Hermeneutikk - fortolkningsteorier i antikken og middelalderen
Regelhermeneutikken, med spesiell vekt på virksomheten til Flacius
Johann Friedrich Dannhauers og Friedrich Asts bidrag til hermeneutikken
Friedrich Schleiermacher definerte hermeneutikk som en allmenn teori om forståelse i videste betydning. Hvordan begrunnet han sitt syn på hermeneutikken?
Møtet mellom historisismen og hermeneutikken mot slutten av 1800-tallet.
1.
Gjør rede for fortolkningsteoriene i antikken og middelalderen.
Hermeneutikk har egentlig en tredelt mening:
• Å uttale eller beskrive
• Å interpretere eller opplyse
• Å oversette eller tolke
Disse meningene er nært beslektet og enklere sagt kan en si at hermeneutikk skal tolke en tekst og gjøre den meningsfull eller også kan det være å oversette ens tanker til språk, å gjøre tankene forståelige for tilhørerne.
Hermeneutikk kommer fra det gresk hermeneuein som betyr det som er nevnt under punktene ovenfor. Ordet knyttes gjerne opp mot guden Hermes i antikken, fordi han var den guden som formulerte, belyste og tolket buskaper i og med at han var gudenes budbringer, men dette er ikke lenger tilfelle og er tilbakevist filologisk.
Hermeneutikkens røtter ligger hos de gamle greske retorikerne fra århundrene før år 0, hvor utgangspunktet var å tolke budskapene fra Orakelet i Delfi, men ordet hermeneuein ble aldri knyttet opp mot noen egen metode for fortolkning og forståelse i antikken. Aristoteles skrev riktignok et verk han kalte “Peri Hermeneias” om påstanders sannhet eller usannhet, som på latin heter “ De interpretatione” og den latinske oversettelsen viser tilbake til ordet “interpretatio” som er opphavet til alle moderne uttrykk for å fortolke språk.
Både grekernes språkteori – det å bruke å forstå/tolke det som blir sagt, litteraturteori – det å forstå det skrevne ord og retorikken – talekunsten hører inn under det vi i dag kaller hermeneutikk. I tillegg mente grekerne og da spesielt Isokrates at retorikk, politikk og moral hørte sammen.
2.
Gjør rede for regelhermeneutikken, med spesiell vekt på virksomheten til Flacius.
Flacius var professor i hebraisk og teologi. Han var også Luthers medarbeider. Han blir blant annet regnet som den nyere hermeneutikkens far og blir derfor regnet som viktigere enn Luther når det gjelder den protestantiske teologiske hermeneutikken. I 1567 ga han ut en hermeneutisk regelbok i bibelfortolkning, “Nøkkelen til den hellige skrift”. Den ble utgitt under de hardeste stridighetene mellom katolikker og protestanter, det som senere har blitt kalt mot-reformasjonen. Denne konflikten preger hele hans verk.
I hans bok blir bibelstedene som kan relateres til hverandre ordnet planmessig. Det vil si han forsøker å bevise at Bibelen kan tolkes som en absolutt helhet som ikke har behov for andre kilder eller skrifter for å bli forstått. Reglene er satt sammen med Bibelen som grunnlag eller på bakgrunn av Flacius’ egne meninger om hvordan dette skulle gjøres. Det første settet med regler er da basert på teologien, hvor han mener at sannheten i den hellige skriften ikke kan bestrides i og med at den hellige ånd forklarer seg selv. Regelsett nummer to har mer verdi for allmenn fortolkningsteori, fordi han her holder seg i hovedsak til den gamle retoriske arven. Han sier at for å forstå teksten må en finne sjangeren som den tilhører og følge reglene for tolkning som gjelder for denne spesifikke sjangeren. Med andre ord er det tekstens endemål og oppgave som bestemmer hvilke regler som gjelder.
3.
Gjør rede for Johann Conrad Dannhauers og Friedrich Asts bidrag til hermeneutikken.
Dannhauer var professor i teologi og retorikk i tillegg til å være prest og siden domprost. Han var førstemann t il å benytte seg av begrepet hermeneutikk i tittelen på en bok. Han hadde selv laget det nye begrepet i 1629. Han sto for en ide om en mer universell hermeneutikk, hvor forståelsen skal være inngangen til de forskjellige disiplinene.
Friedrich Ast var en klassisk filolog som utga en bok, “Grunnlinjer i grammatikk, hermeneutikk og kritikk”, hvor han ga uttrykk for at dette begrepet var en allmennlære av forståelsen av overleverte skrifter, som bygget på studier av antikken og dens klassiske forfattere. Ast mente at vi kunne bare forstå tekster som hadde samme innstilling og forestillingsverden som vår egen og at alle fortolkningsmål var å finne den originale enheten.
Det vil si han relaterte hermeneutikken til studiet av antikken. Han gjenskapte også den hermeneutiske sirkel som man også finner hos Flacius. Det at man bare kan forstå en del av en tekst gjennom helheten og forstå helheten gjennom delene.
4.
Friedrich Schleiermacher definerte hermeneutikk som en allmenn teori om forståelse i videste betydning. Hvordan begrunnet han sitt syn på hermeneutikken?
Han utviklet en mer generell forståelse for hermeneutikken. Hans syn på forståelse var et samarbeid mellom to forskjellige ideer fra fortolkerens side, en generell og en allmenn, hvor fokuset var på språket dette var skrevet på og en mer individuell oppfatning om det særegne ved en forfatter eller et enkelt verk. Han inkluderte også skjønnlitteratur.
5.
Møtet mellom historisismen og hermeneutikken mot slutten av 1800-tallet.
Historisismen skapte problemer både i vid og snever betydning, noe som bare kunne løses ved hjelp av forståelseslæren. Hermeneutikken ble dermed svært viktig innenfor diskusjonen om humanorias vitenskapsfilosofiske opprinnelse og særegenhet. Forståelse er her det vesentligste.
Den hermeneutiske sirkel er her essensiell for historikeren som skal tolke helheten gjennom delene i historien. En historiker sitter jo ofte med bare deler eller rester av det som opprinnelig var.
BIBLIOGRAFI
Krogh, Thomas m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2011.
Regelhermeneutikken, med spesiell vekt på virksomheten til Flacius
Johann Friedrich Dannhauers og Friedrich Asts bidrag til hermeneutikken
Friedrich Schleiermacher definerte hermeneutikk som en allmenn teori om forståelse i videste betydning. Hvordan begrunnet han sitt syn på hermeneutikken?
Møtet mellom historisismen og hermeneutikken mot slutten av 1800-tallet.
1.
Gjør rede for fortolkningsteoriene i antikken og middelalderen.
Hermeneutikk har egentlig en tredelt mening:
• Å uttale eller beskrive
• Å interpretere eller opplyse
• Å oversette eller tolke
Disse meningene er nært beslektet og enklere sagt kan en si at hermeneutikk skal tolke en tekst og gjøre den meningsfull eller også kan det være å oversette ens tanker til språk, å gjøre tankene forståelige for tilhørerne.
Hermeneutikk kommer fra det gresk hermeneuein som betyr det som er nevnt under punktene ovenfor. Ordet knyttes gjerne opp mot guden Hermes i antikken, fordi han var den guden som formulerte, belyste og tolket buskaper i og med at han var gudenes budbringer, men dette er ikke lenger tilfelle og er tilbakevist filologisk.
Hermeneutikkens røtter ligger hos de gamle greske retorikerne fra århundrene før år 0, hvor utgangspunktet var å tolke budskapene fra Orakelet i Delfi, men ordet hermeneuein ble aldri knyttet opp mot noen egen metode for fortolkning og forståelse i antikken. Aristoteles skrev riktignok et verk han kalte “Peri Hermeneias” om påstanders sannhet eller usannhet, som på latin heter “ De interpretatione” og den latinske oversettelsen viser tilbake til ordet “interpretatio” som er opphavet til alle moderne uttrykk for å fortolke språk.
Både grekernes språkteori – det å bruke å forstå/tolke det som blir sagt, litteraturteori – det å forstå det skrevne ord og retorikken – talekunsten hører inn under det vi i dag kaller hermeneutikk. I tillegg mente grekerne og da spesielt Isokrates at retorikk, politikk og moral hørte sammen.
2.
Gjør rede for regelhermeneutikken, med spesiell vekt på virksomheten til Flacius.
Flacius var professor i hebraisk og teologi. Han var også Luthers medarbeider. Han blir blant annet regnet som den nyere hermeneutikkens far og blir derfor regnet som viktigere enn Luther når det gjelder den protestantiske teologiske hermeneutikken. I 1567 ga han ut en hermeneutisk regelbok i bibelfortolkning, “Nøkkelen til den hellige skrift”. Den ble utgitt under de hardeste stridighetene mellom katolikker og protestanter, det som senere har blitt kalt mot-reformasjonen. Denne konflikten preger hele hans verk.
I hans bok blir bibelstedene som kan relateres til hverandre ordnet planmessig. Det vil si han forsøker å bevise at Bibelen kan tolkes som en absolutt helhet som ikke har behov for andre kilder eller skrifter for å bli forstått. Reglene er satt sammen med Bibelen som grunnlag eller på bakgrunn av Flacius’ egne meninger om hvordan dette skulle gjøres. Det første settet med regler er da basert på teologien, hvor han mener at sannheten i den hellige skriften ikke kan bestrides i og med at den hellige ånd forklarer seg selv. Regelsett nummer to har mer verdi for allmenn fortolkningsteori, fordi han her holder seg i hovedsak til den gamle retoriske arven. Han sier at for å forstå teksten må en finne sjangeren som den tilhører og følge reglene for tolkning som gjelder for denne spesifikke sjangeren. Med andre ord er det tekstens endemål og oppgave som bestemmer hvilke regler som gjelder.
3.
Gjør rede for Johann Conrad Dannhauers og Friedrich Asts bidrag til hermeneutikken.
Dannhauer var professor i teologi og retorikk i tillegg til å være prest og siden domprost. Han var førstemann t il å benytte seg av begrepet hermeneutikk i tittelen på en bok. Han hadde selv laget det nye begrepet i 1629. Han sto for en ide om en mer universell hermeneutikk, hvor forståelsen skal være inngangen til de forskjellige disiplinene.
Friedrich Ast var en klassisk filolog som utga en bok, “Grunnlinjer i grammatikk, hermeneutikk og kritikk”, hvor han ga uttrykk for at dette begrepet var en allmennlære av forståelsen av overleverte skrifter, som bygget på studier av antikken og dens klassiske forfattere. Ast mente at vi kunne bare forstå tekster som hadde samme innstilling og forestillingsverden som vår egen og at alle fortolkningsmål var å finne den originale enheten.
Det vil si han relaterte hermeneutikken til studiet av antikken. Han gjenskapte også den hermeneutiske sirkel som man også finner hos Flacius. Det at man bare kan forstå en del av en tekst gjennom helheten og forstå helheten gjennom delene.
4.
Friedrich Schleiermacher definerte hermeneutikk som en allmenn teori om forståelse i videste betydning. Hvordan begrunnet han sitt syn på hermeneutikken?
Han utviklet en mer generell forståelse for hermeneutikken. Hans syn på forståelse var et samarbeid mellom to forskjellige ideer fra fortolkerens side, en generell og en allmenn, hvor fokuset var på språket dette var skrevet på og en mer individuell oppfatning om det særegne ved en forfatter eller et enkelt verk. Han inkluderte også skjønnlitteratur.
5.
Møtet mellom historisismen og hermeneutikken mot slutten av 1800-tallet.
Historisismen skapte problemer både i vid og snever betydning, noe som bare kunne løses ved hjelp av forståelseslæren. Hermeneutikken ble dermed svært viktig innenfor diskusjonen om humanorias vitenskapsfilosofiske opprinnelse og særegenhet. Forståelse er her det vesentligste.
Den hermeneutiske sirkel er her essensiell for historikeren som skal tolke helheten gjennom delene i historien. En historiker sitter jo ofte med bare deler eller rester av det som opprinnelig var.
BIBLIOGRAFI
Krogh, Thomas m.fl. Historie, forståelse og fortolkning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar