engasjere seg i europeisk politikk. Det var kanskje dermed mulig for Tyskland å få bygge seg opp militært og forsøke å realisere planene om ”det tredje riket”. Sist, men ikke minst hadde nok Versaillestraktaten betydning som en årsaksfaktor bak 2. verdenskrig. Denne måtte jo Tyskland skrive under på etter første verdenskrig, og traktaten førte til at mange land fikk misfornøyde minoriteter innenfor sine grenser, og tyskerne ønsket meget sterkt revansje. Årsaken til at mange briter og franskmenn mente at tyskernes ekspansjonskrav fra 1937-39 var til dels rettferdige skyldes nettopp at de mente tyskerne fikk betale for dyrt etter første verdenskrig med Versaillestraktaten, og britene førte delvis av den grunn en forsoningspolitikk overfor Tyskland.


Oppi alt dette så Hitler sitt snitt til å overta makten. Han brukte jødene og kommunistene som syndebukker og de fleste var mer enn lydhøre. Folk trengte noen å legge skylden på. I tillegg var Hitler en dyktig og karismatisk leder. Han spilte på de strengene som trengtes for å få folk med seg.

Nasjonalismen ble systematisk brukt. Han erklærte at sann sosialisme var kjærlighet til fedrelandet og det tyske folk. Fascismen/nazismen var allerede etablert. Den oppsto i kjølevannet av 1. verdenskrig. Den oppsto gjerne hvor frykten for sosialisme, kommunisme, revolusjon og økonomisk sammenbrudd var sterk.

I den tyske fascismen stod sosialdarwinisme, raseteorier og jødehat sterkere enn i andre fascismer. Den hadde mange varianter, men alle hadde flere ting felles ved siden av overnevnte. For eksempel nasjonalisme, hvor de snakket om blodsbånd og slektskap, dyrket det spesielle ved sitt folk, at staten skulle være totalitær. Det ble lagt stor vekt på orden og autoritet. Sist, men ikke minst, at staten hadde rett til å bruke vold for å nå sine mål.

De antijødiske tankene hos Hitler var ikke originale. Faktisk hadde han fått inspirasjon fra en bok skrevet av den amerikanske millionæren Henry Ford. Amerikaneren hadde, som ”sannhetskilde” brukt et verk som var fabrikkert av det tsarrussiske hemmelige politiet. Dette het ”Sions vises protokoller”. Begge bøkene hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse for å ødelegge verden. I tillegg sto slike tanker sterkt hos de fleste europeiske land og i USA.

Hitlers propagandaministerium var meget effektivt. De tilrettela massemøter og parader, med faner, musikk og dramatiske lyseffekter for å bygge opp spenningen før Hitler talte. Etter at Hitler kom til makten bygde han, i løpet av få år, Autobahn, satset i rustningsindustrien bl.a. Folk så han skaffet dem nye arbeidsplasser og ikke til noen få, men til millioner av mennesker. På 5 år var arbeidsledigheten borte.

I løpet av 1930-årene var det også mange konflikter internasjonalt. Japan angrep Kina og erobret Mandsjuria. Dette for å sikre seg råvarer og markeder da den japanske økonomien var i krise. Fra 1937 var det full krig mellom disse to landene. I asiatisk perspektiv startet 2. verdenskrig da. Japan havnet også i konflikter med USA. Amerikanerne fryktet at japanerne skulle ende opp med herredømmet over deler av Øst-Asia og Stillehavsområdet.

Tyskland hadde i 1933 meldt seg ut av Folkeforbundet fordi de ikke fikk ruste opp. De fleste tyskere så på Versaillesavtalen som en nasjonal ydmykelse. Dette brukte nazistene med hell, som nevnt tidligere, til å piske opp revansjelysten. I 1935 innførte Hitler allmenn verneplikt, og storstilt opprusting ble igangsatt.

