Kartbladet over Kristiansand (skrevet av Iren Plastinina)
Av Iren Plastinina
Hele Vest-Agder fylke ligger innenfor det sørnorske grunnfjellsområdet.
Det er delt i tre: Kongsberg-Bamblefeltet, Telemarksuiten og Egersundsfeltet. I hovedsak finner man granitt og gneis her, men det finnes også andre berg- og mineralarter.
Strøkretningen er i hovedsak nord-sør, noe vassdragene bærer preg av.
Det er lite løsavsetning i området og derfor begrenset med arealer til jordbruk.
Det som er av avsetninger er svært spredt, men til gjengjeld er de relativt gode. Avsetningene finner man hovedsakelig på kysten og i dalførene.
På tvers av de nord-sørgående dalene er det en morene hvor isen stoppet opp i tilbaketrekningen. De fleste steder består jordsmonnet av en tynn bunnmorene fra istiden og i de nedre delene av dalene er det marine avsetninger. Disse ble brakt hit av isen og ble avsatt her under istiden.
Her mener jeg det er 4 regioner:
- Dal landskap
- Hei landskap
- Fjordlandskap
- Fjärdlandskap
I dette kartbladet dominerer vannet med hei landskapet som en god nummer to.
Hei er en gammel landform som ble utformet før tertiærtiden.
Forskerne tror at det har vært ca. 40 istider i løpet av de siste 2,5 milliarder år. Vi er i dag i det man kaller en mellomistid og er i prinsippet på vei mot en ny istid. Under istiden var Nordsjøområdet hevet til et flatt sletteland. For ca.
12 000 år siden var landet trykket ned av iskappen og strandlinjen lå ca 24 meter høyere enn i dag. Under isens tilbaketrekning la den igjen belter av morener. Ca 20 km. Nord for Kristiansand, i Vennesla, finnes det et grustak (ra) som ble dannet av en breelv. De grove partiene i grustaket ble dannet i en varm periode med mye smeltevann, fordi for å flytte på de tyngre delene trengte vannet større kraft. De mer finkornede lagene stammer fra en kald periode for ca. 11-10600 år siden, fordi finkornede partier var lettere og derfor enklere å flytte kunne dette skje i perioder med mindre vannføring.
Dallandskapet
I kartbladet finner vi også dallandskapet. Disse dalene kjennetegnes ved meandrerende, langsomtflytende elever. Det er V-daler men, med slakere skråninger og videre bunner. Elven tar med seg materiale fra yttersving og legger igjen i innersving. I tidligere tider var nok dette en typisk V-dal men isen og vannet har bearbeidet hardere flater slik at det har blitt mer løsmasse.
Hei landskapet
Landformene i dagens Norge er resultatet av landformdannende prosesser gjennom hele geologi- historien. I dette kartbladet er det i hovedsak de nedtærende kreftene som har virket (forvitring og erosjon).
Her siterer jeg Sulebakks ”Landformer og Prosesser”:
DEN PALEISKE OVERFLATE
I periodene etter Perm har det i liten grad blitt dannet bergarter på fastlandet i Norge. I stedet har forvitrings- og erosjonsprosesser tæret landet ned. Fram til starten av Tertiær var klimaet i Norge vesentlig varmere enn i dag; med veksling mellom fuktige og tørre forhold. I fuktige perioder ble berggrunnen utsatt for dypforvitring. I tørrere perioder kunne de fluviale prosessene virke på hele overflaten. Som følge av disse forholdene ble landskapet til slutt preget av rolige, avrundede former. Denne landoverflaten kalles den paleiske (gamle) overflate.. Utformingen av den paleiske overflaten med de paleiske landformene fortsatte gjennom mesteparten av tertiær.
Den paleiske overflaten har senere ikke vært dekket av yngre bergarter; og dette skiller den paleiske overflaten fra det subkambriske peneplanet.
Sitat slutt.
Fjordlandskapet
En fjord er en dyp, smal og langstrakt hav eller innsjørenne med (som oftest)bratt land på 3 sider. Åpningen ut mot fjordmunningen er oftest grunn. Innerste del kalles som regel fjordbunnen.
Dette er et undersjøisk dalføre/eller hengedal og har et U-formet tverrsnitt (som oftest).
En brearm fra en isbre under siste istid eller tidligere istider har gravd dette ut. Foran brearmen ble det avsatt en endemorene av grus og sand som danner en undersjøisk barriere kalt fjordterskel eller ra. Dette gjør at fjorden er roligere enn havet utenfor og danner en naturlig havn.
Fjärdlandskap
Dette blir også kalt skjærgårdskyst. Den har tallrike småfjorder, sund, viker, båer, poller, holmer og store/små øyer. Landskapet er typisk for iserodert lavt bergland uten en topografisk dirigering av breerosjonen. Den frie iserosjonen har gjort det mulig å gjøre et langt mer utvelgende erosjonsarbeid etter finere strukturer og bruddlinjer i fjellgrunnen. Breens skuring og sliping ser vi virkningen av på svabergene som vi finner nettopp i skjærgården. I kartbladet ser vi dette tydelig langs kysten nedenfor Kristiansand.
(Delvis sitert Sulebaks ”Landskaper og Prosesser”)
Det finnens forskjellige typer daler i Norge og på disse to kartbladene, man ser også at forskjellige navn har blitt brukt i bøker om emne slik jeg har nevnt nedenfor men de fleste tilhører de 3 øverste punktene og de to nederste er bare en annen måte å si dal på.
- V-dal – skrå sider, smal bunn med mye elveerosjon. Ligger oftest i fjell eller dal med en rasktflytende elv. Her er det som regel mye løs stein oppover i dalsidene som etter hvert sklir ut i elven og blir ved mast i stykker av vannets kraft og selvfølgelig over tid.
- U-dal – som regel bratte rette skråninger og en flat bunn med jevn bredde.. Den har blitt formet gjennom erosjon av en strømmende isbre.
- Hengedal – en hengedal er en dal som slutter mot en dypere dal på dennes ene side. Den blir ofte skapt av at en mindre isbre har flytt ut i en større. Den større isbreen har skapt en U-dal som den hengende dalen munner ut i, på grunn av at da begge isbreenes overflate, fra begynnelsen hadde samme høyde, ser det ut som den mindre dalen ”henger” over hoveddelen.
- Elveerodert dal – er en trang V-dal, se ovenfor.
- Elvedaler – er en dal/dalføre som ligger lavere enn terrenget rundt og det følger en viss retning. De fleste daler er oftest U- eller V-daler, eller en blanding av disse, avhengig av hvordan de ble til. En dal kan være en enkelt dal skapt av en isbre eller elv, men kan også ha sidedaler som henger sammen i det som kalles dalføre.
Kartblad over Strandaområdet
Strandaområdet har et alpint landskap med mange topper som når 1500-1700 moh. Både på øst- og vestsiden av fjorden. Fjellsidene stuper bratt ned i fjorden fra ca. 8-900 moh. Lavere land finner man i trange daler ved bunnen av fjordene og i Strandadalen. Ca. 70 % av arealet ligger over 600moh. Berggrunnen består av gneis av grunnfjellsalder som har blitt betydelig påvirket i kaledonsk tid. Har enkelte islett av olivin.
Jeg vil si at det er fjorden som dominerer i dette kartbladet.
Egentlig kan man vel si at hele området er et alpin fjellandskap, men jeg har delt det opp i regioner ved naturlige skiller i terrenget og ved forskjeller i landskapet:
- Alpine fjellandskap med botner, jettegryte, men også andre vann og daler i bratt terreng
- Fjordlandskap (dominerende). Er en druknet U-dal med stort sett stupbratte dalsider
- Dallandskap, rundt Stordalenområdet fordi den skiller seg spesielt ut pga sine noe flatere partier
- Alpine landskap med myr, hei og daler, alt utenom myren (rundt stølene) og Høgsetdalen er svært bratt
- Alpine landskap med vann, dal og myr (på andre siden av fjorden, Stranda m/omegn)
Jeg valgte å ta fjorden som en egen region fordi den er så dominerende i kartbildet. De alpine områdene er ganske like, men det er noen forskjeller.
Her vil jeg igjen sitere Sulebaks ”Landformer og Prosesser”:
Alpine former
Stikkord for alpine former er skarpe egger og tinder. De er dannet ved at botnbreer har skåret seg inn i et fjellparti fra flere kanter. De alpine formene hører dermed ikke til formene dannet av innlandsisen; de er mer et resultat av mindre breers virksomhet når området ikke har vært dekket av en innlandsis. Sitat slutt.
Disse formene må være dannet før siste istid fordi botnene ikke kan ha erodert så mye på den tiden som har gått.
Her siterer jeg igjen Sulebaks ”Landformer og prosesser”:
Fjorder og glasiale daler og tertiære elvedaler
En fjord er en "druknet" glasial dal. Stikkord for glasiale daler er dalender, overfordypninger og terskler i lengdeprofilet, og U-form, dalskuldre, dalhyller og hengende daler i tverrprofilet. De glasiale dalene/fjordene er resultat av intens breerosjon; som følge av at store brestrømmer har vært kanalisert ut i gjennom tidligere etablerte tertiære elvedaler. Sitat slutt.
Det vil si at i Tertiærtiden, for 2,5-5,5 millioner år siden løftet landet seg og dannet et høyt fjellmassiv parallelt med landets kyst. I tiden fram til iskappen la seg over landet, for 2,5 millioner år siden, gravde elver ut dype V-daler langs svake soner i berggrunnen. Under de mange istidene som fulgte Kvartærtiden formet ismassene, på vei mot havet, V-dalene til større U-formede daler med meget høye og bratte fjellsider. Det er et ”ungt” område hvor naturkreftene fremdeles arbeider med terrenget. Det er et viktig naturhistorisk område i Norge.
Landhevingen gjorde også at det gamle vassdragssystemet ble gjenopplivet og resulterte i bratte, dype og spisse elvedaler.
For ca. 20 000 år siden var Skandinavia dekket av is. Noen av de høyeste toppene stakk muligens opp gjennom isen. Isen ”fløt” stort sett mot nordvest med isstrømmen gjennom fjordene. Det vil si at strykretningen er nordvest i dette området.
I fjordene gravde isbreene seg dypt ned i grunnfjellet og tykke lag av løsmasse samlet seg i noen av dalene som krysset hovedstrømmen av is. Da isbreene begynte å trekke seg tilbake ble fjordene isfrie først, men lokale breer lå i fjellene mellom de dype fjordene. I Dryasperioden vokste isbreene igjen og dannet botnisbreer i fjellene og dalbreer gjennom fjordene. Det har blitt tatt bilder fra bunnen av fjordene som avslører endemorenerygger. I fjellene er det tydelige sidemorener og flere botnbreer/botner. Da hovedisen smeltet vekk, bygde store deltaer på enden av fjordene. Disse har endret seg over tid fordi landet har hevet seg og havnivået har sunket.
Fjordlandskapet
Storfjorden, for eksempel, strekker seg 150 km. Innover i landet fra Norskehavet ved Ålesund og ender i sidefjordene Norddalsfjorden, Tafjorden, Sunnylvsfjorden og Geirangerfjorden. Den følger sprekker og bruddsoner i grunnfjellet, som går på kryss og tvers fra kysten, derfor har den fått sikk-sakk formen. På det dypeste er den 679 m dyp. Særprega for landskapet her er fjell som er ca 500 moh. Ved kysten og som hever seg til 1600 moh lenger innover. Sunnylvfjorden og Norddalsfjorden er 2 km brede. Fjellsidene her er opp mot 1300 moh. Her er det flere fosser som ”De sju søstre” og ”Friaren”. Man finner også små isbreer i fjellet. Det er mye avleiringer (leire) i smeltevannet, noe som farger fjordene turkise. Her er det også mange daler og hengedaler mellom de høye fjellene. Vil også nevne at rett utenfor kartbladet i Geiranger er det et deltasystem. Endemoreneryggen ved munningen av Geirangerfjorden stedfester utstrekningen av isbredaler som ble formet i den yngre Dryasperioden (10 900-9600).
Dallandskapet
Man finner flere typer daler her, både U- og V-daler i tillegg til hengedaler.
I det jeg på kartet har kalt dallandskap er det mer avsetning av sedimenter enn andre steder. Over hele kartbladet er det mye vann. Et ukjent antall små elver eller bekker renner inn til større, men det ser ut til å være mer i dette dallandskapet enn de andre stedene. Selv om det også er svært bratt her er det stedvis litt lenger mellom 100-meter strekene. Hvis man følger eleven ser man flere avleiringer oppover og flere daler hvor det er oppdyrket mark.
Kunnskap i dag sier at berggrunnen i Vest Norge ble formet for mer enn 1650 millioner år siden, men mest å si hadde den kaledonske fjellkjededannelsen som skjedde for ca 420 millioner år siden. Da kolliderte et vestlig kontinent (Laurentia) med et østlig kontinent (Baltika) og i kollisjonssonene reiste det seg en fjellkjede (nevnt tidligere) som vi har rester etter i dag. Denne fjellkjeden var høyere enn Himalaya i dag. Da de kolliderte ble de forskjellige bergsartslagene i jordskorpa foldet over hverandre. I tiden etterpå har denne fjellkjeden erodert kraftig men 2/3 av fjellene i Norge er rester etter denne fjellkjeden.
Det underste laget av bergarter blir kalt gneis og det dominerer i området. Denne er et segment fra det tidligere Baltiske skjoldet. Bergartene ble kraftig endret og omgjort under den sveko-norvegiske fjellkjededannelsen. Gneis blir dannet ved metamorfose – når bergarter blir utsatt for stort trykk og høy temperatur og den vestlige gneisen er et eksempel på at jordskorpa ble presset dypt ned i mantelen – mer enn 150 km – for så å ha blitt løftet opp i dagen igjen.
Grunnfjellet i området tilhører høytrykks- og ultrahøytrykksbergarter som ligger forholdsvis nær overflaten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar