Innledning
skrevet av: Iren Plastinina
skrevet av: Iren Plastinina
I denne oppgaven vil jeg først gi en kort historisk oversikt over Kubas historie. Deretter vil jeg gi en USA-vennlig (tradisjonalistisk) framstilling av hva som skjedde under Kuba-krisen, hvor jeg kort innleder med Castros maktovertagelse i 1959 og fortsetter med invasjonen i Grisebukta, neste sekvens blir da Sovjetunionens handlinger med påfølgende reaksjoner fra USA, sist i denne framstillingen vil være hvordan de to stormaktene behersket det som videre skjedde under Kuba-krisen og hva de kom fram til. Framstilling nummer to vil være en sovjetvennlig versjon (revisjonistisk) av de samme hendelsene. Den tredje framstillingen vil være en kubanskvennlig utgave av hendelsene og man vil klart se hvilke deler av denne som samsvarer eller skiller seg ut fra de to første framstillingene.
Kort historisk oversikt
Kuba er den største øya i Karibia og ligger bare ca. 15 mil utenfor kysten til Florida. I I 400 år var den en koloni under Spania. I 1492 erobret Christopher Columbus øya og utpiningen av øyas beboere startet. Når Columbus kom var det 3 millioner innbyggere på Kuba av indiansk avstamning, men etter 400 år med slavearbeid, nyinnførte sykdommer og ikke minst kampinnsats mot spanjolene som oftest endte med døden, var det kun 6 000 tilbake da øya i 1902 endelig fikk sin uavhengighet etter 4 år med amerikansk styre. Kuba var et krigsbytte som USA overtok fra Spania etter Den Spansk-Amerikanske Krigen i 1898. Dette var en uavhengighet med moderasjoner. USA hadde fortsatt en meget stor innflytelse i landet og en forpaktningsavtale på Guantanamo Bay. I tillegg sto amerikanerne klar til å kjøpe opp kubanske eiendommer og selskaper som var rasert etter ovennevnte krig. Under de første tiårene gikk USA flere ganger inn med militærmakt pga uroligheter i landet.
I løpet av de første 42 årene med selvstyre hadde Kuba flere mer eller mindre diktatoriske ledere, deriblant Fulguencia Batista. Han var de facto leder av landet fra 1933 til 1940 da han med støtte fra USA, styrtet den sittende presidenten og satte inn flere påfølgende presidenter i denne perioden. Da ble han valgt til president og satt i 4 år. I 1952 foretok han et militærkupp og avsatte den lovlig valgte presidenten Carlos Socarras. Batista hadde et meget vennskapelig forhold til USA og dens regjering og også til mafiaen. I juli 1953 forsøker Fidel Castro å fjerne Batista, men han og hans menn ble tatt og fengslet. Castro ble dømt til døden, som de fleste andre som ble arrestert sammen med ham, men pga hjelp fra jesuittene fikk han amnesti og flyktet fra Kuba i 1955 og vekslet mellom å oppholde seg i Mexico og USA.
Da Castro kom tilbake til Kuba med sin 26.juli bevegelse (Simon Bolivars fødselsdag, Latin Amerikas største frihetshelt) utførte han enda et katastrofalt angrep hvor kun han og elleve andre overlevde. De trakk seg tilbake til fjellene og drev med geriljakrigføring (hit and run). Etter hvert gikk det bedre og de fikk flere tilhengere. I 1958 slo Castro Batistas arme i et stort slag der Batista satte alt inn på å ta Castro. Etter dette arrangerte Batista et lynvalg hvor han fikk valgt sin favorittkandidat, Rivero, til president. Castro og hans menn tok by etter by. Den 1. januar 1959 flykter Batista og Rivero til Den Dominikanske Republikk[1].
Første nyttårsdag 1959 ble den lovlige regjeringen på Kuba, med president Fulguencia Batista, en lojal venn av USA, styrtet av Fidel Castro og hans kommunist gerilja.
