HVALEREKSKURSJONEN VÅREN 2011


Oppgave 7 Vikerbogen

Av Sandra M. Muntean

Stine Aa. Nilsen

Iren Plastinina

Henriette M. Ruud



Bergarten granitt er en magmatisk art som er dannet av kvarts, feltspat og glimmer. Feltspat utgjør som regel hoveddelen i granitten. Likevel kan kvartsinnholdet variere fra 20 til 60 %. I tillegg til disse hovedkomponentene kan granitten også inneholde spor av forskjellige mineraler. For eksempel magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og/eller granat.

Magmatiske bergarter dannes ved at magma strømmer opp til overflaten av jorda gjennom en vulkan og avkjøles. De sedimentære bergartene i jordplaten løses opp og smelter sammen med magmaen. Man kan vel si at bergarter dør og fødes på ny i en annen form.

Magmatiske bergarter kalles også for eruptive bergarter, størkningsbergarter eller vulkanske bergarter. Det finnes 3 typer: dypbergarter, dagbergarter og gangbergarter.

Hos dypbergartene har magmaen størknet nede i jordens indre under høy temperatur og stort trykk. Avkjølingen har skjedd over lang tid og derfor ligger krystallene i samme mønster og har ca. samme størrelse. Det er også grunnen til at krystallstrukturen (mønsteret) er velutviklet og at kløven (spaltningen) som oftest er god uansett retning. Denne gruppen hører granitten til.

Granitten er det man kaller anisotrop. Dvs. den skal være lett å dele i 3 retninger. Den er også den mest utbredte bergarten i Norge. Norsk granitt brukes mest til bygningsstein.

Gneisgranitt har de beste resultatene for kløyving mens pofyrgranitt har de dårligste. Ikke all granitt egner seg til steinbruddvirksomhet og mye av granitten har en stripete struktur som kommer av at den er en blandingsbergart. Granitten har vært nede på store dyp og har blitt delvis smeltet, dvs. har da vært utsatt for en termisk og mekanisk belastning (termisk belastning betyr sterk varme og mekanisk belastning at steinen har blitt flattrykt og/eller rotert under for eksempel en fjellkjede som tidens tann etter hvert har tæret helt eller delvis ned) under dannelsesprosessen (denne prosessen kalles ofte for pressing og omdanning av granitten). De ser ut som granitter men har karakteristisk stripning eller planstruktur. Dvs. de er ikke rene magmatiske bergarter, men er i grenseland til å være metamorfe bergarter. Siden endringen (metamorfen) ikke er fullstendig, er litt av begge typer kalles den gneisgranitter.

Granitten kan også ha forskjellige farger. Granitten inneholder som regel mest feltspat og det der denne som avgjør fargen. Vanligvis er den hvitaktig, rosa eller rød, en sjelden gang grønnlig eller mørk. Den som kalles svart granitt er ingen granitt i geologisk forstand.

Østfoldgranitten finnes nær grensen til Sverige, for eksempel på Hvalerøyene. Noe av den har en rødlig farge som den i Vikerbogen. Denne granitten har en annen form med sprekkdannelser, pegmatittganger, og større krystaller. Her har det også skjedd eksfoliasjoner, dvs. at øverste lag har sprukket av. Ordet eksfoliasjon kommer fra eks- og latin = helt blad og betyr avflaking eller avskalling av de ytre lag (sjikt) av en kompakt masse, for eksempel ved oppheting. (Ordet brukes også innen hudpleien, hvor man da fjerner de ytterste lag av huden i ansiktet.)

Gneisgranitt, siden endringen, som tidligere nevnt, ikke er fullstendig og på grunn av denne deformasjonen, blitt båndet og sliret og får ofte masse lyse feltspatårer som “svetter” ut av granitten.

Siden granitten i Vikerbogen har pegmatittganger, sprekker osv. er nok dette en gneisgranitt.

Mye av Østfoldgranitten er grå, som den på Kjøkøya, og kalles helt enkelt grå granitt og brukes, som tidligere nevnt mest til bygningsstein, men er også brukt i steinmonumenter som Monolitten i Vigelandsanlegget. Monolittgranitten kommer fra Østfold.