Italia erobret Etiopia og Albania. I 1936 marsjerte Tyskland inn i Rhinland. Borgerkrigen i Spania ble generalprøven på storkrig. Her fikk stormaktene prøvd ut forskjellige flytyper og våpen. Italia og Tyskland støttet opprørerne og Sovjetunionen støttet regjeringen. Dette var egentlig en ideologisk konflikt mellom venstre- og høyresiden i spansk politikk. Venstresiden besto av anarkister, trotskister, kommunister og sosialdemokrater. Disse satt med regjeringsmakten. Opprørerne, høyresiden, som ble ledet av general Franco, besto av storgodseiere, kirken, hæren og storborgere. Høyresiden hadde hatt makten i Spania i alle tidligere år, men under valget i 1936 vant venstresiden. Dette ble ikke akseptert av høyresiden og Franco søkte i hemmelighet støtte hos Hitler og Mussolini

Storbritannia og Frankrike holdt seg nøytrale. De likte dårlig at kommunistene fikk innflytelse i den spanske regjeringen. De så nok helst at høyresiden vant. Når man så hva høyresiden besto av ble kanskje valget noe vanskelig. Det ble vel som å velge mellom pest og kolera. På denne tiden må jo begge regjeringer ha sett hva som vokste fram i Tyskland, og de må også ha sett at høyresiden i Spania lå farlig nær opp til samme ideologi.

I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland, og Storbritannia og Frankrike gikk med på at Sudet-området i Tsjekkoslovakia, ble overført til Tyskland og noen mindre tsjekkoslovakiske områder ble overført til Polen.

Man ser klart at stormaktene skalter og valter med andre lands suverenitet hvis det passer inn i den politikk de fører. De fleste av stormaktene hadde fra tidligere ført en heller aggressiv utenrikspolitikk med imperialisme, ønske om å tilegne seg mer land, og jeg tror vanen med ikke å ta hensyn til andre lands grenser, folk og kultur var så inngrodd at det måtte en 2. verdenskrig til for å få de til å endre retning.

Etter at allianseforsøket mellom vestmaktene og Sovjetunionen gikk i vasken inngikk Hitler og Stalin en pakt som delte Øst-Europa inn i innflytelsessoner. Her var det fra før autoritære regjeringer, som fikk forfeste etter 1. verdenskrig. I 1939 erobret tyskerne Polen ved hjelp av Sovjetunionen. Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig pga en tidligere avtale de hadde inngått med Polen.

Den 2. verdenskrig var i gang.

Man ser at vestmaktene lukket øynene for det som skjedde i Tyskland i 1930-årene. Årsaken er kommunismen tror jeg. De fleste land mente nok at alt var bedre enn kommunismen. De likte ikke utviklingen, men alternativet var verre. Sovjetunionen ble nok brukt som mal her, og slik, var de fleste skjønt enige om, ville de ikke ha det. Det som skjedde med jøder, sigøynere og annerledes tenkende lukket de øynene for. De fleste land mente også at jøder og sigøynere ikke var like ”bra” som resten av befolkningen. Annerledes tenkende hadde vel også problemer i de fleste land. For eksempel homofili var regnet som alvorlig lovbrudd i de fleste land.

En ser også at det samme skjedde her som før 1. verdenskrig. Landene inngikk allianser og avtaler for å sikre sitt eget land. Personlig mener jeg at 2. verdenskrig bare er en fortsettelse av den første. Landene tok bare ”en pust i bakken” før det hele var i gang igjen. Tyskernes "Lebensraum" og japanernes frammarsj i Asia var jo egentlig imperialisme i ny drakt.

Versaillestraktaten gjorde bare vondt verre. Stormaktene satte grensene hvor de selv mente det passet best, uten å ta hensyn til folkegrupper og tilhørighet. De var ikke akkurat lydhøre for at de også hadde sin del av skylden for 1. verdenskrig. Grunnen til 1. verdenskrig var jo at alle ville ha en større bit av kaka (les verden). Imperialismen rådde kan en vel si.

Mange sier at historien alltid gjentar seg, men gjør den det? Lignende hendelser kan forekomme med mange års mellomrom, men er ikke hver hendelse unik og ny, selv om den kanskje er et forsøk på å repetere tidligere hendelser. Grunnen er jo at omstendighetene rundt alltid vil være nye. Heraklit, den greske filosofen, hadde nok dette i tankene da han sa at en mann aldri kan stige ned i den samme elven 2 ganger, fordi både mannen og elven hadde forandret seg i mellomtiden. Jeg og mange med meg har hevdet at folk burde lære av historien, slik at de ikke gjentar tidligere feilgrep, men ut fra historiefilosofiske betraktninger er det kanskje ikke så selvsagt at vi faktisk kan det.