Ekskursjon til Jeløya den 28. april 2011


Rapport fra gruppe 7 bestående av:
Silje Lægreid

Iren Plastinina

Kristoffer Sandvik

Casper Støten



Det første punktet vår gruppe skulle undersøke lød som følger: “Videre på vei 118. Se ravinedalen der vei 118 går under E6. Se også de relativt høye åsene innover mot Ågårdselva. Referer til omtalen i “Landformene i Østfold”.”

Vi befinner oss på innsiden av Raet med leirsletter, leirbakker, sprekkedaler og raviner. Åsene er
ganske høye på dette punktet og ravinedalen heller slakt ned mot vannet. Her er også en del dyrkbar jord hvor det er etablert gårder. Enkelte områder flater ut.

Raveien på toppen av raryggen, som vi kjører mellom Kalnes og gårdene Vister ved Visterflo, følger en gammel kongevei. Slik Klemsdal skriver i sitt hefte “Landformer i Østfold” kan ryggen bare anes på begge sider av Ågårdselva på dette punktet. Først ved Missingmyr kan man igjen se raryggen i terrenget, for eksempel ved Råde kirke, og videre nordvestover hvor E6 følger raet.

Åsene i Østfold har små høydeforskjeller. Den høyeste, Linnekleppen er 324 m.o.h., men den kan til gjengjeld sees fra andre høye punkt flere steder i området vi kjører gjennom.

Nå har jo landformene i Østfold, med unntak av Jeløya og porfyrkonglomerat-øyene sørover fra Jeløya, blitt dannet i prekambrisk tid, for ca. 1300 millioner år siden (viser her igjen til Klemsdal og hans figur 4, Tidstavle 1 i figur 5 og 6, side 7-10). Her kan man se at dette området tilhører Østfoldkomplekset, som er den yngste delen. I hovedsak består dette området av forskjellige typer gneiser som ble strukturert under dannelsen av den svekonorvegiske fjellkjeden. Disse ble igjen svakhetssoner forvitringen fulgte ved påfølgende nedtæring. Mønsteret i sprekkedaler, åser og senkninger i dette området ble også laget når fjellkjeden ble dannet.

Klemsdal forteller oss at Østfoldkomplekset består av gneiser av sedimentær opprinnelse, muskovitt, biotittgneis, amfibolitt, granittisk øyegneis, hvor alderen som tidligere nevnt er ca. 1300 millioner år.

Det er de landformdannende prosesser som har brutt ned den svekonorvegiske fjellkjeden til et ås- og slettelandskap. Dette utviklet seg videre mellom 2-300 millioner år til kambrisk tid. Resultatet var at Østfold besto av en jevnhøy land- overflate vi kaller det subkambriske peneplan.

Peneplan betyr sletteland og sub betyr under. Med andre ord lå slettelandet under de kambriske, sedimentære bergartene. Deretter hevet landmassene seg og de sedimentære bergartene ble tæret ned og skylt bort av vann. Disse bergartene finnes fremdeles i enkelte områder på Jeløya og i Oslofeltet.

Fra der riksvei 118 går under E6, hvor man ser hvordan Oslogryta. I dag har vi igjen slettelandet skråner svakt mot vannet land med åslandskap i Østfold.

Vi vet fra før at en ravinedal er en mindre dal med bratte sider, som er utskåret av rennende vann i løsmasser. Den pleier også å være ganske bred i bunnen, hvor løsmassene har blitt liggende. Denne jorda er rik på næringsstoffer og egner seg godt til jordbruk. Høydedragene rundt, som tidligere nevnt, er forholdsvis bratte fordi her ligger berggrunnen bar. Jordsmonnet har blitt ført bort av vannet og vinden. Det ligger igjen små mengder materiale i sprekker i fjellet hvor kun furua finner nok næring. I disse åsene finner man sprekkedaler og bergknatter som er en del av landskapet i ytre Østfold.

Neste punkt er stoppet ved Solli kirke, hvor vi skulle observere landskapene i flere retninger.

Her kan en også se åslandskapet i bakgrunnen med de samme bratte fallet mot Ågårdselva på begge sider. Selve Solli kirke ligger rett under åsen, på et mer flatt parti med mindre åkre rundt. Åkrene faller svært bratt.

Utsikt fra Solli kirke enkelte steder, noe mindre bratt andre steder og innimellom er det nesten flatt fordi det ligger på et daltrinn. Her vokser det en del løvskog og gran i motsetning til på åstoppene hvor furua er enerådende, som tidligere nevnt. Dette er også et gammelt landskap. Dalen under oss heter Sollidalen. Den blir delt i to av Ågårdselva, som meandrerer bortover dalbunnen. Bebyggelsen ligger innimellom, i ulike høyder, i det fallende landskapet. Tidligere, rett bortenfor, lå Europas største sagbruk her, Solli Brug. Deler av bebyggelsen og møllehjulet har blitt restaurert. Dette var i drift fra 1860-1925.

Rett bortenfor er det et utsiktspunkt som kalles Dronningens utsikt. Finner ikke noe sted hvor det er referert til dette, men kan det tenkes det er snakk om dronning Margrete I (1380-1412), den mektigste personen i Nordens historie? Hun tvang Norge, Sverige og Danmark inn i en union. Ulik andre kvinner, som hadde en underdanig rolle på den tiden, regjerte hun de tre rikene alene.
Det neste punktet vi skulle besvare var angående knuseverket på høyre side av veien. Råstoffets kvalitet og tilgjengelighet. Anvendelse – hvilke formål?

Vi har forsøkt å finne noe informasjon om dette på internett – uten hell. Under turen konfererte vi med Steinar og han fortalte at dette var et asfaltverk. Siden det ligger flere grustak i distriktet er det antakelig naturlig å plassere et slikt verk her. Firmaet vi fant Skolt Pukk- og asfaltverk heter Skolt Pukkverk, men det opplyses på deres sider at de også har asfaltverk på samme sted. Kan det være dette? Etter hva Steinar fortalte leverer de asfalt over store deler av Østlandet. Dette er også et firma som går godt med en relativt ny maskinpark og utstyr. Kvaliteten på produktet må også være upåklagelig siden de fremdeles selger mye og får mange oppdrag.

Punkt 4 på vår liste var å observere bekken ved krysset/rundkjøringen der riksvei 118 går til Råde og forsøke å finne ut av hvor det blir av den.

Så vidt vi kan se er bekken delvis oppdemmet og det er bare en liten del av bekken som renner videre. Her er vi litt usikre, men det mest logiske vil være at den renner langsmed raet ned til Ågårdselva og derfra ut i Glomma, siden Ågårdselva er et sideløp til Glommavassdraget. Det er akkurat i denne elva, i dette området hvor denberyktede tuneflua klekker.
Punkt 5, etter å ha krysset over E6 skulle vi observere gammel steinring og fortelle ca. når den er satt opp, vi skulle også fortelle noe om gårdsdam og vanntårn.

Steinringene ligger godt synlige fra riksveien. De er ca. 2 000 år gamle, og består av to steinsettinger, godt bevarte, lave ringer ved siden av hverandre. Hver ring består av 11 steiner, som oftest pleier det å være 13. De har ofte blitt kalt dommerringer eller tingplasser, men har vist seg å være gravmarkeringer.

Muligens for mennesker av høy byrd, veidemenn og/eller –kvinner eller andre viktige personer i den tids samfunn. På Lundeby, som stedet heter, har det blitt gjort flere fantastiske gravfunn. Blant annet spinnehjul, smykker, våpen, drikkehorn, kar av leire og bronse, redskaper og glassbegre. Tingplassen og /eller dommerringer har en funnet i nærheten av steinringer. I samme området fantes det i vikingtida en offerlund og et tempel til ære for guden Tor.

Det er lite informasjon å finne om steinringene på Lundeby i forhold til steinringer som er funnet ellers i landet.

Grunnen til at vanntårnet er bygget her er fordi det er et ganske så flatt område og uten vanntårn ville det ikke være nok trykk i rørene til å nå innbyggerne på stedet.

Et vanntårn er et tårnformet byggverk med en vannbeholder tilknyttet et vannverk. Vannet oppbevares på et tilstrekkelig høyt nivå for å holde jevnt trykk i et vannforsyningssystem. Vanntårn er vanlig i flate landskap.

Gårdsdammen ble i sin tid anlagt for å sikre vann til gårdsdriften, men også i tilfelle brann. På større gårder, før i tiden, var dette vanlig. Spesielt var dette viktig i forbindelse med regntørre perioder.

Det siste punktet for gruppe 7 gjelder stoppet ved Råde kirke og utsikten i flere retninger.

Først må det sies at kirken er bygget i 1165 og er en langkirke. Det betyr at kirken har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere den hellige veien (via sacra) fra vest mot solens oppgang i øst. Koret i kirken er også smalere og lavere en hovedskipet. Vanlig i Norge fra middelalderen frem til begynnelsen av 1900-tallet.


Her befinner vi oss i tett-bebyggelsen på Karlshus fordi bebyggelsen er oppført rundt kirken. Den ligger på toppen av raet og her ser en utover bygdas kulturlandskap. Det at kirken er under restaurasjon er det første man ser. Det skal visstnok være en lekkasje i taket på spiret.

I flere retninger kan man se kanten på åslandskapet i horisonten. På den ene siden av kirken ligger Karlshus’ tettbebyggelse med butikker, kommunehus osv. På den andre siden ligger kirkegården med bakenforliggende åkrer. Den tredje retningen fylles også av åkrer med åslandskapet som ramme. I den fjerde retningen ligger Vansjø med Oksenøya og Langøya. Landskapet her er et flatt slettelandskap med en del løvskog. Riksvei 118, Sarpsborgveien går rett forbi kirken.


BIBLIOGRAFI

Klemsdal, Tormod. “Landformer i Østfold”. Lastet ned fra følgende nettadresse

10. august 2009

http://folk.uio/klemsdal/Dokument/Landformer%20i%20%D8stfold%2003-04-06.pdf.