Av Iren Plastinina
DNA framsto som svært radikalt i Europa. Fra 1919 til 1923 var det medlem av det sovjetiske Komintern.
Pga valgordningen tidligere på 1900-tallet, ble stortingsarbeid først realistisk for partiet ved forholdstallsvalget i 1919. Forholdstallsvalg er valg med flermannskretser, vanligvis også med kandidatlister. Valgkretsens mandater fordeles mellom listene i forhold til hver listes stemmetall. Dette valgsystemet anvendes i Norge ved valg av stortingsrepresentanter, fylkesting og kommunestyrer m.m.
Mange av medlemmene kom fra bonde- og husmannstilværelsen. Disse hadde havnet på forskjellige anleggsplasser ofte pga ingen tilgjengelige arbeidsplasser der de kom fra og også at familien allerede hadde for mange munner å mette. Gamle sosiale bånd ble revet over og det oppsto en radikal, til dels revolusjonær arbeiderklasse. De radikales talsmann var i første rekke Martin Tranmæl (1879-1967). På DNAs landsmøte i 1918 ble hele den gamle ledelsen byttet ut med mer kamplystne folk. Tranmæl ble sekretær.
Etter innmeldingen i Komintern sprakk partiet. De som ville fortsette å arbeide for reformer på Stortinget, brøt ut, og dannet Norges Socialistiske Arbeiderparti (heretter kalt NSA) i 1921. I 1923 vedtok DNA, med et ørlite flertall, å bryte med Komintern. Med Oskar Torp (1893-1958) og Einar Gerhardsen (1897-1987) i ledelsen, skulle partiet arbeide for en ”kommunisme på norsk”. Mindretallet dannet Norges Kommunistiske Parti (heretter kalt NKP). Gruppen på Stortinget ble også delt. 15 støttet DNA og 14 støttet NKP.
I 1927 dannet Christopher Hornsrud (1859-1960) den første A-regjering etter oppdrag fra kong Haakon. Dette fordi de borgerlige ikke kunne enes. Regjering ble felt etter 14 dager. Etter initiativ fra LO i 1927 gikk partiene sammen igjen, med unntak av en liten del NKP.
Selv om partiet opplevde et nederlag i 1930 og virkningen av krakket i New York-børsen ledet til rekordledighet, fikk de ved valget i 1933 på slagordet ”hele folket i arbeid” 40% av stemmene og 69 av 150 plasser på Stortinget. Partiet gikk inn for at sysselsettingen skulle sikres ved økte skatter og ved å ta opp lån.
DNA hadde laget et kriseprogram som bygde på ideene til den engelske økonomen John Meynard Kaynes (1883-1946) og sovjetisk planøkonomi. Den gikk på at staten ikke skulle spare i nedgangstider, men heller ta opp lån og sette i gang ny virksomhet slik at arbeidsledigheten ble redusert. Slik kunne samfunnet komme i gang igjen.
Johan Nygaardsvold (1879-1952) fra DNA dannet en mindretallsregjering i 1935, med løfte om støtte fra Bondepartiet mot at A-partiet ga høyere subsidier til landbruket.
I 1930 årene ble det mer samarbeid både i partipolitikken og i arbeidslivet mellom de forskjellige organisasjonene.
DNA ville helst ta opp statslån, og på den måte øke kjøpekraften i samfunnet, men dette ble nedstemt i Stortinget. Den statlige aktiviteten klarte likevel å øke, men dette ble ikke finansiert med lån.
Denne regjeringen skilte seg fra de tidligere borgerlige regjeringer i mellomkrigstiden på flere måter.
De hadde krisepolitikken som gikk lengre enn både Høyres og Venstres. De førte en mer aktiv næringspolitikk. Regjeringen forsøkte også å stimulere og regulere næringslivet på en mer aktiv måte. Ved siden av å støttetiltak i jordbruket, fikk de gjennom en revisjon av jordloven, som gjorde det lettere å ekspropriere jord og selge den til folk som hadde lite eller ingen.
