Den økonomiske oppgangen i Norge før første verdenskrig

Av Iren Plastinina

I Norge, fra 1905-1917, var det en sammenhengende økonomisk oppgang. Brutto- nasjonalprodukt steg med ca. 4 %, og i 1916 produserte Norge 80 % mer enn i 1905.


Treforedlingsindustrien var den største eksportindustrien, og tremasse, cellulose og papir sto lenge for nesten halvparten av verdien av norsk eksport. Fossene og utnyttelsen av disse hadde blitt en av Norges viktigste ressurser og arbeidskraft var det nok av. Norsk Hydro, som ble grunnlagt av Samuel Eyde (1866-1940), i 1905 er et eksempel på den nye kraftkrevende industrien. Størsteparten av kapitalen var fransk, og det produserte salpeter av ved å utvinne nitrogen av lufta ved hjelp av en metode som Eyde og Kristian Birkeland (1867-1917) hadde funnet fram til. Denne metoden krevde store mengder energi og det førte til en veldig utbygging av kraft i Telemark (fabrikken lå på Notodden). Bakdelen var at Telemark ble mer berørt av svingningene på verdensmarkedet. Før og under 1. verdenskrig nøt fylket godt av oppgangen, men med freden i 1918, kom også nedgangen.

Moderniseringen av jordbruket krevde at jorda fikk tilføring av nitrogen. Dette skapte et stort marked for salpeter, dessuten var salpeter viktig for fremstillingen av sprengstoff. Maskinindustrien opplevde også oppgangstider. Norske bedrifter kunne i løpet av kort tid produsere moderne papirmaskiner. Mekaniske verksteder sto for produksjon av slipeapparater og turbiner.
Hermetikkindustrien hadde også framgang, men her var de avhengig av fiskefangstene, og de varierte. Denne industrien ble derfor en utrygg arbeidsplass, som var dominert av kvinnelige arbeidstagere med lave lønninger.

Verden viste stor interesse for norske råvarer, så norske bedrifter hadde ingen vanskeligheter med å skaffe kapital i utlandet. Norsk lov hadde ingen grenser for hvor mange aksjer utlendinger kunne eie, og staten mistet kontrollen over hvem som eide hva. Det ble kjent at utlendinger eide ¾ av den utbygde fossekraften, og 80 % av kapitalen i den kjemiske industrien. Dette var i hovedsak på franske og britiske hender.

Dette utløste heftig politisk debatt som gikk over flere år, men i 1909 ble det vedtatt en lov som begrenset adgangen for utlendinger til å eie fosser og gruver i Norge. De måtte også søke tillatelse til å utnytte resursene. De fikk ikke eie skog, og de måtte forplikte seg til å bruke norsk arbeidskraft, der dette var mulig, og kjøpe norske varer. Inkludert i loven var også en tidsbegrensning på hvor lenge utlendinger kunne eie fosser og kraftverk. Etter 60 år og høyst 80 år tilfalt de staten (hjemfallsrett). I 1917 ble loven skjerpet og hjemfallsretten ble redusert til 35 år. En avgift på el-produksjon kom også da. Hjemfallsretten endte i Høyesterett, som under tvil, ga staten medhold.

Norge var nøytralt under krigen, men de var nær ved å bli dratt med i konflikten. De krigførende var interessert i salpeter fra Norsk Hydro og hvalolje fra Denofa i Fredrikstad. Norsk Hydro var under fransk kontroll og Denofa under britisk. Den norske fisken ville både tyskere og briter ha. Tyskerne fordi de trengte den og britene fordi de ville hindre at tyskerne fikk den.

Høsten 1916 ble 143 norske skip senket av tyske ubåter. Dette var nok en medvirkende årsak til at regjeringen godkjente en avtale Rederforbundet inngikk med Storbritannia, hvor de skulle disponere storparten av den norske flåten. Norge skulle til gjengjeld få forsyninger til norsk næringsliv av kull, olje og andre viktige varer. Avtalen var et klart brudd på nøytraliteten og Norge har blitt omtalt som den ”nøytrale allierte”.