På grunn av Batista, men også tidligere vennskapelige relasjoner med landet, var det mange amerikanske selskaper som hadde etablert seg på Kuba, noe som ikke bare kom selskapene til gode, men også sørget for flere muligheter til arbeid for folket og bidro positivt til landet økonomisk. Året etter nasjonaliserte Castro all amerikansk eiendom på Kuba, i tillegg til eiendom eid av framgangsrike cubanere. Det ble innledet forhandlinger mellom kubanerne og amerikanerne om erstatning, men dette førte ikke frem. Uansett resulterte nasjonaliseringen og den forutgående revolusjonen i en masseflukt fra landet av mennesker som hadde blitt frarøvet sine eiendommer og eiendeler, til USA. Sovjetunionen og Kuba opprettet offisielle diplomatiske forbindelser i mai 1960, men allerede i februar samme år mottok Kuba et stort lån og inngikk avtale med russerne om kjøp av sukker.
På grunn av at Kuba nå knyttet seg enda tettere til kommunistregimet i Sovjet, valgte den amerikanske regjering å stanse sukkerimporten fra Kuba i juni samme år. Nasjonaliseringen av amerikansk eiendom, den sterke tilknytningen til kommunistene i Øst Europa og Kubas eget røde diktatur, gjorde at USAs regjering valgte å bryte alle forbindelser med landet, inkludert de økonomiske. USA hadde, rett etter 2. verdenskrig, tatt avgjørelsen om å bekjempe kommunismen i verden med alle midler, derfor ble det helt feil å opprettholde forbindelsen med Kuba etter at kommunistene hadde overtatt makten i landet. På grunnlag av vennskapen mellom landene, ønsket USA å bidra til at Kuba og dets folk ble fri fra kommunistregimet og igjen hadde en demokratisk og lovlig valgt regjering. Da de ble kontaktet av eksilkubanere, som ønsket å kjempe for et fritt Kuba, og derfor ønsket hjelp og støtte fra den amerikanske regjering, sa de ja til dette. USA så også på dette som en mulighet til å hjelpe sine egne borgere i å få tilbake sine eiendommer og maskinpark. Det ble opprettet treningsleirer hvor amerikansk militært personell ga kubanerne trening i våpenbruk og andre ting, slik at de skulle være i stand til å kaste ut kommunistene.
Den 15. april 1961bombet amerikanske fly kubanske flyplasser i håp om å sette det kubanske flyvåpenet ut av funksjon, og tidlig den 17. april gikk eksilkubanerne i land i Grisebukta, men de kom aldri lenger enn til sumpene her. De ble møtt av Castros menn i russiske tanks og med russiske våpen. Overmakten ble for stor og 1200 av i alt 1400 eksilkubanere ble tatt til fange av Castro. De resterende 200 døde under krigshand-lingene. Kubas flyvåpen var heller ikke så skadet som USA trodde og hindret USAs forsyningsskip i å komme til unnsetning. 2 skip ble senket og resten ble tvunget tilbake. Kennedy maktet å forhandle fram en utlevering av fangene mot å betale 53 millioner dollar i mat og medisiner til Kuba.
Den 16. oktober 1962 fikk president Kennedy se bilder som viste at russerne var i ferd med å installere kjernefysiske mellomdistanseraketter på Kuba, og her ville det vært galskap å tro at Sovjet Unionen hadde fredelige hensikter med å utplassere atomraketter på kubansk jord. Dette i tillegg til deres satellitt-oppskyting i 1957, som viste at russerne hadde bæreraketter med tilstrekkelig skyvekraft til å nå mål i USA, skapte frykt. Det vil også forrykke terrorbalansen mellom Sovjet og USA. Vissheten om at Sovjet Unionen hadde mulighet til å angripe USA med atomvåpen og at amerikanernes responstid kun var 15 minutter, gjorde at USAs regjering ikke hadde noe annet valg enn å reagere på truslene.