I sosiallovgivningen kom de også med nye initiativ. Dette fikk de også medhold i Stortinget om. I 1936 kom loven om alderstrygd. I 1938 kom loven om arbeidsledighetstrygd. Arbeidsvernloven fra 1894 ble fornyet slik at alt lønnsarbeid kom inn under loven. Før var det kun fabrikkarbeid. Loven slo blant annet fast at alle hadde krav på 9 dagers ferie.
DNA var tidligere forsvarsfiendtlig, men Nygaardsvolds regjering forandret langsomt kurs. Antakelig var frykten for det nazistiske Tyskland hovedgrunnen til dette. Mot slutten av 1930 åra ble det derfor bevilget mer penger til militære formål, men dette var for sent. Dyrtiden og de store forskjellene mellom fattig og rik gjorde at mange ønsket en radikal arbeiderbevegelse og et radikalt arbeiderparti for å tvinge igjennom forandringer i samfunnet.
Demokratiet i Norge var i siget, men det gikk sakte, det trengte et realt push i riktig retning. Dette klarte Arbeiderpartiet ved hjelp av fagbevegelsen. Nygaardsvold-regjeringen har etter min mening ikke fått den del av æren for dette, både før og etter krigen som de fortjener. De var driftige og fikk gjennomført mange forbedringer i lovverket. Gerhardsen har fått mer ros enn han fortjener. Han var mannen som var på rett sted i rett øyeblikk og fikk mye drahjelp fra den daværende situasjon.
Fagbevegelsen
Radikalismen i norsk fagbevegelse fikk ny næring fra den russiske revolusjon. Denne ble møtt med ekte begeistring. Tidlig på vinteren 1917-18 ble det, i Norge, dannet en rekke arbeiderråd, etter russisk mønster (sovjetene). De reiste krav om tiltak mot dyrtid og matmangel. De krevde også at 8-timersdagen i arbeidslivet ble innført. Reformen ble gjort gjeldene for de fleste organiserte arbeidere, ved nye tariffavtaler i 1919 og denne ble stadfestet ved lov samme år.
I 1919, på landsmøtet til DNA, ble det vedtatt å melde seg inn i Komintern. Dette gjorde at DNA ble splittet, og LO hadde nå 2 partier å forholde seg til. I 1923 ble det med knapt flertall vedtatt å melde seg ut igjen og partiet ble splittet på ny. LO fikk det enda vanskeligere med 3 partier, som de nå skulle ta hensyn til. De kjempet i motgang i størsteparten av 1920 årene.
I 1927 hadde LO fått nok. De tok initiativ til en kongress hvor de maktet å føre NSA sammen med DNA igjen. NKP holdt seg utenfor, men mange av medlemmene gikk tilbake til DNA igjen. Resultatet lot ikke vente på seg. Ved valget i 1927 fikk DNA 59 mandater på Stortinget.
Flere av LOs ledere havnet i 1920-årene i fengsel for sin politiske virksomhet. De ble provosert av at Stortinget grep inn i lønnskonflikter med tvungen lønnsnemd, og det vedtok også flere arbeiderfiendtlige lover i disse årene. Mest kjent er tukthusloven. Den var rettet mot de som ville hindre streikebrytere i å arbeide. En annen lov, som ble vedtatt, var fengselsstraff for folk som ved pengeinnsamlinger forsøkte å støtte streikende arbeidere.
Den største arbeidskonflikten i norsk historie, fant sted i 1931. arbeiderne krevde kortere arbeidstid for å motvirke arbeidsledigheten. Det utløste lockouts og streiker. Dette varte i 24 uker og toppet seg i ”Menstadslaget”.
Uorganiserte arbeidere som ikke ble omfattet av lockouten ved Norsk Hydro ved Menstad i Telemark ble beskyttet av en politistyrke. De organiserte så på dette som streikebryteri og 2000 av disse demonstrerte og jaget bort politistyrkene. Regjeringen sendte krigsskip, statspoliti, gardekompaniet, og de mobiliserte Telemark regimentet. I forhandlingene som fulgte ble konflikten løst, men dette forsterket bitterheten mellom arbeidere og politi/militære/politiske myndigheter.
I 1030 årene ble kontakten gjenopprettet med de andre skandinaviske landene og i 1936 meldte LO seg inn i Internasjonale Faglige Central. Hovedorganisasjonen i norsk arbeiderbevegelse stilte seg på linje med sosialdemokratiet i andre land, og den spesielle norske radikalisme forsvant. Arbeiderbevegelsen stod mer sammensveiset og sterkere enn noen gang. Tallet på tapte arbeidsdager som følge av konflikter var langt større i mellomkrigstiden
enn senere. I 1931 var 100 000 mann i konflikt i 5 måneder.
Hovedavtalen mellom LO og NAF ble inngått i 1935. den har senere blitt kalt ”arbeidslivets grunnlov”.
Dette skjedde i en tid hvor veldig mye skjedde både i Norge og i andre land. Man så det samme over alt i den industrialiserte del av verden. Dette var en brytningstid. Nye industrier vokste opp og gamle forsvant. Folk ble mer opplyste og flere enn noen gang tidligere kunne lese og skrive. Man så vel derfor den altfor store forskjellen mellom de som hadde mye og de som hadde lite, mye tydeligere. I Norge fikk vel fagbevegelsen mye framdrift av revolusjonen i Russland. De var lei av å vente og ville ha forandringer
raskest mulig. Den norske arbeiderbevegelse hadde sterke og fornuftige ledere, som visste når de skulle gå på hardt og når de skulle ta det roligere. Her kan man se på dødstall fra andre land, tom Sverige hadde sine falne i arbeidskonflikter. I Norge var det ingen som døde som følge av en arbeidskonflikt eller konfrontasjon mellom arbeidere på den ene side og myndighetene på den andre.
DNA framsto som svært radikalt i Europa. Fra 1919 til 1923 var det medlem av det sovjetiske Komintern.
Pga valgordningen tidligere på 1900-tallet, ble stortingsarbeid først realistisk for partiet ved forholdstallsvalget i 1919. Forholdstallsvalg er valg med flermannskretser, vanligvis også med kandidatlister. Valgkretsens mandater fordeles mellom listene i forhold til hver listes stemmetall. Dette valgsystemet anvendes i Norge ved valg av stortingsrepresentanter, fylkesting og kommunestyrer m.m.
Mange av medlemmene kom fra bonde- og husmannstilværelsen. Disse hadde havnet på forskjellige anleggsplasser ofte pga ingen tilgjengelige arbeidsplasser der de kom fra og også at familien allerede hadde for mange munner å mette. Gamle sosiale bånd ble revet over og det oppsto en radikal, til dels revolusjonær arbeiderklasse. De radikales talsmann var i første rekke Martin Tranmæl (1879-1967). På DNAs landsmøte i 1918 ble hele den gamle ledelsen byttet ut med mer kamplystne folk. Tranmæl ble sekretær.
Etter innmeldingen i Komintern sprakk partiet. De som ville fortsette å arbeide for reformer på Stortinget, brøt ut, og dannet Norges Socialistiske Arbeiderparti (heretter kalt NSA) i 1921. I 1923 vedtok DNA, med et ørlite flertall, å bryte med Komintern. Med Oskar Torp (1893-1958) og Einar Gerhardsen (1897-1987) i ledelsen, skulle partiet arbeide for en ”kommunisme på norsk”. Mindretallet dannet Norges Kommunistiske Parti (heretter kalt NKP). Gruppen på Stortinget ble også delt. 15 støttet DNA og 14 støttet NKP.
I 1927 dannet Christopher Hornsrud (1859-1960) den første A-regjering etter oppdrag fra kong Haakon. Dette fordi de borgerlige ikke kunne enes. Regjering ble felt etter 14 dager. Etter initiativ fra LO i 1927 gikk partiene sammen igjen, med unntak av en liten del NKP.
Selv om partiet opplevde et nederlag i 1930 og virkningen av krakket i New York-børsen ledet til rekordledighet, fikk de ved valget i 1933 på slagordet ”hele folket i arbeid” 40% av stemmene og 69 av 150 plasser på Stortinget. Partiet gikk inn for at sysselsettingen skulle sikres ved økte skatter og ved å ta opp lån.
DNA hadde laget et kriseprogram som bygde på ideene til den engelske økonomen John Meynard Kaynes (1883-1946) og sovjetisk planøkonomi. Den gikk på at staten ikke skulle spare i nedgangstider, men heller ta opp lån og sette i gang ny virksomhet slik at arbeidsledigheten ble redusert. Slik kunne samfunnet komme i gang igjen.
Johan Nygaardsvold (1879-1952) fra DNA dannet en mindretallsregjering i 1935, med løfte om støtte fra Bondepartiet mot at A-partiet ga høyere subsidier til landbruket.
I 1930 årene ble det mer samarbeid både i partipolitikken og i arbeidslivet mellom de forskjellige organisasjonene.
DNA ville helst ta opp statslån, og på den måte øke kjøpekraften i samfunnet, men dette ble nedstemt i Stortinget. Den statlige aktiviteten klarte likevel å øke, men dette ble ikke finansiert med lån.
Denne regjeringen skilte seg fra de tidligere borgerlige regjeringer i mellomkrigstiden på flere måter.
De hadde krisepolitikken som gikk lengre enn både Høyres og Venstres. De førte en mer aktiv næringspolitikk. Regjeringen forsøkte også å stimulere og regulere næringslivet på en mer aktiv måte. Ved siden av å støttetiltak i jordbruket, fikk de gjennom en revisjon av jordloven, som gjorde det lettere å ekspropriere jord og selge den til folk som hadde lite eller ingen.
I sosiallovgivningen kom de også med nye initiativ. Dette fikk de også medhold i Stortinget om. I 1936 kom loven om alderstrygd. I 1938 kom loven om arbeidsledighetstrygd. Arbeidsvernloven fra 1894 ble fornyet slik at alt lønnsarbeid kom inn under loven. Før var det kun fabrikkarbeid. Loven slo blant annet fast at alle hadde krav på 9 dagers ferie.
DNA var tidligere forsvarsfiendtlig, men Nygaardsvolds regjering forandret langsomt kurs. Antakelig var frykten for det nazistiske Tyskland hovedgrunnen til dette. Mot slutten av 1930 åra ble det derfor bevilget mer penger til militære formål, men dette var for sent. Dyrtiden og de store forskjellene mellom fattig og rik gjorde at mange ønsket en radikal arbeiderbevegelse og et radikalt arbeiderparti for å tvinge igjennom forandringer i samfunnet.
Demokratiet i Norge var i siget, men det gikk sakte, det trengte et realt push i riktig retning. Dette klarte Arbeiderpartiet ved hjelp av fagbevegelsen. Nygaardsvold-regjeringen har etter min mening ikke fått den del av æren for dette, både før og etter krigen som de fortjener. De var driftige og fikk gjennomført mange forbedringer i lovverket. Gerhardsen har fått mer ros enn han fortjener. Han var mannen som var på rett sted i rett øyeblikk og fikk mye drahjelp fra den daværende situasjon.
Fagbevegelsen
Radikalismen i norsk fagbevegelse fikk ny næring fra den russiske revolusjon. Denne ble møtt med ekte begeistring. Tidlig på vinteren 1917-18 ble det, i Norge, dannet en rekke arbeiderråd, etter russisk mønster (sovjetene). De reiste krav om tiltak mot dyrtid og matmangel. De krevde også at 8-timersdagen i arbeidslivet ble innført. Reformen ble gjort gjeldene for de fleste organiserte arbeidere, ved nye tariffavtaler i 1919 og denne ble stadfestet ved lov samme år.
I 1919, på landsmøtet til DNA, ble det vedtatt å melde seg inn i Komintern. Dette gjorde at DNA ble splittet, og LO hadde nå 2 partier å forholde seg til. I 1923 ble det med knapt flertall vedtatt å melde seg ut igjen og partiet ble splittet på ny. LO fikk det enda vanskeligere med 3 partier, som de nå skulle ta hensyn til. De kjempet i motgang i størsteparten av 1920 årene.
I 1927 hadde LO fått nok. De tok initiativ til en kongress hvor de maktet å føre NSA sammen med DNA igjen. NKP holdt seg utenfor, men mange av medlemmene gikk tilbake til DNA igjen. Resultatet lot ikke vente på seg. Ved valget i 1927 fikk DNA 59 mandater på Stortinget.
Flere av LOs ledere havnet i 1920-årene i fengsel for sin politiske virksomhet. De ble provosert av at Stortinget grep inn i lønnskonflikter med tvungen lønnsnemd, og det vedtok også flere arbeiderfiendtlige lover i disse årene. Mest kjent er tukthusloven. Den var rettet mot de som ville hindre streikebrytere i å arbeide. En annen lov, som ble vedtatt, var fengselsstraff for folk som ved pengeinnsamlinger forsøkte å støtte streikende arbeidere.
Den største arbeidskonflikten i norsk historie, fant sted i 1931. arbeiderne krevde kortere arbeidstid for å motvirke arbeidsledigheten. Det utløste lockouts og streiker. Dette varte i 24 uker og toppet seg i ”Menstadslaget”.
Uorganiserte arbeidere som ikke ble omfattet av lockouten ved Norsk Hydro ved Menstad i Telemark ble beskyttet av en politistyrke. De organiserte så på dette som streikebryteri og 2000 av disse demonstrerte og jaget bort politistyrkene. Regjeringen sendte krigsskip, statspoliti, gardekompaniet, og de mobiliserte Telemark regimentet. I forhandlingene som fulgte ble konflikten løst, men dette forsterket bitterheten mellom arbeidere og politi/militære/politiske myndigheter.
I 1030 årene ble kontakten gjenopprettet med de andre skandinaviske landene og i 1936 meldte LO seg inn i Internasjonale Faglige Central. Hovedorganisasjonen i norsk arbeiderbevegelse stilte seg på linje med sosialdemokratiet i andre land, og den spesielle norske radikalisme forsvant. Arbeiderbevegelsen stod mer sammensveiset og sterkere enn noen gang. Tallet på tapte arbeidsdager som følge av konflikter var langt større i mellomkrigstiden
enn senere. I 1931 var 100 000 mann i konflikt i 5 måneder.
Hovedavtalen mellom LO og NAF ble inngått i 1935. den har senere blitt kalt ”arbeidslivets grunnlov”.
Dette skjedde i en tid hvor veldig mye skjedde både i Norge og i andre land. Man så det samme over alt i den industrialiserte del av verden. Dette var en brytningstid. Nye industrier vokste opp og gamle forsvant. Folk ble mer opplyste og flere enn noen gang tidligere kunne lese og skrive. Man så vel derfor den altfor store forskjellen mellom de som hadde mye og de som hadde lite, mye tydeligere. I Norge fikk vel fagbevegelsen mye framdrift av revolusjonen i Russland. De var lei av å vente og ville ha forandringer
raskest mulig. Den norske arbeiderbevegelse hadde sterke og fornuftige ledere, som visste når de skulle gå på hardt og når de skulle ta det roligere. Her kan man se på dødstall fra andre land, tom Sverige hadde sine falne i arbeidskonflikter. I Norge var det ingen som døde som følge av en arbeidskonflikt eller konfrontasjon mellom arbeidere på den ene side og myndighetene på den andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar