Mitt pedagogiske ståsted


Første gang jeg tenkte tanken om å bli lærer var i ungdomsskolen. Noen av lærere vi hadde var svært gode og andre var det ikke. Noen var rett og slett forferdelige og burde ikke ha undervist. Så, den første beviste tanke om å bli lærer var nok, kan hende, med negativt fortegn. «Hvis jeg blir lærer skal jeg iallfall ikke bli som han/henne.»

Samtidig vil jeg si at de gode lærerne var nok de som gjorde at læreryrket ble interessant. De som engasjerte oss elever og gjorde oss sultne på mer. De jeg fremdeles husker navnet på er ikke de «kule» eller de uengasjerte lærerne, men de som var strenge, strukturerte og ikke minst faglig kompetente med et sterkt engasjement.

Jeg har, helt siden barneskolen, vært glad i samfunnsfagene og i språk og opp gjennom årene har jeg tatt diverse kurs og lignende i tillegg til å være svært samfunnsengasjert. Etter hvert ble jeg mer og mer bevisst tanken om å bli lærer, at det faktisk var noe jeg kunne tenke meg å utdanne meg til. Først og fremst er det verdens viktigste yrke. Som lærer er du med å forme framtiden. Vi former dagens unge til å bli reflekterte og ansvarsbevisste voksne.

Hver dag kan man arbeide med fagene som betyr så mye for en. De blir ikke bare stående på eksamenspapiret som et bevis for oppnådde studiepoeng. Jeg elsker fagene mine og jeg ønsker å videreformidle det til andre, slik at jeg vekker interessen deres for videre studier.

Dessuten er det givende å være lærer. Klart barn og ungdom kan være utrolig irriterende og vanskelige noen ganger, men når man blir kjent med dem og lærer seg hva som må til for at akkurat den eleven skal gjøre sitt beste i faget er det som å feire jul og 17. mai på en gang. Slikt lever en lenge på.

I mange år ble det med tanken fordi jeg giftet meg og fikk barn. Det vil si, jeg giftet meg to ganger og fikk barn med 16 års mellomrom. Det nærmeste jeg kom læreryrket i disse årene var å hjelpe mine to døtre med leksene. Forsøkte å starte med utdanningen når jeg var i 30-årene, men det ble for mye i tillegg til full jobb, hjem og barn.

I slutten av førtiårene ødela jeg meg på jobb og måtte gjennomgå flere operasjoner, noe som gjorde at jeg måtte omskoleres. Dette gjorde at tanken om læreryrket ble svært så levende igjen. Jeg måtte sloss med NAV for å få gjennomført denne type omskolering, men er man viljesterk og sta er det utrolig hva en kan få til. Det vil si, jeg fikk godkjent fagutdanningen, men av en eller annen merkelig grunn, godtok de ikke pedagogikken, så den må jeg nå ta på deltid ved siden av å arbeide som lærer.

Problemet er da at man ikke får fast jobb, men må ta ett års vikariater. Det positive er at man får en variert erfaring fra forskjellige skoler, både barne- og ungdomsskoler. Det negative er at en ikke får stabilitet. Elever man har blitt kjent med og glad i, kan man ikke følge opp videre og det er trist. Selvfølgelig blir en kjent med nye elever, som man setter like stor pris på, men så er det dette med fagene da…

Min fagkrets er nok rettet inn mot videregående og ungdomsskole (samfunnsfag m/fordypning historie, spansk, engelsk m/fordypning og norsk) og jeg må innrømme at jeg savner den utfordringen, men samtidig er det andre ting i barneskolen som absolutt krever alt en har inne av erfaring.

For eksempel, grunnopplæringen i de forskjellige fagene og også å sørge for at de elevene som måtte trenge ekstra hjelp og oppfølging får dette på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Jeg er nå 56 år og har mye livserfaring, både på godt og vondt. Jeg har arbeidet innenfor flere yrker. Fra å være vikar på videregående skole, barne- og ungdomsskole, vekter, sekretær i offentlig og privat sektor, saksbehandler i et bokforlag, sekretær i et politisk parti og arbeidet i flyplassadministrasjon. Alt dette siste mener jeg bidrar til at jeg, i dag, vil være en bedre lærer enn om jeg hadde tatt utdannelsen min på et tidligere tidspunkt.

Mens jeg har studert har jeg forandret mening om hvor jeg vil arbeide. Fra å være 100 % innstilt på at det er i videregående jeg vil passe best, både faglig og på andre måter, gjorde jeg helomvending etter praksisperioden i spansk ved en ungdomsskole. Da fant jeg ut at det nok var ungdomsskolen jeg ville trives best på fordi man da har muligheten til å bidra på en helt annen måte enn i videregående. Nå arbeider jeg på en barneskole og har kommet fram til at det er ikke hvilket trinn man underviser på som er det viktige. Det at man trives i jobben og føler at man bidrar på en positiv måte både faglig og som menneske er det som gjør at man klarer å strekke seg enda lenger og bli en enda bedre lærer.

Underveis på denne reisen har jeg fått mange gode og nyttige erfaringer. For eksempel, at elevene lærer best hvis jeg har et variert undervisningsopplegg, det vil si, at jeg deler opp timen i flere intervaller, at jeg har ro i klassen og har gode relasjoner til hver enkelt elev og ikke minst til foreldrene. Mye har jeg erfart på egen hånd, men har også fått tips og støtte fra andre lærere. Noe av det viktigste er nok allikevel at en bør ha noe i reserve hvis det undervisningsopplegget man har planlagt å bruke ikke fungerer. Jeg har erfart at et undervisningsopplegg som har fungert utmerket i en klasse, har falt dødt til marken i en annen. Det betyr at klassene som enheter er forskjellige utfra sammensetningene av individer og deres faglige og personlige ståsted, noe som igjen gjør at de kan fungere svært ulikt hverandre. Dette siste gjør det enda viktigere å ta seg tid til å bli kjent med sine elever som individer og ikke bare som klasse. Da har man et godt utgangspunkt for å lage et undervisningsopplegg som favner alle.