Den 22. oktober ble det offentliggjort at den amerikanske flåte skulle blokkere sovjetiske skip som muligvis kom med flere raketter til Kuba. Blokaden var svært effektiv og Kuba ble totalt isolert. Hele tiden, under denne perioden forsøkte også amerikanske diplomater med President Kennedy, hans bror Robert i spissen og få til en avtale med russerne om å trekke tilbake rakettene på kubansk jord. President Kennedy satte Khrutsjov kniven på strupen. Dersom rakettene ikke ble trukket tilbake, ville det bli en opptrapping av konflikten og fare for full krig. Den 23. oktober er blokaden et faktum, men for å gi Sovjetunionen mer tid, blir blokadelinjen lagt så nær Kuba som mulig. Onsdag 24. oktober klokken 9.00 observerer amerikanske skip 2 sovjetiske lasteskip og en ubåt. Hvis det kommer til sammenstøt beregner de det til å skje kl. 10.30. Klokken 10.25 kommer meldingen om at skipene har stoppet. Allikevel fortsetter monteringen av rakettene som allerede befinner seg på kubansk jord torsdag den 25. og fredag den 26. oktober. Så, endelig løsner det. Russerne begynner å gi etter for presset.
USA mottar først et brev hvor Sovjetunionen går med på å fjerne rakettene hvis USA garanterer ikke å invadere Kuba. Litt senere mottar de enda et brev hvor russerne
krever at amerikanske raketter i Tyrkia må fjernes. Lørdag 27. oktober gir Kennedy
russerne svar hvor han garanterer at USA ikke vil invadere Kuba. Videre i uoffisielle kanaler sier president Kennedy til Khrutsjov at rakettene i Tyrkia vil bli fjernet, men han gir også klar beskjed om at denne bestemmelsen ikke kom etter press fra Sovjet, men fordi dette allerede var bestemt på et tidligere tidspunkt. Han gir også beskjed om at alt skal gjøres i det stille, og hvis russerne offentliggjør noe fra dette for å få det til å se ut som om det er amerikanerne som har gitt etter for press, vil USA benekte at denne avtalen var nådd og rakettene ville bli hvor de var. Via Sovjets ambassade blir det også gjort klart fra amerikanernes side, at hvis ikke russerne garanterer en demontering av rakettbasene på Kuba innen 24 timer, vil invasjonen av Kuba ta til. Søndag 28. oktober klokken 9.00 offentliggjøres det at Sovjetunionen har gitt etter. USA og resten av verden puster lettet ut[2].
Sovjetvennlig versjon (revisjonistisk)
Den 1. januar 1959 befridde Fidel Castro Kuba fra den USA-støttede presidenten F. Batista og hans regime, som i 1952 veltet den lovlig valgte regjeringen i landet ved hjelp av USA. Batistas vennskap med det kapitalistiske USA og også mafiaen resulterte i mange amerikanske og mafiafinansierte selskaper, spillekasinoer og bordeller på øya. Kapitalistene så her en mulighet til å tjene mer penger på grunn av den billige arbeidskraften, i et tilnærmet lovløst samfunn der alt var tilpasset amerikanerne og deres samarbeidspartnere, det sittende regimet.
Batista og hans venner fikk velfylte konti. Kubas befolkning tilnærmet null. De var prisgitt diktatoren Batista, amerikanske kapitalister, som kun var interessert i profitt, og mafiaen med sine spillekasinoer og bordeller. Castro, derimot, ønsket et bedre liv for sitt folk, hvor alle hadde samme rettigheter til samfunnets goder. I løpet av det første året etter revolusjonens seier, nasjonaliserte Fidel Castro amerikansk eiendom. Han tilbød USA erstatning, men amerikanerne ville ikke ta imot tilbudet, men kubanske myndigheter hadde ikke problemer med å komme til enighet med britiske, canadiske, franske, italienske og svenske landeiere. Nasjonalisert ble også kubanske eiendommer hvor eierne hadde samarbeidet med diktaturet og storkapitalen fra USA. Dette resulterte i at disse kubanerne forlot Kuba til fordel for USA.
Castro forsøkte gjentatte ganger å komme til enighet med USA og gjenopprette normale forbindelser, men dette ble avslått. Sovjet Unionen, som det eneste landet i verden, tilbød seg i februar 1960, å hjelpe landet økonomisk på fote. Kuba fikk innvilget et stort lån og de inngikk avtale om at russerne skulle kjøpe kubansk sukker, som var den viktigste handelsvaren på øya. I mai samme år opprettet Kuba og Sovjet Unionen offisielle diplomatiske forbindelser. Dette likte USAs regjering svært dårlig og i juni valgte de å stanse all sukkerimport fra Kuba. Den 1. januar 1961 går USA ut med at de bryter alle forbindelser med Kuba inkludert de økonomiske og innleder en handelsboikott av landet. I realiteten ville det si at ingen land som samarbeidet med USA på en eller annen måte kunne ha forbindelse med Kuba.
Amerikansk imperialisme og deres ”Manifest Destiny”-opptreden gjorde at diskusjonene gikk høyt i USA. De var ikke interessert i å få erstatning for eiendommene på Kuba. De ville ha tilbake sin private lekegrind[3]. USAs regjering, CIA og eksilkubanerne innledet et samarbeide om å ”frigjøre” Kuba. Amerikanerne lar eksilkubanerne få militær trening i spesielt opprettede leirer under ledelse av CIA. Den 7. oktober 1960 informerer Kubas utenriksminister, Garcia, FN om at CIA trener eksilkubanere i Guatemala for en senere invasjon på Kuba. Dette benekter USA aggressivt og FN avviser klagen. Den 15. april bomber USA kubanske flyplasser. Flyene de bruke er B-52 og disse er kamuflert kubanske emblemer.
Kubanerne var totalt uforberedt på dette siden det ikke hadde vært forutgående krigshandlinger eller varsel om sådanne. Heldigvis klarte de å berge store deler av sitt flyvåpen. Mange døde denne dagen og Castro selv holdt deres gravtale. Tidlig på morgenen den 17. april gikk eksilkubanerne i land i Grisebukta, utstyrt med amerikanske våpen og utstyr. De kom ikke lenger. Her ble de møtt av kubanske soldater, som bekjempet de. Castro og hans menn tok 1 200 eksilkubanere til fange og de resterende 200 døde i kampene. Khrutsjov sender en ilnote til Kennedy der han forteller at de vet at flyene som bombet kubanske byer var amerikanske og han ber innstendig den amerikanske presidenten om å stanse USAs militære aksjoner på Kuba[4]. Det kubanske flyvåpenet greide å senke to av de amerikanske forsyningsskipene og tvang de resterende på flukt, tilbake til USA. Dette ble selvfølgelig et stort prestisjenederlag for USA. I tillegg maktet Castro å forhandle frem en avtale om å bytte krigsfanger mot medisiner og mat til en verdi av 53 millioner dollar, til sitt folk.
Etter dette tar Castro kontakt med Khrutsjov og ber om hjelp til å beskytte landet sitt mot de aggressive amerikanske utspillene. Khrutsjov tar dette opp og det blir bestemt å montere rakettbaser og sende raketter til Kuba, som skulle brukes i selvforsvar. Dette så også russerne som en mulighet til å utjevne terrorbalansen i verden siden amerikanerne hadde utplassert raketter med atomstridshoder både i Tyrkia og Italia som kunne nå de fleste steder i Sovjet.
Den 2. februar 1962 overleverer brigadegeneral W. Craig fra CIA et topphemmlig dokument til Kennedy, hvor det er foreslått 12 forskjellige måter å bli kvitt Castro på. Her bør også nevnes at det ble gjort flere forsøk fra amerikansk side på å likvidere Castro[5].
Den 16. oktober samme år fikk president Kennedy se bilder tatt av spionfly over Kuba, som viste at russerne var i ferd med å installere kjernefysiske mellomdistanseraketter på Kuba. Den 22. oktober ble det offentliggjort at den amerikanske flåte skulle blokkere sovjetiske skip som kom med flere raketter til Kuba. Den 23. oktober er blokaden et faktum, blokadelinjen blir lagt så nær Kuba som mulig. Tilsynelatende for å gi russerne mer tid. Blokaden var svært effektiv og Kuba ble totalt isolert. Hele tiden, under denne perioden forsøkte russiske diplomater å berolige president Kennedy om at Sovjetunionen ikke hadde krig i tankene når de gikk med på å installere rakettene på Kuba. Det var kun til selvforsvar. De påpekte også at USA hadde omringet Sovjetunionen med atomraketter uten at dette hadde resultert i en lignende episode.
Onsdag 24. oktober klokken 9.00 observerer amerikanske skip 2 sovjetiske lasteskip og en ubåt. Hvis det kommer til sammenstøt beregner de det til å skje kl. 10.30. Klokken 10.25 kommer meldingen om at skipene har stoppet. Monteringen av rakettene, som allerede befinner seg på kubansk jord, fortsetter torsdag den 25. og fredag den 26. oktober, da det fremdeles ikke var funnet en løsning. For å få løst denne
forferdelige situasjonen sender Khrutsjov et forslag til president Kennedy, fredag den 26. oktober, hvor han lover at de sovjetiske rakettene vil bli fjernet, hvis USA garanterer ikke å invadere Kuba og ta bort de amerikanske rakettene i Tyrkia. I svarbrevet dagen etter garanterer Kennedyadministrasjonen at USA aldri skal invadere Kuba. Videre i uoffisielle kanaler sier president Kennedy til Khrutsjov at rakettene i Tyrkia vil bli fjernet, men sier også at denne avgjørelsen ikke kom etter press fra Sovjet, men fordi dette allerede var bestemt på et tidligere tidspunkt. Han føyer til at alt skal gjøres i det stille, og hvis russerne offentliggjør noe fra dette for å få det til å se ut som om det er amerikanerne som har gitt etter for press, vil USA benekte at denne avtalen var nådd og rakettene ville bli hvor de var. På grunn av den aggressive holdningen til USA og faren for en 3. verdenskrig, denne gang med atomvåpen, går russerne med på dette og avverger dermed en videre forverring av situasjonen.
Kubanskvennlig versjon
Den 1. januar 1959 befridde Fidel Castro Kuba fra den USA-støttede presidenten F. Batista og hans regime, som i 1952 veltet den lovlig valgte regjeringen i landet ved hjelp av USA. Batistas vennskap med det kapitalistiske USA og også mafiaen resulterte i mange amerikanske og mafiafinansierte selskaper, spillekasinoer og bordeller på øya. Kapitalistene så her en mulighet til å tjene mer penger på grunn av den billige arbeidskraften, i et tilnærmet lovløst samfunn der alt var tilpasset amerikanerne og deres samarbeidspartnere, det sittende regimet. Batista og hans venner fikk velfylte konti. Kubas befolkning tilnærmet null. De var prisgitt diktatoren Batista, amerikanske kapitalister, som kun var interessert i profitt, og mafiaen med sine spillekasinoer og bordeller. Castro, derimot, ønsket et bedre liv for sitt folk, hvor alle hadde samme rettigheter til samfunnets goder. I utgangspunktet tilhørte ikke Castro noen bestemt politisk fløy og han var en liberal mann. Han var ikke kommunist, slik hans bror Raul
Castro forsøkte gjentatte ganger å komme til enighet med USA og gjenopprette normale forbindelser, men dette ble avslått. Sovjet Unionen, som det eneste landet i verden, tilbød seg i februar 1960, å hjelpe landet økonomisk på fote. Kuba fikk innvilget et stort lån og de inngikk avtale med russerne om å kjøpe kubansk sukker, som var den viktigste handelsvaren på øya. I mai samme år opprettet Kuba og Sovjet Unionen offisielle diplomatiske forbindelser. Dette likte USAs regjering svært dårlig og i juni valgte de å stanse all sukkerimport fra Kuba. Den 1. januar 1961 går USA ut med at de bryter alle forbindelser med Kuba inkludert de økonomiske og innleder en handelsboikott av landet. I realiteten ville det si at ingen land som hadde relasjoner med USA på en eller annen måte kunne ha forbindelse med Kuba. USAs regjering, CIA og eksilkubanerne innledet et samarbeide om å ”frigjøre” Kuba. Amerikanerne lot eksilkubanerne få militær trening i spesielt opprettede leirer under ledelse av CIA. Den 7. oktober 1960 informerer Kubas utenriksminister, Garcia, FN om at CIA trener eksilkubanere i Guatemala for en senere invasjon på Kuba. Dette benekter USA aggressivt og FN avviser klagen. Den 15. april bomber USA kubanske flyplasser. Flyene de bruker er B-52 og disse er kamuflert med kubanske emblem slik at Kubas befolkning og resten av verden skal tro det er kontrarevolusjonære som kjemper om makten på Kuba, eller at Kubas eget militære personell har vendt seg mot Castro. 2 dager senere setter USA i land en invasjonsstyrke på 1400 eksilkubanere ledet av CIA i Grisebukta. Her blir de stanset av både militære og sivile som overmanner de. De 1 200 som overlever blir utlevert til USA mot at Kuba får mat og medisiner for 53 millioner dollar. Dette er selvfølgelig et prestisjenederlag for USA.
Den 16. oktober 1962 får Kennedy se bilder tatt av spionfly over Kuba, hvor russerne er i ferd med å montere opp rakettbaser. Amerikanerne tar dette som en alvorlig trussel fra russisk side og den 23. oktober er en massiv blokade av Kuba på plass for å hindre russiske skip i å frakte flere raketter inn til øya. Under resten av Kubakrisen er den karibiske øya redusert til en brikke i spillet mellom supermaktene. Den 28. oktober er krisen over. Sovjetunionen har oppnådd det den ønsket, å få fjernet rakettene i Tyrkia, og USA har oppnådd det de ville, nemlig å få russerne til å fjerne rakettene på kubansk jord. Her må tilføyes at Sovjetunionen også sørget for en garanti fra USA om ikke å invadere Kuba.
BIBLIOGRAFI:
”Cuban Missile Crisis.” Encyclopedia Britannica Online. 2010. 21. Oct. 2010.
Hermansen, Hans Petter. “Tretten revolusjoner – En tematisk verdenshistorie”
Høgskolen i Østfold. 24. Aug. 2010.
Lundestad, Geir. “Øst, Vest, Sør, Nord – Hovedlinjer I internasjonal politick etter 1945.”
Library of Congress. “Cold War: Cuban Missile Crisis.” 2010. Library of Congress Online. 21. Oct. 2010.
Marxist Internet Archive. “Cuban Missile Crisis.” 2010. Marxist.org.online. 21. Oct. 2010
Sitio del Gobierno de la República de Cuba. 21. Oct. 2010.
[1] ”Cuban Missile Crisis.” Encyclopedia Britannica.2010. Encyclopedia Britannica Online. 21. Oct. 2010
[2] Library of Congress. “Cold War: Cuban Missile Crisis”. 2010. Library of Congress Online. 21. Oct. 2010
[3] Marxist Internet Archive. ”Cuban Missile Crisis”. 2010 Marxist.org.online.21. Oct. 2010
[4] Ibid.
[5] Ibid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar