1.


Hva la Aristoteles i begrepet mimesis?

Mimesis og verbet mimein betegner en skapende prosess, at noe blir gjort og jeg mener at mimesis er hans syn på kunsten, som han så som en etterligning, å legemliggjøre eller gi uttrykk for virkeligheten. I motsetning til Platon er det lite negativitet i holdningen til kunsten hos Aristoteles, men tanken om at det er en nær relasjon mellom diktning og maleri beholder han. Han mener at maleri som kunstart uttrykker virkeligheten i verket som er skapt. Dette trekket mener han også er å finne i diktverkene.

Platon så på dette som mindreverdig, men Aristoteles hadde brutt med Platons idelære og så på det å skape bilder som et naturlig og viktig trekk hos mennesket. Det at vi tolker virkeligheten og liker å se fortolkninger av den mener han er vesentlige karaktertrekk i menneskets legning. Videre sier han at dette er grunnen til at vi produserer kunstverk av forskjellig art.

Dette igjen knytter han opp til menneskets realisering av seg selv, det vil si, av og se og lese andres kunstverk, kan vi selv få ideer og oppdage muligheter i oss selv vi kanskje ikke har vært klar over før da. Et menneske som ikke finner glede og kanskje også inspirasjon ved å se på kunsten og de formene den tar er ikke et fullt utviklet mennesket ifølge Aristoteles. Her mener han vi aksepterer det allmenne, det vil si formene hos alt og alle, hvor vi går fra det enkelte tilfelle til det generelle. Han knytter gleden over å se kunst, til og med det vi ikke ville likt å se i virkeligheten, til aksepteringen av det som er universelt og felles, som han knytter til den interessen og fryden vi har over å erfare grunntrekkene i naturen. Samtidig sier han at det også finnes en særlig glede ved å betrakte kunstnerens teknikk i bildene. Dette betyr ikke at det må være en nøyaktig kopi, men snarere at vi kjenner igjen noe.

Her har han trukket tre skillelinjer mellom måtene mimesis blir uttrykt på i en kunstform:

1. Midlene man bruker for å etterligne

2. hva de etterligner

3. hvordan de gjør det

Det viktigste for oss som forsøker å klargjøre hva Aristoteles mente med mimesis, er objektet, det vil si, hva eller hvilken form for virkelighet den enkelte kunstform tolker. Her ligger hovedmomentene for hans syn, både når det gjelder tragedie, epos og komedie. Aristoteles’ syn på mennesket var at det er dynamisk, hvor hovedtrekkene i vår natur vises i måten vi handler på, men det er også her tragedien skiller lag med de andre kunstformene, fordi den kun ser på handlingene til mennesker som har høy sosial status. Komediene derimot kan vise handlinger utført av mennesker som sto lavt på den sosiale rangstigen. Her regner Aristoteles, for eksempel, bønder og populistiske politikere.


2.

Gjør rede for grunntrekkene og plottet i en tragedie, særlig begrepene peripeti og gjenkjennelse.

Tragedien er en gjengivelse, som Krogh m. fl. uttrykker det i boken, Historie, Forståelse og Fortolkning, i tillegg til å kalle det en fremstilling eller presentasjon. Handlingen i en tragedie har dystre følger og skal omhandle mennesker med en høy posisjon i samfunnet og ha følger for mennesker i det samme samfunn. Dette er ikke en fortelling, men er beregnet for framføring på en scene. Tragediens sosiale funksjon og den plass den har i bystaten, innenfor Aristoteles teori, er knyttet opp til uttrykket katarsis. Det ovenstående er grunntrekkene i Aristoteles’ teori om tragediens gjengivelse av et spesifikt handlingsforløp og renselse gjennom denne handlingen.

Plottet i en tragedie stiller Aristoteles flere krav til. Først og fremst må det ha en begynnelse, deretter en midtdel og så en slutt. Han mener at plottet må være harmonisk strukturert, fordi alle delene i det må passe inn i et hele, slik at handlingen kan virke sannsynlig. Det skal også ha en sammenhengende handling. Det siste er viktigst for Aristoteles, det at det er en enhetlig rekkefølge av handlinger. Han inkluderer likevel overganger, fordi menneskene i handlingen, som tidligere nevnt var av høy byrd eller hadde en høy posisjon i samfunnet, skal gå fra lykke til ulykke. Aristoteles mente at tragedien ikke omfattet vanlige mennesker eller slaver.

Her vil jeg få legge til at Shakespeare og flere av hans samtidige er inne på det samme i sine skuespill, for eksempel Othello, Hamlet og Romeo og Julie, som alle får et tragisk endelikt. På den tiden var jo nettopp den tragiske slutten, for mennesker av høy byrd, underholdning for folket.

Plottet i tragedien, ifølge Aristoteles, er det menneskene gjør ikke deres karakter. De må være seriøse og verdige da dette er et krav til tragedien som form. Plottet, det vil si oppbygningen av handlingen er det vesentligste og alle de andre delene skal støtte opp under det, og er det denne form for teater arbeider mot. Handlingen er det viktigste for en tragedieforfatter.

Peripeti, som betyr omslag og gjenkjennelse er to elementer i plottet som Aristoteles mente ga de fineste tragediene, når utviklingen og overgangen falt sammen med dem. Peripeti uttrykker en bestemt handling fra heltens side og en særskilt situasjon som forårsaker heltens fall uten at dette lå i meningen til denne situasjonen. Det er på dette punktet at hans liv går fra å være lykkelig til ulykkelig, med andre ord, det skjer en overgang eller endring i hans til da lykkelige liv. Gjenkjennelsen skjer da helten innser sin skjebne og forstår at hans liv, som til da har vært lykkelig, er i ferd med å endres til ulykkelig. Krogh m.fl. sier i sin bok at Aristoteles’ mening om hvilken tragedie som er den beste, må være Sofokles’ Kong Oedipus, fordi her faller de ovenfor nevnte ting sammen, hvor Oedipus’ handlinger er det som driver ham i ulykken uten at han selv vet det.


3. Hva betyr katarsis?

Katarsis betyr renselse og på gresk, hvor ordet kommer fra, har det en tilnærmet terapeutisk og medisinsk betydning. Katarsis er det siste elementet i plottet og er mulig også det viktigste. Dette begrepet står for svært sterke følelser, som den norske klassisisten Øyvind Andersen, mente, ifølge Kroghs bok, kunne oversettes med «jammer og skrekk». Å fremtvinge denne type følelser er det viktigste i et plott, men de er ikke på overflaten i handlingen, men underliggende. Ved fremkalling av disse sterke følelsene må nødvendigheten av renselse (katarsis) komme. Det er dette siste som kjennetegner en god tragedie mente Aristoteles.

Fortolkningene av dette begrepet har vært mange, noe som i særlig grad skyldes at ordet bare finnes ett sted i Aristoteles’ bok, Poetikken. Det vanligste blant disse tolkningene var tidligere at dette er noe som skjer med tilskuerne, at denne type skuespill fremkaller svært sterke følelser blant publikum og at det er deres følelser som renses ved disse sterke følelsene. I dag er det ingen særlig oppslutning om dette synet. Den riktige betydningen av ordet er renselse og da renselse fra følelsene, slik at vi kan kvitte oss med giftstoffer som har kommet seg inn i kroppen. Innenfor tragediens virkefelt betyr dette at vi blir kvitt følelsene som gir så sterke utslag i sinnet. Med andre ord, har tragedien en mentalhygienisk virkning.

En annen mulig tolkning av tragedien er at det ikke er publikum som renses men skuespillet selv. Det er de forferdelige handlingene selv, som i tragediene alltid handler om tabubelagte gjerninger, som incest eller drap på nære familie-medlemmer, som forårsaker de sterke følelsene oss, som renses. Ved at denne type handlinger vises på scenen, vil det resultere i en renselse av forbrytelsen og/eller et forlik mellom de kjempende parter i en konflikt. Også på denne måten har tragedien en sosial og politisk betydning, det være seg hvis tolkningen er riktig da.


4. Hva menes med regelestetikk, og hvilke regler dreide det seg om?

Her er jeg ikke sikker, men jeg tror dette har med Aristoteles’ grunnbegreper og strukturer i sin bok, Poetikken, innenfor tragedien og eposet. Denne er både normativ og deskriptiv, det vil si at den ikke bare beskriver hvordan tragedien og eposet skal bygges opp, men gir også en fremstilling om hvordan en skal bedømme og vurdere dette. Den gir en klar forestilling om hva som er bra og hva som er dårlig. Det vil si at Aristoteles ga oss et sett med regler om hvordan et godt diktverk og da særskilt tragedien, skulle bygges opp.

Dette settet med regler er betydelig. Kunstverkenes innhold skulle være sannsynlig, det vil si at man skulle helst unngå alt som var besynderlig og underlig. Verket måtte være tilpasset, ikke publikum, som innenfor retorikken, men at den i tragedien, for eksempel, er tilpasset det opphøyede og verdige idealet. Plumphet, grovhet, direkte erotikk eller komikk måtte ikke finne sted i verkene. Sist men ikke minst, var det også et krav om at diktverket måtte være i tråd med reglene om tiden, stedets og handlingens enhet. Handlingen skulle helst skje på ett sted, noe som medførte at scenerommet ikke skulle gjøres om under framføringen. Handlingen skulle også utspille seg over høyst ett døgn og helst ikke vare lenger enn det tok å framføre skuespillet. Med andre ord skulle en benytte seg av reell tid, det vil si «ekte» tid.


5. Hvordan påvirker den borgerlige offentlighet diskusjonen av litteratur?

Den borgerlige offentlighet betyr at det er borgerskapet og ikke adelen det gjelder. Offentlighet i denne settingen er noe helt annet enn det vi forbinder med ordet i dag, som nesten er det motsatte av den opprinnelige betydningen. I dag betyr offentlig alt som har med stat og myndigheter å gjøre., mens det på begynnelsen av det 1800 århundre, i Europa, stort sett var eneveldige fyrster, eller små privilegerte sjikt i samfunnet som utgjorde det offentlige.

Å kunne diskutere kunst var forbeholdt de mer privilegerte i samfunnet fra starten av og kunstnerne var avhengige av støtten og beskyttelsen fra aristokratiet. Derfor kan en si at litteraturen sto i et avhengighetsforhold til aristokratiet. Dette begynte å smuldre opp på 1700-tallet, fordi borgerskapet gjorde sitt inntog i kunstdiskusjonen. Med dette ble rammene for debatten og også synet på kunst endret. Dette skjer når det en kaller den borgerlige offentlighet vokser fram. De menneskene dette gjaldt var, som tidligere nevnt ikke medlemmer av aristokratiet, men heller ikke fattige. Ofte tilhørte de de frie yrker som leger, advokater og næringsdrivende. Også statsansatte kunne regnes med til borgerskapet på den tiden. Disse begynte å møtes for å diskutere og/eller bli oppdatert på de rådende samfunnsforhold. Her er det England som er først ute, hvor tale- og trykkefrihet er allerede blitt ganske stor i første halvdel av 1700-tallet. Denne type diskusjon gjaldt ikke politikk, men derimot hvordan man skulle opptre i samfunnet (moral og manerer) og kunsten, hvor diskusjonene går rundt hvordan en skal bedømme kunstverk og også angående nye utgivelser og teater og operaframføringer.

Med andre ord er oppstarten av en borgerlig offentlighet mer en litterær enn en politisk offentlighet hvor deltagerne i diskusjonen er et publikum som leser, som er opptatt av diskusjon og kritikk av kunst og litteratur. Resultatet ble at kunsten kunne bli selvstendig og frigjøre seg fra kirken og adelen og hadde i tillegg blitt en del av samfunnet.



6. Hvordan utviklet smaksbegrepet seg som begrep i estetisk kunst?

Opprinnelig var ikke dette begrepet noe som ble brukt i estetikken, men uttrykket ble brukt i alle europeiske språk. Originalt hadde det med dannelse og livsførsel å gjøre og det å inneha smak var også et sosialt privilegium. Det var kun i de høyere samfunnslag at de hadde begrep om hvordan å oppføre seg og visste hva som var korrekt å gjøre i de forskjellige situasjoner. Herunder hørte også det å vurdere og å snakke om kunst utfra et sikkert skjønn. Å inneha dette var et sikkert tegn på at man tilhørte det øvre sjiktet i samfunnet.

I England, derimot, på 1700-tallet, ble dette uttrykket stadig mer brukt innenfor estetikken. Her uttrykte det mer evnen til å oppleve å vurdere kunsten. Samtidig ble begrepet demokratisert, hvor man aksepterte at smak var noe vi alle var i besittelse av, en et fellestrekk ved mennesker. Her kommer det engelske uttrykket «common sense» inn, som i 1700-talls England både, har en politisk og estetisk betydning. Både sansen for felles samfunnsmessige og politiske problemer og en fellesbetegnelse, som gjelder alle mennesker, for å oppleve noe på. Problemet her blir da at alle opplever kunst forskjellig, hvor ikke bare personlig smak varierer, men også differensierer mellom tidsepoker og kulturer.

David Hume var en del av diskusjonen om hva som kan regnes som god smak når det gjaldt bedømmelse av kunst og han utga et berømt essay, «On the Standard of Taste». Siden han i dette essayet forsøker å komme med et kompromiss, har han nok forstått at vi alle er utstyrt med smak, men at smaken varierer fra menneske til menneske grunnet ulike forutsetninger, som utdannelse, erfaring, trening. Han mener at å bedømme kunst kan best gjøres av skjønnere, som har kompetansen, og på bakgrunn av deres beslutning, kan en avgjøre hva som er god smak. På bakgrunn av dette gir Hume samtiden en mulig løsning på motstridende oppfatninger, hvor begge kan ha litt rett.



7. Hvilke problemer diskuterer Kant i sin estetikk?

Det var spesielt 2 spørsmål Kant diskuterte i sin estetikk. Siden disse to spørsmålene ble diskutert av mange i hans århundre, var de allerede gitt når han kom på banen.

Det første var hva vår smak, vår evne til å bedømme kunst, egentlig bygger på. Uttrykket peker jo mot at det en type sansing – eller er det fornuften som taler i en eller annen form? Dette kjennetegner en gammel strid mellom empirisme og rasjonalisme, det vil si, mellom de skoler som mente at all kunnskap stammer fra sansene, og de som hevdet at fornuften er det all kunnskap kommer fra. Som Krogh m.fl. sier i sin bok, var det også innenfor estetikken meninger som var hjemmehørende i rasjonalismen og i empirismen.

Det andre spørsmålet Kant diskuterer er vår oppfatning av kunst. Om den er individuell eller for alle, slik at en kan enes om vurderingen av kunst.

Kant tvilte på muligheten for å si noe filosofisk sikkert om kunst og i sin erkjennelsesteori benytter han begrepet estetikk om sin lære om sansing og anskuelsesformene rom og tid, inkludert læren om kunsten. Kant skrev tre hovedverker, som alle inneholder ordet kritikk i tittelen. Kants forståelse av kritikk var å undersøke om det var mulig å oppnå sikker kunnskap eller få sikre prinsipper på et bestemt område. Disse verken het: Kritikk av den rene fornuft, Kritikk av den praktiske fornuft og Kritikk av dømmekraften, den siste inneholder hans oppfatning av estetikk.


8. Gjør rede for forholdet mellom moral og kunst hos Kant.

Kant hevder at moralloven og alle moralske betraktninger er løsrevet fra kunsten. Han mener at vår oppfatning av skjønnhet er fordomsfri og kan ikke vurderes ut fra moral, fordi de egenskapene som gjør kunst til kunst ikke har noe med moral å gjøre. Her er det to utrykk som adskiller estetikken og etikken: god, som er viktig i etikken og skjønn, som er viktig i estetikken, disse er opprinnelig uavhengig av hverandre.

Kant mener at kunsten ikke forteller oss noe på bakgrunn av en moralsk vurdering og den er heller ikke en form for vitenskap, men derimot frembringer opplevelsen en følelse av harmoni mellom evnen til å sanse og til å erkjenne verden hos den enkelte.



9. Er smaksdommen noe allment hos Kant?

Kant er i tvil om smaksdommen er en felles sans. Han hevder at vi gjør noe annet enn kun å si noe om vår egen opplevelse, fordi vi bare gir et eksempel på det vi selv mener er den akkurate forståelsen av et kunstverk. Vi kan bare vise hvordan kunstverket virker på oss selv, ikke hva slags effekt det har på andre. Dette mener Kant bare er en henstilling til hva som er den rette oppfatningen av dette kunstverket.